Elsykkel, ståhjuling – og allemannsretten

Antallet elsykler stiger. Nylig ble det tillatt å bruke ståhjuling (segway) på norske veier. Men hva er lov i naturen?

Motorferdselloven

Elektrisk leketøy er omtrent det eneste som ikke omfattes av reglene om motorisert ferdsel. Foto: allemannsretten.no

Forvirringen hersker. Elektriske og motoriserte kjøretøy i naturen berøres blant annet av vegtrafikkloven, motorferdselloven og friluftsloven. Samt tilhørende forskrifter som kjøretøyforskriften og trafikkreglene

Kort oppsummert er det veiens eier som kan bestemme om elektriske sykler og ståhjulinger kan benyttes på skogs- og fjellveiene.  Elektriske rullestoler følger reglene for gående.

Hovedregel. Selv om regelverket kan være litt kronglete å finne frem i, er det når alt kommer til alt heldigvis ikke så vanskelig. Hovedregelen er at bruk av alle former for motoriserte kjøretøy i utmark er forbudt. Reglene står i motorferdselloven § 2 og § 3. Men forbudet gjelder ikke på veier som er opparbeidet for bilkjøring.

Veier i utmark. Det finnes ikke noe generelt forbud mot motorferdsel på private veier i utmark. Veier i skogen og på fjellet som ikke er stengt med bom eller skiltet med forbud mot motorferdsel, kan benyttes av biler, mopeder, ståhjulinger og elsykler. Men grunneieren kan også velge å forby motorferdsel. Regelen om dette står i  friluftsloven § 4 :

«Når ikke annet er bestemt, kan eier av privat veg forby ferdsel med hestekjøretøy, motorvogn, (derunder sykkel med hjelpemotor) og parkering av motorvogn på eller langs vegen.»

http://lovdata.no/static/SF/sf-20051007-1219-306-1-01.gif?timestamp=1402645975000

Skiltforskriften § 8 – Forbudt for mototvogn

Vegtrafikklovgivningen 2014 inneholder blant annet regelverket om motorsport, sykkelritt, snøscooterkjøring og kjøring i terreng. Boken er ajour pr. 1. april 2014.

I stedet for forbud, kan veiens eier tillate motorferdsel på nærmere fastsatte vilkår, for eksempel kreve bompenger eller sette en strengere fartsgrense enn det som ellers gjelder for veier utenfor tettbygde strøk. Kommunen må samtykke dersom det skal kreves bompenger, se vegloven § 56.

Hva er motorkjøretøy? Etter friluftsloven § 4 er sykling lov på private veier, selv om eieren har forbudt motorferdsel. Hvor hører så elsykler og ståhjulinger hjemme i dette bildet? Definisjonene finnes i vegtrafikkloven § 2, samt i  kjøretøyforskriften, og er ytterligere utdypet i kjøretøyforskriften § 2-5. Ståhjuling regnes som motorredskap, og er nærmere beskrevet i forskriften (§ 2-5 nr. 4):

«Som motorredskap regnes også selvbalanserende elektrisk drevet kjøretøy for transport av én person (føreren). Innretningen må ha egenvekt ikke over 70 kg (inklusiv eventuelle batterier), bredde ikke over 85 cm og konstruktiv hastighet ikke over 20 km/t. Med selvbalanserende kjøretøy forstås etthjulet kjøretøy eller tohjulet, tosporet kjøretøy som har en iboende ustabil likevekt der et hjelpestyresystem sørger for å holde balansen.»

Elsykkel er regulert i kjøretøyforskriften § 2-5 annet ledd:

«Som sykkel regnes også kjøretøy som nevnt i første ledd som er utstyrt med elektrisk hjelpemotor når det kan dokumenteres at kjøretøyet er tildelt eller utlånt som hjelpemiddel fra Arbeids- og velferdsetaten. Hjelpemotorens effekt skal opphøre når kjøretøyet oppnår en hastighet på 25 km/t.»

Badevakt på segway

Badevakten kjører ståhjuling i embets medfør. Foto: Marianne Reusch

Med andre ord: Sykkel med elektrisk hjelpemotor som ikke er tildelt fra hjelpemiddelsentralen, regnes som kjøretøy.

