Lov og rett i akebakken

Aking og vinterlek i snøen er en del av allemannsretten

Akebakken

Hvor er det lov å ake? Foto: Marianne Reusch

Det står i friluftsloven § 2 andre ledd at det bare er lov å ferdes med kjelke på vei og sti, og altså ikke i resten av utmarka, dersom man ikke er over tregrensen. Men de fleste akebakker og lekeområder om vinteren er jo verken på vei eller sti. Tvert imot er det gjerne en fordel å holde seg unna slike traseer når man aker. Denne bestemmelsen i friluftsloven er et godt eksempel på at det kan lede til feilslutninger dersom man leser en paragraf alene og tar den på ordet. Jussens verden er slik at man må se den enkelte paragraf i sammenheng med resten av loven, i lys av lovens forarbeider, avgjørelser fra domstolene, og andre rettskilder.

Vinterferdselsretten er særlig regulert i friluftsloven § 3 som sier at det er lov til å ferdes til fots både i innmark og i utmark, så lenge man holder seg unna de nærmeste områdene rundt bebyggelse: «i den tid marken er frosset eller snølagt, dog ikke i tidsrommet fra 30. april til 14. oktober.»

Hva med aking? Allerede da friluftsloven ble utformet på 1950-tallet, var det enighet om at ferdsel til fots ikke bokstavelig talt skulle bety ferdsel bare til fots. Friluftskomiteen, som laget lovforslaget, skrev i sin innstilling fra 1954:

«At den frie ferdselsrett over en eiendom ikke betyr at ferdselen kan foregå med et hvilket som helst fremkomstmiddel er hevet over tvil. På den annen side kan ikke ferdselsretten innskrenkes til ene og alene å gjelde ferdsel til fots. Selv om gjeldende rett på dette punkt er usikker, taler gode grunner for, at også andre fremkomstmidler kan brukes, når de ikke kan antas å volde nevneverdig skade på eiendommen.»

Hensyn til å unngå skade på marken. Vurdering av andre ferdselsformer enn å gå til fots eller på ski må gjøres i lys av hensynet bak bestemmelsen om å unngå skade på marken. Hvis aking på snødekket jordbruksareal kan føre til skade på det som skal dyrkes, kan ferdselen forbys etter friluftsloven § 3 andre ledd. Dette kan blant annet være aktuelt ved fare for isbrann, eller der det er sådd om høsten og plantene skal vokse opp til våren. Den generelle hensynsregelen i friluftsloven § 11 angir også rammene for hvilke aktiviteter som er lovlige. Alle har plikt til å opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade.

Aking er en del av vinterferdselsretten, så lenge man ikke skader grunnen eller ødelegger for etablert tilrettelegging på stedet – og for øvrig viser hensyn.

Ut og lek!

 

Kunstsnøavgift

Hva er lov, og hvem bestemmer?

Loven i løypa.

Juss i løypa. Forskjell på kunstsnø og natursnø? Foto Marianne Reusch

Gratisprinsippet er en grunnleggende del av allemannsretten. Friluftslovens hovedregel (§ 2) om retten til fri ferdsel i utmark innebærer at det verken skal være fysiske eller økonomiske «stengsler» som hindrer adgang til naturen. De offentlige friluftslivsorganene håndhever reglene. Ulovlige betalingsordninger i naturen er straffbart. Men er kunstsnø og idrettsanlegg en del av naturen?

Det er kostbart å lage skiløyper når natursnøen uteblir. Betalingsordninger kan være ønsket, og nødvendig, for å opprettholdet tilbudet. Men er det lov?

Juridisk er ikke spørsmålet så vanskelig, men det er mange misforståelser ute og går. Her er oppklaringen.

Lovregulert. Muligheten for å kreve avgift for adgang til friluftsområde er regulert i friluftsloven § 14 som sier:

«Ferdselsrett etter denne lov er ikke til hinder for at eier eller bruker etter løyve av kommunen kan kreve en rimelig avgift for adgangen til badestrand, teltplass eller annet opparbeidet friluftsområde, men avgiften må ikke stå i misforhold til de tiltak eier eller bruker har gjort på området til fordel for friluftsfolket. Det kan settes vilkår for slikt løyve.»

