Regler om fritidsfiske av torsk

Vintermånedene kan bringe fiskelykke. Torsken går mot land og opp på grunnene.

Torsk

Romjulstorsk tatt på stang fra Bygdøy i Oslo. Samme dag meldte Lofotposten at ett enkelt fartøy hadde bragt i land 14 tonn torsk og sei. Foto: Marianne Reusch

Allemannsrett Fritidsfiske i sjøen har lang tradisjon som en allemannsrett. Retten er ikke direkte lovregulert, men følger av uskreven sedvanerett. En rekke lov- og forskriftsbestemmelser setter  begrensninger for fritidsfisket. Her er torskefiskerens huskeliste:

Hva er fritidsfiske? Alt fiske som foregår fra land er fritidsfiske. Det samme gjelder fiske som ikke foregår fra registrerte fartøy og er definert som ervervsmessig etter deltakerloven § 3. Fartøyets status er avgjørende. En yrkesfisker kan også drive fritidsfiske -  fra land eller fra fritidsbåt.

Minstemål Reglene om minstemål er satt for å hindre fangst av umoden fisk. Begrensningene gjelder også for fritidsfiske, og reguleres i forskrift om utøvelse av fiske i sjøen fra 2004. Ifølge forskriften § 43 er minstemålet for torsk 40 centimeter sør for 62º nord, mens minstemålet er 44 centimeter nord for denne grensen, som går omtrent ved Nordfjord.

Fiskeredskap Sports- og rekreasjonsfiskerens redskapsbruk er regulert i havressursloven § 22. Håndredskap er tilatt. Det samme er én maskindreven jukse eller dorg, liner med inntil 300 angler, samt inntil 20 teiner eller ruser. Ved fiske etter torsk er det ikke tillatt å nytte garn med en samlet lengde på mer enn 165 meter, se forskrift om begrensninger i torskefisket § 2.

Omsetning av fritidsfisket torsk er som hovedregel forbudt, se forskrift om begrensninger i torskefisket § 2. Det er imidlertid et romslig unntak. Opptil 1000 kilo per år kan hobbyfiskeren trekke opp og omsette. Se nærmere vilkår om dette i forskriften.

Utførsel er også bare tillatt i begrenset utstrekning. Etter forskrift om utførselskvote ved sportsfiske § 2 er det bare tillatt å utføre 15 kilo fisk og fiskeprodukter per person per døgn. Unntak gjelder ved særlig fiskelykke: Det er tillatt å ta med seg én hel troféfisk ut av landet, uansett vekt.

Flere restriksjoner kan gjelde for fisket der du er. Akvakulturdriftsforskriften § 18 fastsetter at det ikke er lov å drive fiske i en 100-meterssone rundt oppdrettsanlegg (akvakulturanlegg). Lakse- og innlandsfiskeloven § 39 har begrensninger om adgangen til å fiske i nærheten av faststående redskap som står til fangst av anadrome laksefisk.

Da gjenstår det bare å si: Skitt fiske!

0O0

Les tidligere innlegg:

Ny bok – Ski eller ikke ski

«To ski or not to ski» sa Shakespeare. (Det var vel Shakespeare?).

Ski eller ikke ski

Forfatteren sier: «Først og fremst går jeg på ski for å slappe av.»

Det han mente var sannsynligvis at det viktigste ikke er å være født med ski på beina, men å leve med ski på beina.

Les en smakebit fra boken i magasinet Harvest.  Mer om boken hos forlaget Stayer.

”Ski eller ikke ski” er en underholdningsbok, en liten humørpille på 100 sider med skråblikk på langrenn. Her finner du fortellingen om preppemaskinen minutt for minutt. Og oppskriften på hva man gir en som har alt, inkludert merket i Birken. Boken har betraktninger fra kulturløypa, hjertesukk fra barmarkssesongen og nødhjelp når familielivet kaller.

«Å sende og motta tekstmeldinger i utforbakker hører i våre dager til
blant de grunnleggende skiferdighetene.»

Fornøyelseskjøring med scooter i Oslomarka?

Hva betyr markaloven for forsøksordningen med snøscooterløyper?

Motorferdsellov

Kan det bli fornøyelseskjøring med snøscooter i Oslomarka? Foto Marianne Reusch

Miljøverndepartementet annonserte nylig at de utvider forsøksordingen som gir kommunene adgang til å etablere snøscooterløyper for fornøyelseskjøring. Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen uttaler til Aftenposten at han tviler på om departementet har hjemmel for den ordningen de nå legger opp til. I Oslomarka gjelder uansett egne regler.