Ytelse, motorkraft, hastighet. Flere steder kan man lese om hvor mye en hjelpemotor kan yte uten å bli definert som motorkjøretøy. Det refereres gjerne til motorer med 250 watt som hjelper opp til en hastighet på 25 km/t. Dette beror antakelig på en misforståelse av kjøretøyforskriften § 4-1. Denne bestemmelse regulerer kun EØF-typegodkjenning og tekniske krav til to- og trehjulede motorvogner. Regelen er ikke vegtrafikklovens generelle definisjon av kjøretøy med hjelpemotor. Kort oppsummert er det omtrent bare leketøy for barn som ikke omfattes. Om dette sier trafikkreglene § 1, nr. 1, bokstav m: «Motorisert innretning beregnet for barn anses ikke som kjøretøy etter vegtrafikkloven når den er sperret for en maksimal hastighet på 6 km/t og har egenvekt ikke over 50 kg.»

Elektriske rullestoler følger reglene for gående, se trafikkreglene § 2 nr. 3, bokstav b.

Oppsummering Etter friluftsloven § 4 er det opp til eieren av veien å bestemme hvem som kan benytte veien til motorkjøretøy. Det omfatter både ståhjuling, og sykkel med hjelpemotor som uttrykkelig nevnes i bestemmelsen. Verken friluftsloven, vegtrafikkloven eller regelverket om motorferdsel i utmark er utformet med tanke på nykommere som elsykkel og segway. Men lovene gjelder disse innretningene likevel, inntil reglene eventuelt endres.

-o0o-

Les mer om lovendringen vedrørende selvbalanserende kjøretøy (ståhjuling) på Vegvesenets nettside.

Telter fra Tønsberg til Trondheim

Kajakkpadler Lars Verket er på langtur. Padlepilgrimmen har kurs mot Nidaros. Underveis benytter han seg av allemannsretten: Fri ferdsel til sjøs og overnatting i telt på land.

Lars Verket

Lars Verket er underveis i kajakk til Nidaros. Foto: Privat

– Teltlivet er undervurdert, sier Lars. Men innrømmer at det kan være skjær i sjøen.

- Jeg har aldri blitt jaget, men flere ganger ergret meg over at det er «telting forbudt» på offentlige friluftsområder. Også der det er få alternative teltplasser og utsatte havstrekk.

Som forfatter har Lars skrevet hele fem padleguider (www.padleguiden.no) som dekker Agder- og Telemarkskysten, områder syd i Rogaland, Telemarkskanalen og utvalgte innlandsvann i Agder m.m. Slik oppsummerer han sin erfaring:

- Jeg har jobbet med teltreglene i over 10 år. Det er en særdeles treg materie. Kravet om 150-meters avstand til bebyggelse i strandsonen er unødvendig streng. Ofte er det veldig kupert. Det kunne holdt med at man ikke forstyrrer beboernes fred.

Det har blitt en del nødhavner gjennom årene for den erfarne padleren. Ofte liggeunderlag under åpen himmel på svaberg.

- Heldigvis har vi nødretten. Eller «allemannsrettens tilleggsdel» som jeg kaller den.

Om det teltfaglige utdyper han:

- De beste teltplassene er ofte på opparbeidede områder eller på saue/geitebeiter. Hva som er utmark er ganske lett å se fra kajakken, men det er mye vanskeligere å bedømme om det egner seg til telting. Vi bor i et svært kupert land, og veldig store arealer egner seg dårlig til telt. Jeg ser ofte etter friluftsområder (merket av i kartet), men er også god til å se rundt meg fra kajakken.

Og han legger til:

- På sørlandet er kysten veldig nedbygd. I noen kommuner er det bare mulig å telte i utmark på øyer. Dessverre. På Vestlandet er det mer kupert, og dermed fra naturens side dårligere muligheter. Strandsonen er heller ikke så mye brukt som her sør, og det gror fort igjen. Utviklingen går i feil retning, og kampen om arealene vil bli større.