030

Kunstsnø regnes som utmark etter friluftsloven. Foto: Marianne Reusch

Forskjell på kunstsnø og natursnø? I 2014 behandlet Høyesterett en sak om allemannsretten i alpinanlegg. Det ble argumentert med at kunstsnøløyper i idrettsanlegg skulle betraktes som innmark. Men dette fikk ikke gehør. Dommerne i Høyesterett kom enstemmig til at nedfartene i et alpinanlegg regnes som utmark i friluftslovens forstand. Slike anlegg er ofte vesentlig opparbeidet med kunstsnø. Man betaler for heisen, men kan i utgangspunktet ferdes fritt i bakken.

Gammel lov, ny regel. Friluftslovens bestemmelse om avgift for bruk av friluftsområde er fra 1950-tallet. Den gang fantes verken maskinpreparerte løyper eller kunstsnø. Opprinnelig kunne grunneieren selv treffe beslutning om å kreve avgift for adgang til et område. Kravet om kommunens godkjenning ble innført ved en lovendring i 1996. Formålet var å sikre kommunen bedre muligheter til å styre avgiftsinnkrevingen slik at allmennhetens friluftsinteresser blir tilstrekkelig ivaretatt. I forarbeidene til denne lovendringen i ot. prp. nr. 27 (1995-1996) s. 7-8 står det: «Departementet antar at det i framtiden vil kunne bli flere tilfeller der avgiftsinnkreving vil bli aktuelt. Det har til nå forekommet enkelte tilfeller som er på kanten av/utenfor friluftlovens grenser, og som kanskje kunne ha vært forhindret gjennom en godkjenningsordning som nå foreslås.»

Kommunens rolle. Det er opp til kommunens skjønn å vurdere om det skal sies ja eller nei til avgift i et opparbeidet friluftsområde. Hvis kommunen velger å godkjenne kunstsnøavgift, skal det treffes et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det er da mulighet for å påklage vedtaket til fylkesmannenen. Kommunen har også mulighet for å stille vilkår sammen med tillatelsen, for eksempel at barn- og unge skal være fritatt for avgift, at avgiften bare gjelder så lenge det ikke har kommet natursnø, osv.

Ulovlige avgifter. Uten kommunens godkjenning er avgiften ulovlig. Krav om slik betaling vil være et ulovlig hinder for fri ferdsel og i strid med friluftsloven § 13. Det hører til kommunens oppgaver å følge opp slike ulovligheter. Kommunen kan kreve at avgiften opphører. Den som innkrever ulovlig avgift kan ilegges løpende dagbøter (tvangsmulkt). Forholdet kan også være straffbart og medføre forelegg. Reglene står i friluftsloven § 39 og § 40

Plan- og bygningsloven. Kommunen har i tillegg betydelige styringsmuligheter for bruk av idrettsanlegg gjennom verktøyet i plan- og bygningsloven. Men at et område er opparbeidet som skiarena, løypeanlegg eller lignende gir alene ikke tilstrekkelig grunnlag til å kreve avgift av brukerne.

Finansieringen Produksjon av kunstsnø er ofte finansiert med offentlig eller privat støtte, gjennom stiftelser eller gaver. Forutsetningen for finansieringen kan være at kunstsnøen skal komme alle til gode, uten avgift. I slike tilfeller kan ikke kommunen godkjenne en betalingsordning.

Begrensninger. Kommunens kompetanse er begrenset. I forbindelse med endringen av § 14 i 1996 uttalte departementet: «Bestemmelsen (…) gir ikke hjemmel for å legge avgift på ferdsel på skiløyper, stier o.l.», se ot. prp. nr. 27 (1995-1996) s. 8. Denne kommentaren i forarbeidene begrenser ikke kommunens kompetanse til å vedta avgift slik det er fastsatt i § 14. Forarbeidene skal forstås som en presisering av at det ikke kan vedtas obligatorisk avgift i de større løypenettene i skogen eller på fjellet. Avgift kan bare vedtas i klart begrensede områder som er opparbeidet, slik som kunstsnøsløyfer i idrettsanlegg.

Parkeringsavgift er lov, etter avtale med grunneieren. Frivillig betaling er også lov. 

Oppsummering

  • Det er ingen prinsipiell forskjell på kunstsnø og natursnø når det gjelder adgangen til å kreve avgift.
  • Tilrettelegger eller anleggseier kan ikke på egenhånd kreve avgift for adgang til utmarksområde.
  • Kommunen kan treffe vedtak om avgift for adgang til kunstsnøløype med hjemmel i friluftsloven § 14.
  • Kommunen håndhever reglene og har flere sanksjoner til rådighet mot ulovlige betalingsordninger.

