Dette er allemannsretten

Allemannsretten er en samlebetegnelse på retten alle og enhver har til å være i naturen, uavhengig av hvem som eier grunnen.

Friluftslovens formål

Allemannsretten sikrer retten til ferdsel i naturen. Foto: Marianne Reusch

Allemannsretten består av tre hovedelementer: Ferdselsretten, oppholdsretten og høstingsretten.

Eksempler på allemannsrettigheter er å gå til fots eller på ski, i skogen, langs sjøen eller på fjellet. Allemannsretten gir også muligheten til blant annet å bade, telte, tenne bål, fortøye båt, høste ville bær og blomster, samt fritidsfiske i sjøen.  Retten til sykling og ridning er mer begrenset enn retten til å ferdes til fots. Jakt og innlandsfiske er som hovedregel grunneierens rett. Motorisert ferdsel er ikke en del av allemannsretten.

Historie. Allemannsretten har dype røtter i vår kulturarv. Dette er tidligere uskrevne regler (sedvanerett). De fleste reglene om allemannsretten ble lovfestet med friluftsloven i 1957.

Hovedregel. Allemannsrettens hovedregel står i friluftsloven § 2 første ledd: «I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.» Den generelle hensynsregelen står også i friluftsloven § 11:

«Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.»

Brudd på hensynsregelen eller andre bestemmelser i friluftsloven er straffbart, se friluftsloven § 39.

Unntak. Mange andre lover spiller imidlertid også inn når man skal avgjøre hva som er lov og ikke lov i naturen. Viktige lover for å forstå allemannsretten er også blant annet: vannressursloven, naturmangfoldloven, motorferdselloven, brann- og eksplosjonsvernloven og plan- og bygningsloven. Eventuelle unntak eller begrensninger i retten til ferdsel, opphold og høsting, fastsatt i lov eller forskrift, går foran allemannsrettens generelle hovedregler, se friluftsloven § 19. Det finnes mange lokale begrensninger i retten til å ferdes i utmark, for eksempel særregler om båndtvang, bålforbud, drikkevannsrestriksjoner eller regler i naturvernområder. Derfor er det viktig å sette seg inn i forholdene på stedet.

Tilrettelegging. Allemannsretten forutsetter at man tar naturen som den er. Tilrettelegging for friluftsliv krever som regel samtykke fra grunneieren. Ofte må man også ha tillatelse fra offentlige myndigheter.

Andre land. Det er en myte at allemannsretten er et særnorsk fenomen. Begrepet allemannsrett finnes både i svensk, finsk og islandsk lovgivning. Mange andre land har også lovfestede rettigheter til å ferdes på privat eiendom uten grunneierens samtykke.

-o0o-

Flere detaljer? Se allemannsretten fra A til Å.

Les også om allemannsretten i Store norske leksikon.

Stiens rettsvern

Hvordan sikres truede stier?

Den juridiske ryggsekken

Den juridiske ryggsekken –  hjelp for truede stier. Foto: Marianne Reusch

Folk har gått på den stien i alle år. Så bygges det ut eller tilrettelegges for andre aktiviteter. Stien sperres eller forsvinner. Hva gjør man da?

Allemannsretten til fri ferdsel i utmark gjelder både stier, og utenfor stier.

Friluftsloven har regler om hva det er lov å gjøre på en sti, men ingen regler som verner selve stien. Friluftsloven § 2 andre ledd sier at det er lov å sykle og ri på stier i utmark, men ikke utenfor stien. Friluftsloven § 3 a har regler om ferdsel gjennom innmark, på sti eller vei. Dette gjelder bare så lenge stien eksisterer. Loven pålegger ingen plikt til å bevare stien. Den kan forsvinne som følge av annen lovlig aktivitet, som oppdyrking eller utbygging.