Slår ryggen seg vrang, melder han overgang fra padlepilgrim til kystpilgrim. Telting blir det uansett. Følg Lars Verket på padlepilgrim.no og se hans fantastiske teltbilder på Flickr.

Padlepilgrim telter nær hus

Retten til telting. Var det 150 centimeter fra bebyggelse, eller…? Foto: Lars Verket

Regler om fritidsfiske av torsk

Vintermånedene kan bringe fiskelykke. Torsken går mot land og opp på grunnene.

Torsk

Romjulstorsk tatt på stang fra Bygdøy i Oslo. Samme dag meldte Lofotposten at ett enkelt fartøy hadde bragt i land 14 tonn torsk og sei. Foto: Marianne Reusch

Allemannsrett Fritidsfiske i sjøen har lang tradisjon som en allemannsrett. Retten er ikke direkte lovregulert, men følger av uskreven sedvanerett. En rekke lov- og forskriftsbestemmelser setter  begrensninger for fritidsfisket. Her er torskefiskerens huskeliste:

Hva er fritidsfiske? Alt fiske som foregår fra land er fritidsfiske. Det samme gjelder fiske som ikke foregår fra registrerte fartøy og er definert som ervervsmessig etter deltakerloven § 3. Fartøyets status er avgjørende. En yrkesfisker kan også drive fritidsfiske -  fra land eller fra fritidsbåt.

Minstemål Reglene om minstemål er satt for å hindre fangst av umoden fisk. Begrensningene gjelder også for fritidsfiske, og reguleres i forskrift om utøvelse av fiske i sjøen fra 2004. Ifølge forskriften § 43 er minstemålet for torsk 40 centimeter sør for 62º nord, mens minstemålet er 44 centimeter nord for denne grensen, som går omtrent ved Nordfjord.

Fiskeredskap Sports- og rekreasjonsfiskerens redskapsbruk er regulert i havressursloven § 22. Håndredskap er tilatt. Det samme er én maskindreven jukse eller dorg, liner med inntil 300 angler, samt inntil 20 teiner eller ruser. Ved fiske etter torsk er det ikke tillatt å nytte garn med en samlet lengde på mer enn 165 meter, se forskrift om begrensninger i torskefisket § 2.

Omsetning av fritidsfisket torsk er som hovedregel forbudt, se forskrift om begrensninger i torskefisket § 2. Det er imidlertid et romslig unntak. Opptil 1000 kilo per år kan hobbyfiskeren trekke opp og omsette. Se nærmere vilkår om dette i forskriften.

Utførsel er også bare tillatt i begrenset utstrekning. Etter forskrift om utførselskvote ved sportsfiske § 2 er det bare tillatt å utføre 15 kilo fisk og fiskeprodukter per person per døgn. Unntak gjelder ved særlig fiskelykke: Det er tillatt å ta med seg én hel troféfisk ut av landet, uansett vekt.

Flere restriksjoner kan gjelde for fisket der du er. Akvakulturdriftsforskriften § 18 fastsetter at det ikke er lov å drive fiske i en 100-meterssone rundt oppdrettsanlegg (akvakulturanlegg). Lakse- og innlandsfiskeloven § 39 har begrensninger om adgangen til å fiske i nærheten av faststående redskap som står til fangst av anadrome laksefisk.

Da gjenstår det bare å si: Skitt fiske!

0O0

Les tidligere innlegg:

Ny bok – Ski eller ikke ski

«To ski or not to ski» sa Shakespeare. (Det var vel Shakespeare?).

Ski eller ikke ski

Forfatteren sier: «Først og fremst går jeg på ski for å slappe av.»

Det han mente var sannsynligvis at det viktigste ikke er å være født med ski på beina, men å leve med ski på beina.

Les en smakebit fra boken i magasinet Harvest.  Mer om boken hos forlaget Stayer.

”Ski eller ikke ski” er en underholdningsbok, en liten humørpille på 100 sider med skråblikk på langrenn. Her finner du fortellingen om preppemaskinen minutt for minutt. Og oppskriften på hva man gir en som har alt, inkludert merket i Birken. Boken har betraktninger fra kulturløypa, hjertesukk fra barmarkssesongen og nødhjelp når familielivet kaller.