 

This entry was posted on 13. januar 2016. 1 kommentar

Nytt om bålreglene

Den 1. januar 2016 trådte den nye forskriften om brannforebygging i kraft.

????????????????????????????????????

Nye bålregler fra 1. januar 2016. Foto: Marianne Reusch

Med de dramatiske gress- og lyngbrannene vi har sett i Norge de siste årene, byr forskriften på nødvendige innstramninger. Men de nye reglene kan også føre til begrensninger for friluftslivet. Er det tilsiktet?

Aktsomhetskrav. Tidligere hadde bålreglene en bortgjemt plassering. Nå er de løftet frem som forskriftens generelle aktsomhetsregel. Hovedregelen er som før, og står nå i forskriften § 3:

«Det er forbudt å gjøre opp ild eller behandle brannfarlige gjenstander utendørs under slike forhold eller på en slik måte at det kan føre til brann. Oppgjort ild må ikke forlates før den er fullstendig slokket.»

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) sier i sin veileder til forskriften at å gjøre opp ild eller behandle brannfarlige gjenstander må forstås vidt. Bruken av engangsgrill, primus, bålpanne, fyrverkeri, brannfarlig avfall, nyttårsraketter og sigarettrøyking vil kunne omfattes.

Historien bak bålreglene er lang. Lov om indskrænkning i bruk av ild i skog og mark fra 1893 fastsatte i § 3 at det ikke unødvendig måtte gjøres opp ild i annen manns skog eller mark i perioden fra og med mai til og med september uten grunneierens samtykke. Frem til den nylige forskriftsendringen sto reglene i Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn fra 2002. Den er nå opphevet.

15. april til 15. september. Hovedregelen om bål står nå i forskrift om brannforebygging § 3 tredje ledd og lyder slik:

«Det er i tidsrommet 15. april til 15. september forbudt å gjøre opp ild i eller i nærheten av skog og annen utmark uten tillatelse fra kommunen. Kommunestyret selv kan gjennom lokal forskrift fravike dette forbudet dersom lokale forhold tilsier det. Det er likevel tillatt å gjøre opp ild der det åpenbart ikke kan medføre brann.»

Her er det en viktig endring fra tidligere. Det gamle uttrykket «på eller i nærheten av skogsmark» er nå erstattet med at forbudet mot å gjøre opp ild gjelder » i eller i nærheten av skog og annen utmark «. Dette dekker langt større områder enn tidligere. Skogsmark var nok heller ikke et begrep som dekket godt nok, men ble gjerne forklart med at forbudet gjaldt på eller i nærheten av brennbart underlag. Dagens formulering «utmark» omfatter strender, stein, fjell, isbreer osv.

Unntaket – åpenbart ikke brannfarlig. Tradisjonelt har ikke bålet du tenner i fjæresteinen på fisketuren, med robåt eller kajakk om sommeren vært omfattet av bålforbudet. Heller ikke det bålet du fyrer i morenesteinene i utkanten av breen. Forutsatt, selvfølgelig, at bålet for øvrig ikke medfører brannfare. Er denne delen av friluftslivet nå forbudt?  Trolig har det ikke vært meningen å gjøre endringer i dette. Men den nye formuleringen av unntaksregelen i forskriften § 3 tredje ledd fremhever egenansvaret tydeligere enn før: «Det er likevel tillatt å gjøre opp ild der det åpenbart ikke kan medføre brann.»

Grunneieren. En forskjell fra de fleste andre reglene om friluftslivet og allemannsretten, er at bålreglene også er bindende for grunneieren selv. Vedkommende kan for eksempel ikke gi deg tillatelse til å tenne bål i skogen om sommeren, selv om han kan gi deg tillatelse til å sette opp telt i innmark.

Les mer på Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps sider.

Via Ferrata og allemannsretten

Via Ferrata i Loen
Anne Rudsengen på vei opp Via Ferrata i Loen. Bak ses den luftige hengebrua Gjølmunnebrua. Foto: Arnt Flatmo

Bøyler, bolter, stiger, ståltau (wire) og hengebruer har det siste århundret gjort det mulig å passere gjennom vanskelige fjellområder i Alpene. Sikker forflytning av militære tropper var forløperen til Via Ferrata – et italiensk uttrykk for «jernvei». I dag er disse rutene boltreplass for bratt friluftsliv. Norge har allerede en håndfull klatrestier, flere er på gang.