Hevd
Det finnes muligheter for etablering av ferdselsrett gjennom hevd. Men det er vanskeligere enn mange er klar over. Reglene står i hevdsloven fra 1966, og det er flere vilkår som må være oppfylt. Hevd påberopes ofte for domstolene, men terskelen er høy for å få gjennomslag for at en ferdselsrett er etablert ved hevd.

Merking og skilting bidrar til at stien brukes og holdes ved like. Slik tilrettelegging kan bare gjøres med tillatelse fra grunneieren. Kommunen kan unntaksvis treffe beslutning om merking og skilting mot grunneierens vilje, etter reglene om inngrepsløyve i friluftsloven § 35. Tanken bak denne bestemmelsen er at en enkelt grunneier ikke skal kunne hindre fremføringen av en sammenhengende trasé som berører mange eiendommer. Hovedregelen er at man alltid først skal forsøke å finne en løsning basert på frivillig avtale. Merking og skilting er uansett ingen garanti mot at stien må vike.

Arealplaner
Kommunens arealplaner og reglene i plan- og bygningsloven inneholder ofte det beste verktøyet for å sikre stier og ferdselsmuligheter gjennom områder som er under press. I kommuneplanens arealdel kan arealformål kombinert med hensynssoner og eventuelt planbestemmelser legge grunnlaget for at en sti eller ferdselsåre skal holdes åpen, og eventuelt skiltes eller merkes gjennom et område som bygges ut. Tilsvarende kan gjøres på et mer detaljert nivå i reguleringsplan, ved å kombinere arealformål med hensynssoner og planbestemmelser.

Se også tidligere artikler:

 

Lysløypa for alle

Henrik Romsaas i Tromsø kommune har funnet formelen som gjør at alle skal være velkommen i lysløypa.

??????????????????????????????

Prosjektleder Henrik Romsaas i Tromsø kommune ønsker både fotgjengere og syklister velkommen i lysløypa. Det krever klok tilrettelegging og hensynsfylle brukere. Foto: Stian Saur

Kortere og mildere vintre gjør skiløyper til et knapphetsgode mange steder. Debatten raser om hva som egentlig er lov å gjøre i en preparert skiløype. Fotgjengere, syklister, ryttere, barnevogner og hundespann kjemper om de samme strekningene.

Det juridiske utgangspunktet er klart nok. Allemannsretten til fri, umotorisert ferdsel, enten det er til fots, med tråsykkel, sparkesykkel, ski, truger, sparkstøtting eller annet, gjelder bare så lenge man ikke utøver skade eller er til ulempe for andre. Friluftsloven § 2 sier: I utmark kan enhver ferdes (…) når det skjer hensynsfullt. Rammene for lovlig ferdsel trekkes opp i friluftsloven § 11, den alminnelige hensynsregelen. Problemene oppstår gjerne med tilrettelegging for bestemte aktiviteter.

GåsoneskiltTilrettelegging betyr prioritering. Når det på lovlig måte legges til rette for en bestemt aktivitet, som golfbaner, alpinanlegg, ballbaner, klatreparker eller lignende, begrenses samtidig mulighetene for at andre grupper kan utfolde seg fritt i samme område. Du kan kanskje fortsatt ferdes over golfbanen, men den fine teltplassen har gått tapt. Maskinpreparerte langrennsløyper forutsetter både tillatelse fra grunneieren og det omfattes av regelverket om motorferdsel i utmark. Når løypene er lovlig etablert og preparert, vil det være et brudd på friluftslovens hensynsregel å ri, gå eller sykle i traseen dersom det fører til at den ødelegges. Det gjelder både klassisksporene og fristilsonen. Dette er tilretteleggingens paradoks. Når forholdene blir gode for én aktivitetstype, begrenses samtidig mulighetene for andre.

Jeg har dårlig skiteknikk, faller ofte, da ødelegger jeg løypa og bryter loven?

Ingen fare. Pulk, fiskebein, ploging, knall og fall er godt innenfor det lovlige. Man kan helt fritt utfolde seg i tråd med den aktiviteten det er tilrettelagt for.