«Å sende og motta tekstmeldinger i utforbakker hører i våre dager til
blant de grunnleggende skiferdighetene.»

Fornøyelseskjøring med scooter i Oslomarka?

Hva betyr markaloven for forsøksordningen med snøscooterløyper?

Motorferdsellov

Kan det bli fornøyelseskjøring med snøscooter i Oslomarka? Foto Marianne Reusch

Miljøverndepartementet annonserte nylig at de utvider forsøksordingen som gir kommunene adgang til å etablere snøscooterløyper for fornøyelseskjøring. Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen uttaler til Aftenposten at han tviler på om departementet har hjemmel for den ordningen de nå legger opp til. I Oslomarka gjelder uansett egne regler.

I 2009 vedtok Stortinget lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner, den såkalte markaloven. Motorferdsel er regulert i markaloven § 10. Hovedregelen er klar:

«I Marka er motorferdsel i utmark og vassdrag ikke tillatt med mindre annet følger av denne lov eller forskrift gitt i medhold av denne lov.»

Unntak. Det finnes en del unntak fra forbudet, blant annet for kjøring knyttet til skogsdriften, bosetning, løypepreparering osv.

Dispensasjon. Etter markaloven § 15 kan kommunen eller departementet gi dispensasjon fra motorferdselforbudet. Dispensasjonsadgangen er imidlertid sterkt begrenset:

«Dispensasjon kan bare gis dersom hensynene i lovens formålsbestemmelse ikke blir vesentlig tilsidesatt, og fordelene ved å gi dispensasjon etter en samlet vurdering anses for å være klart større enn ulempene for friluftslivet, naturmiljøet eller allmenne interesser.»

Lovforarbeidene forutsetter at dispensasjonsmuligheten en snever unntaksregel som bare skal anvendes som sikkerhetsventil i spesielle tilfeller.

Scooterløyper ikke aktuelt i Oslomarka. Med et klart lovfestet forbud mot motorisert fornøyelseskjøring vil forsøksordningen med scooterløyper derfor ikke være aktuell innenfor det geografiske området markaloven dekker, og som omfatter 19 kommuner. Ingen av disse kommunene er heller med blant de drøye 100 søkerkommunene som så langt ønsker å delta i ordningen.

Høstingsrett i sølvgruver?

Gjelder retten til fri ferdsel i utmark under jorden? Og omfatter høstingsretten småstein og mineralstykker?

Norges lover

Allemannsretten til høsting: Ville bær, blomster – og løse steiner?? Foto: Marianne Reusch

I oktober ble en mann dømt til fengselstraff for blant annet ulovlig ferdsel og uthenting av steiner og mineraler i de nedlagte sølvgruvene på Kongsberg. Dommen er ennå ikke rettskraftig. Men saken reiser interessante spørsmål om allemannsretten under jorden.

Underjordisk ferdsel Utgangspunktet er greit. Retten til fri ferdsel i utmark som følger av friluftsloven § 2 er ikke begrenset til horisontalplanet. Men – dette gir heller ikke mer enn nettopp et utgangspunkt. Vel så viktig er friluftsloven § 19. Ferdselsforbud går foran ferdselsrett. I forskrift om fredning av Kongsverg sølvverk står det: «Ferdsel i gruveganger og bergrom må ikke utøves uten særskilt tillatelse fra forvaltningsmyndigheten.»

Høste stein? Retten til å høste ville bær og blomster er en del av allemannsretten. En forutsetning for høstingsretten er at det er lov å ferdes i området. Høstingsretten reguleres i friluftsloven § 5. Hva med løse steiner? Det er lang rettslig tradisjon for retten til å lete etter mineralske forekomster på fremmed grunn, såkalt skjerping. I dag reguleres denne leteretten i mineralloven §§ 8 og 9. For å benytte seg av leteretten, er det et vilkår at grunneieren varsles først, se mineralloven § 10. Innsamling av mineraler uten tanke på analyse eller eventuell utnyttelse av forekomst er ikke er omfattet av leteretten. Men det er fortsatt håp for steinsamlingen:

Bestemmelsen i straffeloven § 323 har ikke trådt i kraft, men er veiledende:

”Tilegnelse av naturprodukter, herunder stein (…), av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, straffes likevel ikke.»