Tilrettelegging med stål og jern, stiger og fastmonterte ståltau i naturen reiser mange spørsmål – og er kilde til konflikter. Hvem skal ha adgang til klatrestien? Hvilke sikkerhetsregler gjelder? Kan det kreves betaling? Kan man pålegges å bruke guide fra et bestemt firma? Hvem har ansvaret for vedlikeholdet? Denne artikkelen er ikke et innlegg for eller imot Via Ferrata, men handler om hvordan man skal gå frem for å etablere slike klatrestier på lovlig vis.

Den korte versjonen er at tilrettelegging i naturen over en lengre strekning med bolter, bøyler, stiger og bruer er tiltak utendørs som krever søknad og tillatelse etter plan- og bygningsloven. Den gode siden av dette er at mange av de vanligste konfliktene (om betaling, adgangsbegrensning, sikkerhetsregler og vedlikehold) kan ryddes av veien i forkant gjennom kommunens saksbehandling.

Se sjekkliste for kommuner og initiativtakere nederst i saken.

Allemannsretten er nedfelt i friluftsloven og sikrer at enhver har rett til å ferdes til fots i naturen (friluftsloven § 2), forutsatt at det ikke finnes andre lovfestede begrensninger eller forbud (friluftsloven § 19). Grunneieren har ikke lov til å stenge utmarka for lovlig ferdsel (friluftsloven § 13). En Via Ferrata ligger nok oftest i såpass bratt lende at det ikke vil være i veien for annen ferdsel. En etablert sti eller klatrerute hindrer ikke etableringen av en Via Ferrata, men slike interessemotsetninger er noe av det som bør vurderes i den kommunale søknadsbehandlingen. Allemannsretten forutsetter at man tar naturen som den er. Å anlegge en Via Ferrata krever derfor alltid grunneierens tillatelse, på samme måte som merking og skilting av en sti eller bolting av en klatrerute. All grunn i Norge eies av noen. Eieren er ikke alltid en privatperson, men like ofte kommunen, staten, et sameie, en stiftelse, et aksjeselskap eller en allmenning.

Tiltak som krever offentlig tillatelse. Hvis grunneieren gir tommel opp for etablering av en klatresti, hva har da kommunen med saken å gjøre? Veien inn i plan- og bygningsloven går via definisjonen av tiltak i § 1-6, som blant annet omfatter oppføring av konstruksjoner og anlegg, samt terrenginngrep. Terskelen for hva som kan gjøres uten å spørre kommunen først, er lav. Reglene om søknadsplikt står i lovens kapittel 20, og detaljene finnes i byggesaksforskriften. For tiltak utendørs er det bare nokså små og beskjedne konstruksjoner som er fritatt for søknadsplikt. Dette står i byggesaksforskriften § 4-1 bokstav d og omfatter blant annet oppføring av mindre levegger og forstøtningsmurer, samt mindre fylling eller planering av terreng. Etablering av klatrebolter, rapellfester eller sikring av en enkeltstående vanskelig passasje med rekkverk eller fast tau vil ikke være søknadspliktig. Det er anleggets samlede omfang som skal vurderes. Tilrettelegging over flere hundre løpemeter, kanskje opp mot en kilometer, fastmontering av flere hundre kilo stål og jern m.v. vil utvilsomt utgjøre et søknadspliktig tiltak, selv om klatrestien også har passasjer underveis som er uten tilrettelegging. Naturinngrepet er ikke nødvendigvis så stort (borring av noen hull i fjellet), men konstruksjonens totale omfang er årsaken til at anlegging av en Via Ferrata er søknadspliktig.

Arealplanen for området utgjør den aller viktigste forutsetningen for hva som kan tillates, både hjemme i din egen hage og ute i naturen. Steder der det er aktuelt med Via Ferrata vil som regel ligge i såkalte LNF-områder i kommuneplanens arealdel (arealer for landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift). Her kan det gis tillatelse til tiltak for friluftslivet: Anlegging av en bru over en elv, bygging av en gapahuk eller sikring av en sti vil være i samsvar med arealformålet. Men så snart det er snakk om å etablere en konstruksjon som ikke kan brukes fritt av alle, vil dette i seg selv være i strid med arealformålet og derved utløse søknadsplikt. Gjennom tillatelsen som gis, kan kommunen sikre at klatrestien ikke bare forvaltes utfra næringsinteresser og at friluftslivet stenges ute. I noen tettstedsnære områder kan det kanskje være aktuelt med en egen reguleringsplan for å rendyrke et område som kommersiell klatrepark (på samme måte som fornøyelsespark eller badeland). For en Via Ferrata i fjellet vil den mest nærliggende fremgangsmåten likevel være søknadsbehandling basert på kommuneplanens arealdel. I nasjonalparker og andre verneområder kan naturligvis ingenting settes i sving uten klarsignal fra vernemyndighetene.