Løsninger. Heldigvis er det muligheter for å forebygge konfliktene. Mange steder velger man å skilte med klarere «kjøreregler», som anmoder publikum om å ikke tråkke eller sykle i traseen når den er preparert for skiløping. Endel kommuner har vedtatt lokale forskrifter som regulerer bruken av løypene mer detaljert. Se for eksempel forskrift om adferdsregler for lysløype i Grimstad.

Tromsø kommune er ikke som andre kommuner. Vanligvis ligger marka og friområdene i utkanten av bebyggelsen. I Tromsø er det motsatt: Byen ligger rundt, og marka er i midten. De geografiske forholdene på Tromsøya gjør at den 10 kilometer lange lysløypa er svært attraktiv for ulike brukere. Mange bruker løypa til og fra jobben. Men ikke alle går på ski.

Henrik Romsaas, prosjektleder i Tromsømarkaprosjektet forteller: Når lysløypa er snødekt, er den et idrettsanlegg, samtidig er den transportåre og skal kunne brukes til rekreasjon. For syklister og fotgjengere har vi etablert en 1,5 meter bred gåsone i ytterkant av løypa. Tromsø kommune har jobbet aktiv med positiv tilrettelegging, forklarer Romsaas. Vi styrer unna forbud, men er samtidig helt klare på at publikum må respektere tilretteleggingen. Løypa skal ha best mulig skiforhold. Det er lov å gå til fots i lysløypa, men ikke i klassisksporene eller i fristilsonen i midten. Det gjelder egentlig ikke noe annet her enn i andre idrettsanlegg, sier Henrik Romsaas. Du tar ikke med sykkelgruppa ut på fotballbanen der andre trener, og du strør ikke sand på skøytebanen. Han understreker at de bare er underveis, og ikke i mål, med tilretteleggingen. Flere steder mangler gåsone og det må fortsatt informeres og jobbes mot alle brukergrupper. Les også om lysløypesaken i lokalpressen.

Den initiativrike prosjektlederen har vist at positiv og aktiv kommunikasjon mot alle brukergrupper virker. Før jul ble han kåret til årets tromsøværing. På tampen av fjorårets sesong gikk bildene verden rundt, da Romsaas kjørte svært lettkledd på ski ned fra en fjelltopp i Tromsø.

Det er viktig at folk respekterer tilretteleggingen og senker skuldrene. Da får vi harmoni, fredelig sameksistens – og så gode skiløyper som mulig, avslutter friluftsdiplomaten.

Se også: Skiløyper – hva er lov å gjøre i dem?

Fyrverkeri for alle?

Nyttårsraketter og festfyrverkeri på andres eiendom – trenger du grunneierens tillatelse?

Stjerneskudd

Stjerneskudd. Foto: Marianne Reusch

Omsetning og bruk av fyrverkeri er strengt lovregulert. Viktige detaljer finnes i forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff.

Først og fremst har alle og enhver en lovbestemt plikt til å vise aktsomhet, slik at brann, eksplosjon og ulykke forebygges. Dette er nedfelt i brann- og eksplosjonsvernloven § 5.

I en veiledning om fyrverkeri utarbeidet av Direktoratet for brann- og elsikkerhet i samarbeid med Norsk Pyroteknisk Bransjeråd er det presisert:

«Oppsetting av raketter, avbrenning av større mengder fyrverkeri, illuminasjon med fakler og lignende må ikke finne sted i tettbebyggelse eller nær tørr skog eller andre brannfarlige omgivelser uten tillatelse fra leder av brannvesenet.»

Lokale regler. Mange steder reguleres bruken av fyrverkeri av lokale forskrifter eller politivedtekter. I Trondheim kommune er det for eksempel fastsatt i politivedtektene at det er forbudt å bruke fyrverkeri på offentlig sted uten politiets tillatelse. Forbudet gjelder imidlertid ikke på nyttårsaften. De fleste kommuner har lignende bestemmelser.