Gruveinngang

Fri ferdsel i nedlagte gruver? Foto: Marianne Reusch

Idrettskonkurranser i utmark

Når er grunneierens samtykke nødvendig?

Mål

Grunneieren må samtykke «hvor sammenstimling av folk må påreknes». Foto: Christian Reusch

I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Dette er allemannsrettens hovedregel, nedfelt i friluftsloven § 2. Syklister og ridende kan etter den samme bestemmelsen også ferdes relativt fritt, men må holde seg til stier og veier. Leser man denne bestemmelsen alene er det fort gjort å trekke feilslutningen at det er uhindret adgang til å arrangere skirenn, terrengløp eller sykkelritt uten å involvere grunneieren.

Organiserte aktiviteter. Det finnes ikke noe generelt forbud i friluftsloven mot å drive med lovlige aktiviteter i organiserte former, for eksempel konkurranser. Et lite unntak er bestemmelsen i friluftsloven § 3a som ble innført ved en lovendring i 2011. Her ble det på bestemte vilkår åpnet for ferdsel på vei og sti i innmark som leder til utmark. Denne retten gjelder ikke for sykkelløp.

Grunneieren må gi tillatelse. Idrettskonkurranser reguleres nærmere i friluftsloven § 10. Grunneierens samtykke må blant annet innhetes for steder som sperres av, eller benyttes som samlingsplass, start- og målområde. Grunneierens samtykke er også nødvendig «hvor sammenstimling av folk for øvrig må påreknes». I arrangementer med et betydelig antall deltakere vil kravet til samtykke i praksis kunne gjelde hele traseen.

Forarbeidene til friluftsloven legger opp til et strengt regime. I 1954 skrev komiteen som utarbeidet loven:

«De siste årtiers stadig stigende utfart har gjort det alminnelig å henlegge møter og stevner, særlig da idrettsstevner, ute i skog og mark. For såvidt er det nok å vise til alle de sportskonkurranser i form av skirenn, orienteringsløp etc. som jevnlig avholdes og som ofte teller hundrevis av deltakere.»

Orienteringsløp

Arrangementer som volder skade eller ulempe for eier, bruker eller andre må ha grunneierens samtykke. Foto: Christian Reusch

Friluftskomiteen skrev også: «[D]et kan ikke være noe urimelig krav til arrangørene av idrettsstevner, friluftsmøter osv., at de på forhånd innhenter samtykke fra eieren eller brukeren.»

Kravet til samtykke fra grunneieren kan variere, blant annet avhengig av om arrangementet går i terrenget, på sti, eller på vei. Orienteringsløpet vurderes i lys av terrengslitasje og skogforyngelse. Sykkelrittet vurderes i lys av den bruken som ellers foregår på veien. Felles for store morsjonsarrangementer er at allemannsretten til fri ferdsel i utmark bare gjelder innen rammene av den alminnelige hensynsregelen i friluftsloven § 11: «Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn  skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade.» Arrangementer som går utenfor denne rammen må på forhånd innhente grunneierens samtykke. Sentrale momenter i vurderingen vil blant annet være: Antall deltakere (det er forskjell på hundre og tusen), terrengets beskaffenhet (tørt, vått?), konflikt med andre interesser (populært turterreng?), hastighet (sykkelløp på skogsveier), forventet tilstrømning av tilskuere, m.v.

Fritt frem. Det finnes mange konkurranser som kan arrangeres uten at grunneieren først må kontaktes. Treningsløp og konkurranser med begrenset omfang som ikke fører til nevneverdig terrengslitasje, og heller ikke kommer i konflikt med det alminnelige friluftslivet, kan gjennomføres innen rammene av ferdselsretten i friluftsloven.

Den viktigste oppsummeringen er at det ikke finnes et generelt fasitsvar på adgangen til å arrangere idrettskonkurranser i utmark. Hvert enkelt arrangement må vurderes konkret.

This entry was posted on 7. oktober 2013. 1 kommentar