I 2009 vedtok Stortinget lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner, den såkalte markaloven. Motorferdsel er regulert i markaloven § 10. Hovedregelen er klar:

«I Marka er motorferdsel i utmark og vassdrag ikke tillatt med mindre annet følger av denne lov eller forskrift gitt i medhold av denne lov.»

Unntak. Det finnes en del unntak fra forbudet, blant annet for kjøring knyttet til skogsdriften, bosetning, løypepreparering osv.

Dispensasjon. Etter markaloven § 15 kan kommunen eller departementet gi dispensasjon fra motorferdselforbudet. Dispensasjonsadgangen er imidlertid sterkt begrenset:

«Dispensasjon kan bare gis dersom hensynene i lovens formålsbestemmelse ikke blir vesentlig tilsidesatt, og fordelene ved å gi dispensasjon etter en samlet vurdering anses for å være klart større enn ulempene for friluftslivet, naturmiljøet eller allmenne interesser.»

Lovforarbeidene forutsetter at dispensasjonsmuligheten en snever unntaksregel som bare skal anvendes som sikkerhetsventil i spesielle tilfeller.

Scooterløyper ikke aktuelt i Oslomarka. Med et klart lovfestet forbud mot motorisert fornøyelseskjøring vil forsøksordningen med scooterløyper derfor ikke være aktuell innenfor det geografiske området markaloven dekker, og som omfatter 19 kommuner. Ingen av disse kommunene er heller med blant de drøye 100 søkerkommunene som så langt ønsker å delta i ordningen.

Dette innlegget ble postet den 29. november 2013. 4 kommentarer

Høstingsrett i sølvgruver?

Gjelder retten til fri ferdsel i utmark under jorden? Og omfatter høstingsretten småstein og mineralstykker?

Norges lover

Allemannsretten til høsting: Ville bær, blomster – og løse steiner?? Foto: Marianne Reusch

I oktober ble en mann dømt til fengselstraff for blant annet ulovlig ferdsel og uthenting av steiner og mineraler i de nedlagte sølvgruvene på Kongsberg. Dommen er ennå ikke rettskraftig. Men saken reiser interessante spørsmål om allemannsretten under jorden.

Underjordisk ferdsel Utgangspunktet er greit. Retten til fri ferdsel i utmark som følger av friluftsloven § 2 er ikke begrenset til horisontalplanet. Men – dette gir heller ikke mer enn nettopp et utgangspunkt. Vel så viktig er friluftsloven § 19. Ferdselsforbud går foran ferdselsrett. I forskrift om fredning av Kongsverg sølvverk står det: «Ferdsel i gruveganger og bergrom må ikke utøves uten særskilt tillatelse fra forvaltningsmyndigheten.»

Høste stein? Retten til å høste ville bær og blomster er en del av allemannsretten. En forutsetning for høstingsretten er at det er lov å ferdes i området. Høstingsretten reguleres i friluftsloven § 5. Hva med løse steiner? Det er lang rettslig tradisjon for retten til å lete etter mineralske forekomster på fremmed grunn, såkalt skjerping. I dag reguleres denne leteretten i mineralloven §§ 8 og 9. For å benytte seg av leteretten, er det et vilkår at grunneieren varsles først, se mineralloven § 10. Innsamling av mineraler uten tanke på analyse eller eventuell utnyttelse av forekomst er ikke er omfattet av leteretten. Men det er fortsatt håp for steinsamlingen:

Bestemmelsen i straffeloven § 323 har ikke trådt i kraft, men er veiledende:

”Tilegnelse av naturprodukter, herunder stein (…), av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, straffes likevel ikke.»

Gruveinngang

Fri ferdsel i nedlagte gruver? Foto: Marianne Reusch

Idrettskonkurranser i utmark

Når er grunneierens samtykke nødvendig?

Mål

Grunneieren må samtykke «hvor sammenstimling av folk må påreknes». Foto: Christian Reusch

I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Dette er allemannsrettens hovedregel, nedfelt i friluftsloven § 2. Syklister og ridende kan etter den samme bestemmelsen også ferdes relativt fritt, men må holde seg til stier og veier. Leser man denne bestemmelsen alene er det fort gjort å trekke feilslutningen at det er uhindret adgang til å arrangere skirenn, terrengløp eller sykkelritt uten å involvere grunneieren.