Så lenge fyrverkeriet er lovlig kjøpt og forsvarlig håndtert, og det ikke finnes lokale forbud eller begrensninger, kan du benytte det på steder der du har lovlig adgang, for eksempel i utmark. Bålreglene gir nærmere veiledning.

Godt nyttår rundt leirbål, med fakler, stjerneskudd og forsiktighet!

This entry was posted on 31. desember 2014. 1 kommentar

Gull, gråstein, fossiler og meteoritter

Kan du ta med deg en sjelden fossil eller en verdifull meteorittstein hjem fra turen? Og hva hvis du gjør et gullfunn?

Gråstein3

Håndstykke. Steiner i naturen tilhøres vanligvis grunneieren. Men du kan ta med deg en bit til steinsamlingen. Foto: Marianne Reusch

Eiendomsretten til mineraler faller i to hovedgrupper. Mineralloven skiller mellom det som tilhører staten og det som tilhører grunneieren. Statens mineraler er oppregnet i mineralloven § 7, og omfatter i hovedtrekk metaller med egenvekt på 5 gram per kvadratcentimeter eller høyere. Grunneierens eiendomsrett er negativt avgrenset. Det vil si at alle mineraler som ikke eksplisitt tilhører staten, er grunneierens.

Leterett og varslingsplikt. Det følger av mineralloven § 8 at enhver har rett til å lete etter mineralske forekomster på fremmed grunn. Forutsetningen er at grunneieren varsles, se mineralloven § 10. For å gå en vanlig tur i skogen eller på fjellet trenger man imidlertid ikke varsle grunneieren. Her kan det være en uklar overgang. I lovforarbeidene står det (Ot.prp. nr. 43, 2008-2009 s. 55): «Det er vanskelig å si eksakt hvor grensen mellom utøvelse av allemannsretten og leteretten etter mineralloven skal trekkes.»

Eierløse håndstykker. Mineralloven regulerer ikke situasjonen der man som ledd i utøvelse av allemannsretten finner et håndstykke i naturen og vil ta det med hjem til steinsamlingen. Dette fremgår av lovens forarbeider (Ot.prp. nr.43, 2008-2009, s. 41, 52 og 132). Hvis mineralloven ikke løser spørsmålet om man kan ta med seg en stein fra naturen – hvilke regler gjelder da?

Høstingsretten Allemannsretten er et begrep som brukes til å betegne den rett alle og enhver har til ferdsel og opphold i naturen, samt retten til å høste visse naturprodukter, uavhengig av hvem som eier grunnen. Høstingsretten forbindes først og fremst med retten til å plukke ville bær og blomster, men gjelder også mindre mineralbiter. Steinsamling på hobbybasis har lange tradisjoner som en uskyldig nyttesrett i naturen, og antas å være tillatt på sedvanerettslig grunnlag (NOU 1996:11 s. 184).

Fri ferdsel Første forutsetningen er at man har lovlig adgang til å ferdes i området. Friluftsloven § 2 fastsetter at det er fri ferdsel i utmark. Ferdsel i innmark må ha grunneierens tillatelse, men vinterferdsel på frossen mark er tillatt etter friluftsloven § 3.  Lokalt kan det være bestemmelser som begrenser ferdselsretten eller forbyr fjerning av stein, mineraler og fossiler. Slike regler finnes i en del verneområder, og går foran allemannsretten til ferdsel og høsting, se friluftsloven § 19.

Meteorittsteiner Steiner som faller ned på jorden fra verdensrommet er ikke uttrykkelig nevnt i lovgivningen, og eiendomsretten til disse er ikke diskutert verken i minerallovens eller naturmangfoldlovens forarbeider. Justisdepartementets lovavdeling vurderte det slik i en sak fra 1999, uten å ta stilling til eiendomsretten: «En enkelt forefinnende meteorittstein av håndterlig størrelse må etter vår vurdering tingsrettslig sett normalt betraktes som en egen løs gjenstand, med den konsekvens at enhver er berettiget til å lete etter den (på en for grunneieren uskadelig måte der allmenn ferdsel er tillatt) uten å måtte søke hjemmel i bergverksloven.»