Hensikten med søknadsplikten er blant annet at kommunen før tiltaket gjennomføres kan avveie ulike interesser knyttet til arealbruken, og eventuelt sørge for at tiltaket tilpasses andre samfunnsinteresser. Gjennom søknadsprosess og tillatelse kan det blant mye annet avklares hvilen informasjon som skal gis til publikum om vilkår for bruk av anlegget, opplysninger om alternative traseer, ordens- og sikkerhetsregler, bestemmelser om tilbakeføring dersom anlegget ikke lenger vedlikeholdes m.v. Søknadsplikten sikrer klarhet i hvem som er tiltakshaver. Konstruksjonene i en Via Ferrata omfattes av kravene i Byggteknisk forskrift. Klatrestien omfattes også av produktkontrolloven, og den ansvarlige har plikt til å treffe rimelige tiltak for å forebygge at innretningene som er tilgjengelig for publikum ikke medfører helseskade.

Det sentrale er at grunneier i samarbeid med eventuell initiativtaker ikke på egenhånd, uten kommunens tillatelse, kan etablere en større konstruksjon i et LNF-område, og samtidig foreta vurderinger om behovet for adgangsbegrensning som følge av sikkerhet osv. Og – det er kanskje unødvendig å nevne – kravet til søknad og tillatelse gjelder også når kommunen selv er initiativtaker eller grunneier.

Betaling for bruk. Igjen, hva med allemannsretten? Det står i friluftsloven at alle har rett til å ferdes fritt i naturen. Da kan vel ingen nekte meg adgangen til en Via Ferrata, kreve at jeg har med guide, eller forlange betaling? Problemstillingen er kjent fra alle sider av friluftslivet. Når det tilrettelegges utendørs for én spesialaktivitet, innskrenkes samtidig ofte mulighetene for mer allment friluftsliv. Golfbaner, klatreparker og badeland er eksempler på dette. Betaling for bruk av tjenester eller anlegg utover det å bruke naturen ”som den er” vil være tillatt. I alpinbakken må man betale for heisen, selv om det ellers er lov å ferdes fritt. Men grunneiere eller deres avtaleparter kan ikke etablere slike betalingsordninger på egen hånd. Når kommunen gjennom byggesaksbehandlingen åpner for tilrettelegging som krever brukerbetaling, er dette en ordning som går foran allemannsretten til fri ferdsel. (Forkjørsretten følger av friluftsloven § 19). I utmark der det er gjort tilrettelegging som ikke er søknadspliktig må eventuelle betalingsordninger godkjennes av kommunen og vedtas gjennom lokal forskrift (friluftsloven § 14). Dette kan for eksempel være aktuelt for en opparbeidet teltplass med toalettfasiliteter eller lignende.

Sjekkliste for kommuner og initiativtakere som ønsker å etablere en Via Ferrata

  • Ligger traseen i verneområde eller dekkes av restriksjoner med hjemmel i naturmangfoldloven?
  • Innhente tillatelse fra grunneier
  • Detaljert beskrivelse av tiltaket – behov for terrenginngrep, masseforflytning, sprenging, boring, installasjonenes vekt og materialtype, antall løpemeter wire m.v.
  • Vanligvis tilstrekkelig å søke om tillatelse med utgangspunkt i kommuneplanens arealdel. Får tiltaket vesentlige virkninger for miljø og samfunn, må det på forhånd utarbeides egen reguleringsplan (plan- og bygningsloven § 12-1 tredje ledd).
  • Skal motorkjøretøy benyttes, helikoptertransport av fjellboringsmaskiner eller materialer til konstruksjonene? I så fall må tiltaket også klareres etter lov om motorferdsel i utmark.
  • Hindrer tiltaket annen ferdsel eller alminnelig friluftsliv? I så fall – hva kan gjøres for å avbøte ulempene? Hvilke prioriteringer skal gjøres i møte med eksisterende stier eller andre klatreruter?
  • Hvilke sikkerhets- og ordensregler og eventuelle betalingsordninger er ønskelige? Hvordan skal disse forankres i tillatelsen og kommuniseres til publikum?