Organiserte aktiviteter. Det finnes ikke noe generelt forbud i friluftsloven mot å drive med lovlige aktiviteter i organiserte former, for eksempel konkurranser. Et lite unntak er bestemmelsen i friluftsloven § 3a som ble innført ved en lovendring i 2011. Her ble det på bestemte vilkår åpnet for ferdsel på vei og sti i innmark som leder til utmark. Denne retten gjelder ikke for sykkelløp.

Grunneieren må gi tillatelse. Idrettskonkurranser reguleres nærmere i friluftsloven § 10. Grunneierens samtykke må blant annet innhetes for steder som sperres av, eller benyttes som samlingsplass, start- og målområde. Grunneierens samtykke er også nødvendig «hvor sammenstimling av folk for øvrig må påreknes». I arrangementer med et betydelig antall deltakere vil kravet til samtykke i praksis kunne gjelde hele traseen.

Forarbeidene til friluftsloven legger opp til et strengt regime. I 1954 skrev komiteen som utarbeidet loven:

«De siste årtiers stadig stigende utfart har gjort det alminnelig å henlegge møter og stevner, særlig da idrettsstevner, ute i skog og mark. For såvidt er det nok å vise til alle de sportskonkurranser i form av skirenn, orienteringsløp etc. som jevnlig avholdes og som ofte teller hundrevis av deltakere.»

Orienteringsløp

Arrangementer som volder skade eller ulempe for eier, bruker eller andre må ha grunneierens samtykke. Foto: Christian Reusch

Friluftskomiteen skrev også: «[D]et kan ikke være noe urimelig krav til arrangørene av idrettsstevner, friluftsmøter osv., at de på forhånd innhenter samtykke fra eieren eller brukeren.»

Kravet til samtykke fra grunneieren kan variere, blant annet avhengig av om arrangementet går i terrenget, på sti, eller på vei. Orienteringsløpet vurderes i lys av terrengslitasje og skogforyngelse. Sykkelrittet vurderes i lys av den bruken som ellers foregår på veien. Felles for store morsjonsarrangementer er at allemannsretten til fri ferdsel i utmark bare gjelder innen rammene av den alminnelige hensynsregelen i friluftsloven § 11: «Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn  skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade.» Arrangementer som går utenfor denne rammen må på forhånd innhente grunneierens samtykke. Sentrale momenter i vurderingen vil blant annet være: Antall deltakere (det er forskjell på hundre og tusen), terrengets beskaffenhet (tørt, vått?), konflikt med andre interesser (populært turterreng?), hastighet (sykkelløp på skogsveier), forventet tilstrømning av tilskuere, m.v.

Fritt frem. Det finnes mange konkurranser som kan arrangeres uten at grunneieren først må kontaktes. Treningsløp og konkurranser med begrenset omfang som ikke fører til nevneverdig terrengslitasje, og heller ikke kommer i konflikt med det alminnelige friluftslivet, kan gjennomføres innen rammene av ferdselsretten i friluftsloven.

Den viktigste oppsummeringen er at det ikke finnes et generelt fasitsvar på adgangen til å arrangere idrettskonkurranser i utmark. Hvert enkelt arrangement må vurderes konkret.

Dette innlegget ble postet den 7. oktober 2013. 1 kommentar

Lov og rett for rulleskiløpere

Rulleskiløpere regnes som «gående», men holder til høyre i kjørebanen. Lovlig? Ja!

RulleskiII

Trafikkreglene: Rulleskiløpere regnes som gående. Foto: Marianne Reusch

Trafikkreglene sier uttrykkelig at rulleskiløpere regnes som gående, se § 2 nr. 3 bokstav a.

Gående som nytter kjørebane, skal gå ytterst til venstre i gangretningen. Det følger av trafikkreglene § 19 nr. 1 annet ledd.

Fast praksis er likevel at rulleskiløpere gjør som syklister, og går på høyre side av veien i kjøreretningen.

Fysikkens og trafikkens lover

For å forstå hvorfor rulleskiløpere lovlig går på høyre side, er det ikke tilstrekkelig å lese i Norges lover. Man må i tillegg se ha fysikkens lover i bakhodet. Hastighetsforskjellen er dramatisk større mellom rulleskiløperen og en møtende bil, enn en bil i samme fartsretning. Det er tryggest å bevege seg i biltrafikkens fartsretning.

Rulleskiløpere dekkes derfor av unntaksbestemmelsen i trafikkreglene § 19 annet ledd:

«Motsatt side av kjørebanen kan nyttes dersom den gående ellers ville bli utsatt for fare, eller hvis særlige forhold tilsier det.»