Koraller.1

Koraller til steinsamlingen?. Foto: Marianne Reusch

Størrelsen på steinen har betydning. Veier den over 70 kilo, som Altameteoritten fra 1902, eller er den så liten at du kan du ta den med deg i lomma? Det naturlige utgangspunktet er at steinen tilfaller eieren av grunnen den faller ned på, ut fra prinsippet om at eiendomsretten er negativt avgrenset, dvs. at eiendomsretten omfatter alt som ikke er uttrykkelig unntatt. Eiendomsretten omfatter vanligvis det som tilføyes fra naturens side, for eksempel elveavsetninger eller løsmasser fra ras. Lov om hendelege eigedomshøve § 8 og § 9 bygger på denne løsningen når flom, ras eller andre særlige naturhendelser fører noe fra en eiendom til en annen. Meteoritter kan inneholde ulike mineraler, og er den stor  vil spørsmålet om eiendomsrett kunne avhenge av innholdet og løses etter mineralloven § 7 . Men også i disse tilfellene kan turgåeren tilegne seg mindre stykker som dukker opp på turen. Allemannsretten til å ta med seg mineralske håndstykker er et unntak fra utgangspunktet om at mineralressursene enten tilhører staten eller grunneieren.

En neve gull? Retten til å ta med seg et håndstykke til steinsamlingen er ikke overførbart til for eksempel gull og andre åpenbart verdifulle metaller. For lovens utgangspunkt er klar: Etter mineralloven § 7 har staten eiendomsrett til gull, mens gull i løsmasser (alluvialt gull) tilhører grunneieren. På Finnmarkseiendommens grunn er det laget egne retningslinjer for gullvasking. Sitter du ved elvebredden, siler sand mellom fingrene, og vasker ut noen gullfnugg i en panne, kan du nok beholde det som en souvernir. Men forøvrig er det er straffbart å ta med seg deler av andres eiendom. I den nye straffeloven (2005) § 323 er unntaket for allemannsretten beskrevet slik: ”Tilegnelse av naturprodukter, herunder stein (…), av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, straffes likevel ikke.»

Både fossiler og meteorittsteiner kan være verdifulle på samler- og museumsmarkedet. De kan dessuten ha vitenskapelig verdi uavhengige av den økonomiske verdien. Men straffeloven (2005) § 323 har ikke hatt dette i tankene. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 19. juni 2009, men den har ennå ikke trådt i kraft. Den vil derfor eventuelt bare kunne tillegges vekt som tolkningsmoment. Fossiler og meteorittsteiner er som sagt ikke særlig regulert verken i mineralloven eller naturmangfoldloven. I mangel av klarere lovgrunnlag vil man derfor inntil videre kunne legge til grunn at «finneren er vinneren» av mindre mineralske håndstykker av den typen som nevnes her. Dersom dagens løsning ikke er ønskelig, er det en oppgave for lovgiver å endre reglene.

Hobbygeologens sjekkliste til allemannsretten ser slik ut:

  • Er det lovlig å ferdes i området?
  • Er steinen så liten at den kan medbringes uten hjelpemidler (håndstykke)?
  • Finnes det lokal regulering av spørsmålet, for eksempel verneforskrifter som forbyr uttak av steiner og fossiler?
  • Har funnet åpenbar økonomisk verdi (for eksempel gull)?

Kort oppsummert: Håndstykker av stein og mineraler du finner under lovlig ferdsel i naturen kan beholdes.

Bobilen og allemannsretten

Overnatting langs veien. Hvilke regler gjelder?

Bobil med lovbokLes saken på Vi menn Bobil.

Mange skogs- og fjellveier er åpne for bilkjøring, eventuelt mot betaling av veiavgift. Vanligvis er det opp til grunneieren å avgjøre hvem som får lov å kjøre på private veier. Reglene står i friluftsloven § 4. Langs offentlig vei er det tillatt å parkere i utmark, forutsatt at parkeringsmulighetene ikke er begrenset gjennom offentlige trafikkskilt eller på annen lovlig måte.

Lokale regler

Vær oppmerksom på at lokale forskrifter kan har regler som avviker fra friluftslovens gerenelle utgangspunkt. Her er noen eksempler: I Drangedal er overnatting i bobil forbudt langs en nærmere angitt strekning langs Riksveg 358. Hitra kommune har en egen campingforskrift som har restriksjoner på både telting og bobilparkering langs riksvei, fylkesvei og kommunale veier, på offentlige friområder og parkeringsplasser, i strandsonen m.v. Engerdal kommune har en egen forskrift som regulerer motorisert fricamping. I Rennebu kommune er det forbudt å telte og parkere med bobil langs elven Orkla.

Parkeringsforbud må ha et rettslig grunnlag. Grunneieren kan ikke på egen hånd sette opp skilt og forby ellers lovlig parkering i utmark.

Elsykkel, ståhjuling – og allemannsretten

Antallet elsykler stiger. I 2014 ble det tillatt å bruke ståhjuling (segway) på norske veier. Men hva er lov i naturen?

NB – Definisjonen av «sykkel» i kjøretøyforskriften og forskrift om krav til sykkel ble endret ved forskrift 23. mars 2015 nr. 281. Endringene er innarbeidet i artikkelen nedenfor.

Motorferdselloven

Elektrisk leketøy er omtrent det eneste som ikke omfattes av reglene om motorisert ferdsel. Foto: allemannsretten.no

Regler om elektriske og motoriserte kjøretøy i naturen finnes blant annet av vegtrafikkloven, motorferdselloven og friluftsloven. Samt tilhørende forskrifter som kjøretøyforskriften og trafikkreglene

Kort oppsummert er det veiens eier som kan bestemme om elektriske sykler og ståhjulinger kan benyttes på private skogs- og fjellveier. Elektriske rullestoler regnes ikke som kjøretøy, og følger reglene for gående.

Hovedregel. Selv om regelverket kan være litt kronglete å finne frem i, er det når alt kommer til alt heldigvis ikke så vanskelig. Hovedregelen er at bruk av alle former for motoriserte kjøretøy i utmark er forbudt. Reglene står i motorferdselloven § 2 og § 3. Men forbudet gjelder ikke på veier som er opparbeidet for bilkjøring.

Private veier i utmark. Det finnes ikke noe generelt forbud mot motorferdsel på private veier i utmark. Veier i skogen og på fjellet som ikke er stengt med bom eller skiltet med forbud mot motorferdsel, kan benyttes av biler, mopeder, ståhjulinger og elsykler. Men grunneieren kan også velge å forby motorferdsel. Regelen om dette står i  friluftsloven § 4 :

«Når ikke annet er bestemt, kan eier av privat veg forby ferdsel med hestekjøretøy, motorvogn, (derunder sykkel med hjelpemotor) og parkering av motorvogn på eller langs vegen.»

http://lovdata.no/static/SF/sf-20051007-1219-306-1-01.gif?timestamp=1402645975000

Skiltforskriften § 8 – Forbudt for mototvogn

Vegtrafikklovgivningen 2014 inneholder blant annet regelverket om motorsport, sykkelritt, snøscooterkjøring og kjøring i terreng. Boken er ajour pr. 1. april 2014.

I stedet for forbud, kan veiens eier tillate motorferdsel på nærmere fastsatte vilkår, for eksempel kreve bompenger eller sette en strengere fartsgrense enn det som ellers gjelder for veier utenfor tettbygde strøk. Eller veiens eier kan velge å tillate elsykler eller segways, men forby biler og mopeder. Kommunen må samtykke dersom det skal kreves bompenger, se vegloven § 56.