Hovedregel: Gå på gangvei, fortau eller veiskulder

Å gå på rulleski i kjørebanen skal likevel bare gjøres unntaksvis. Hovedregelen i trafikkreglene § 19 nr. 1 første ledd lyder slik:

«Gående skal nytte gangveg, fortau eller vegens skulder. Er det ikke rimelig på grunn av farten m.v. eller mulig å gjøre dette, kan gående nytte sykkelveg, sykkelfelt eller kjørebane.»

-o0o-

«Trafikkreglene» er forskrift 21. mars 1986 nr. 747, vedtatt med hjemmel i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven).

Dette innlegget ble postet den 29. september 2013. 3 kommentarer

Er golfbaner innmark eller utmark?

Eller er spørsmålet feil stilt?

Friluftsloven løser ikke alt. Plan- og bygningsloven kan avgjøre ferdselsretten

Golf

Utenfor den grønne green. Foto: Marianne Reusch

Mange lurer på om allemannsretten gir rett til fri ferdsel på golfbaner. Friluftslovens hovedregel (§ 2) er at enhver kan ferdes fritt i utmark. Ferdselsretten i innmark er langt mer begrenset (§ 3). Og så kommer begrensningene som følger av annen lovgivning.

Definisjonen av innmark har utviklet seg siden loven ble skrevet i 1957, blant annet gjennom flere prinsippavgjørelser fra Høyesterett.  Det kan ikke leses direkte ut av lovteksten hva innmark og utmark betyr. I Miljøverndepartementets rundskriv til friluftsloven står det at begrepet «dyrket mark» ikke kan strekkes så langt at ethvert areal som er tilsådd med gress kan være innmark. Det er særlig landbrukets produksjonsarealer friluftsloven tar sikte på å verne.

Er golfbaner «dyrket mark»? Det kan diskuteres. Men uansett hvilken konklusjon man faller ned på, løser det ikke spørsmålet om allmennhetens ferdselsrett.

En utbredt misforståelse er at det kan trekkes slutninger alene fra om et område er innmark eller utmark, og til om det er ferdselsrett der. Ytterligere ett spørsmål må vurderes, før man kan konkludere: Begrenses ferdselsretten av annen lovgivning? Friluftsloven § 19 er «knaggen» her. Utøvelse av allemannsretten gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter gitt i medhold av lov.

I områder som er tilrettelagt med hjemmel i plan- og bygningsloven er det sentralt hvilken bruk som er forutsatt. Dette er aktuelt for blant annet golfbaner, alpinanlegg og andre utendørsarenaer. Reguleringsplanen kan inneholde bestemmelser om allmennhetens ferdsel. I Miljøverndepartementets rundskriv til friluftsloven står det: «For golfbaner vil det ofte foreligge en regulering som kanaliserer ferdsel til angitte stier/grøntkorridorer.»

Reguleringsformålet avgjør. Selv om det ikke er fastsatt bestemmelser i planen, kan det gis ordensregler for området for å ivareta planformålet. Den som driver anlegget (klubben, tilretteleggeren) kan bestemme at det ikke er lov å ferdes på banen på en slik måte at det forstyrrer eller kommer i konflikt med golfspillet. Tilsvarende bestemmelser kan fastsettes for eksempel på langrennsarenaer, i alpinanlegg og andre utendørsanlegg. Allmennheten har i utgangspunktet adgang til slike områder, men ferdselsretten kan begrenses og reguleres for å ta hensyn til den forutsatte bruken av området.

Hvorfor står ikke dette klarere i friluftsloven? Det korte svaret er at plan- og bygningsloven ikke fantes da friluftsloven ble laget. Den gang som nå avgjøres enkelt sagt spørsmålet om retten til fri ferdsel i to trinn. Første spørsmål er om området skal regnes som innmark eller utmark etter friluftsloven. Andre spørsmål er om det foreligger begrensninger på ferdselen med hjemmel i annen lovgivning. Det nye er at plan- og bygningsloven i dag er sentral, og ofte avgjørende, i denne vurderingen for områder som er utnyttet til bestemte formål.

Oppsummeringen er at man i tilrettelagte områder i dag sjelden finner svaret på rekkevidden av allemannsretten til ferdsel bare ved å ta stilling til om området er innmark eller utmark. Det er nødvendig å gå et skritt videre, og undersøke hva som gjelder for området i lys av plan- og bygningsloven.

Les juridisk fagartikkel om forholdet mellom friluftsloven og plan og bygningsloven i Kart og plan 2013 nr. 4.