Hva er motorkjøretøy? Etter friluftsloven § 4 er sykling lov på private veier, selv om eieren har forbudt motorferdsel. Hvor hører så elsykler og ståhjulinger hjemme i dette bildet? Ståhjuling regnes som motorredskap, og er nærmere beskrevet i kjøretøyforskriften § 2-5 nr. 4. 

«Som motorredskap regnes også selvbalanserende elektrisk drevet kjøretøy for transport av én person (føreren). Innretningen må ha egenvekt ikke over 70 kg (inklusiv eventuelle batterier), bredde ikke over 85 cm og konstruktiv hastighet ikke over 20 km/t. Med selvbalanserende kjøretøy forstås etthjulet kjøretøy eller tohjulet, tosporet kjøretøy som har en iboende ustabil likevekt der et hjelpestyresystem sørger for å holde balansen.»

Elsykkel er regulert i kjøretøyforskriften § 2-5 annet ledd. Frem til 23. mars 2015 var det bare elsykler tildelt fra hjelpemiddelsentralen som ble regnet som sykler. Nå er definisjonen endret, og lyder slik:

«Som sykkel regnes også kjøretøy som nevnt i første ledd og som er utstyrt med elektrisk hjelpemotor med maksimal nominell effekt på høyst 0,25 kW hvor hjelpemotorens effekt reduseres gradvis og opphører når kjøretøyet oppnår en hastighet på 25 km/t, eller tidligere hvis syklisten slutter å trå/veive. Det tillates at kjøretøyet har fremdrift kun ved motorkraft opp til 6 km/t. Kjøretøy som nevnt i dette ledd anses ikke som motorvogn etter vegtrafikkloven § 2.»

Denne endringen av sykkel-definisjonen avgjør likevel ikke retten til å bruke elektrisk sykkel i skogen og på fjellet.

Grunneierens rett til å forby motorferdsel på egen eiendom er et sentralt prinsipp. Friluftsloven § 4 er et utslag av dette. Retten til motorferdsel i utmark har både et privatrettslig og et offentligrettslig aspekt. For eksempel må maskinpreparering av skiløyper eller bruk av sccooterløyper ha grunneierens tillatelse, i tillegg til at det må oppfylle reglene i lov om motorferdsel i utmark. Det samme prinsippet kommer til uttrykk i vannressursloven § 16 andre ledd, som sier at grunneieren som hovedregel kan forby motorisert ferdsel i vassdraget. Motorfedselloven § 10 understreker at lovens regler ikke innskrenker den adgang grunneier og bruker har etter gjeldende rettsregler til å forby eller begrense motorferdsel på sin eiendom.

Rullestoler er definert i trafikkreglene § 1 nr. 1, bokstav l: «Rullestol: Innretning, med 3 eller flere hjul og/eller belter, som er særskilt konstruert for forflytning av en person med redusert gangevne. Innretningen må ha egenvekt ikke over 250 kg (inklusiv eventuelle batterier), lengde ikke over 180 cm og bredde ikke over 80 cm. Dersom innretningen er motordrevet, må den være konstruert for en hastighet som ikke overstiger 10 km/t. Slik innretning anses ikke som kjøretøy etter vegtrafikkloven § 2.» Fører av rullestol følger reglene for gående, se trafikkreglene § 2 nr. 3, bokstav b. Oppsummering Etter friluftsloven § 4 er det opp til eieren av veien å bestemme hvem som kan benytte veien til motorkjøretøy. Det omfatter både ståhjuling, og sykkel med hjelpemotor som uttrykkelig nevnes i bestemmelsen. Verken friluftsloven, vegtrafikkloven eller regelverket om motorferdsel i utmark er utformet med tanke på nykommere som elsykkel og segway. Men lovene gjelder disse innretningene likevel, inntil reglene eventuelt endres. -o0o- Les mer om lovendringen vedrørende selvbalanserende kjøretøy (ståhjuling) på Vegvesenets nettside.