Dette er allemannsretten

Allemannsretten er en samlebetegnelse på retten alle og enhver har til å være i naturen, uavhengig av hvem som eier grunnen.

Friluftslovens formål

Allemannsretten sikrer retten til ferdsel i naturen. Foto: Marianne Reusch

Allemannsretten består av tre hovedelementer: Ferdselsretten, oppholdsretten og høstingsretten.

Eksempler på allemannsrettigheter er å gå til fots eller på ski, i skogen, langs sjøen eller på fjellet. Allemannsretten gir også muligheten til blant annet å bade, telte, tenne bål, fortøye båt, høste ville bær og blomster, samt fritidsfiske i sjøen.  Retten til sykling og ridning er mer begrenset enn retten til å ferdes til fots. Jakt og innlandsfiske er som hovedregel grunneierens rett. Motorisert ferdsel er ikke en del av allemannsretten.

Historie. Allemannsretten har dype røtter i vår kulturarv. Dette er tidligere uskrevne regler (sedvanerett). De fleste reglene om allemannsretten ble lovfestet med friluftsloven i 1957.

Hovedregel. Allemannsrettens hovedregel står i friluftsloven § 2 første ledd: «I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.» Den generelle hensynsregelen står også i friluftsloven § 11:

«Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.»

Brudd på hensynsregelen eller andre bestemmelser i friluftsloven er straffbart, se friluftsloven § 39.

Unntak. Mange andre lover spiller imidlertid også inn når man skal avgjøre hva som er lov og ikke lov i naturen. Viktige lover for å forstå allemannsretten er også blant annet: vannressursloven, naturmangfoldloven, motorferdselloven, brann- og eksplosjonsvernloven og plan- og bygningsloven. Eventuelle unntak eller begrensninger i retten til ferdsel, opphold og høsting, fastsatt i lov eller forskrift, går foran allemannsrettens generelle hovedregler, se friluftsloven § 19. Det finnes mange lokale begrensninger i retten til å ferdes i utmark, for eksempel særregler om båndtvang, bålforbud, drikkevannsrestriksjoner eller regler i naturvernområder. Derfor er det viktig å sette seg inn i forholdene på stedet.

Tilrettelegging. Allemannsretten forutsetter at man tar naturen som den er. Tilrettelegging for friluftsliv krever som regel samtykke fra grunneieren. Ofte må man også ha tillatelse fra offentlige myndigheter.

Andre land. Det er en myte at allemannsretten er et særnorsk fenomen. Begrepet allemannsrett finnes både i svensk, finsk og islandsk lovgivning. Mange andre land har også lovfestede rettigheter til å ferdes på privat eiendom uten grunneierens samtykke.

-o0o-

Flere detaljer? Se allemannsretten fra A til Å.

Les også om allemannsretten i Store norske leksikon.

Stiens rettsvern

Hvordan sikres truede stier?

Den juridiske ryggsekken

Den juridiske ryggsekken –  hjelp for truede stier. Foto: Marianne Reusch

Folk har gått på den stien i alle år. Så bygges det ut eller tilrettelegges for andre aktiviteter. Stien sperres eller forsvinner. Hva gjør man da?

Allemannsretten til fri ferdsel i utmark gjelder både stier, og utenfor stier.

Friluftsloven har regler om hva det er lov å gjøre på en sti, men ingen regler som verner selve stien. Friluftsloven § 2 andre ledd sier at det er lov å sykle og ri på stier i utmark, men ikke utenfor stien. Friluftsloven § 3 a har regler om ferdsel gjennom innmark, på sti eller vei. Dette gjelder bare så lenge stien eksisterer. Loven pålegger ingen plikt til å bevare stien. Den kan forsvinne som følge av annen lovlig aktivitet, som oppdyrking eller utbygging.

Hevd
Det finnes muligheter for etablering av ferdselsrett gjennom hevd. Men det er vanskeligere enn mange er klar over. Reglene står i hevdsloven fra 1966, og det er flere vilkår som må være oppfylt. Hevd påberopes ofte for domstolene, men terskelen er høy for å få gjennomslag for at en ferdselsrett er etablert ved hevd.

Merking og skilting bidrar til at stien brukes og holdes ved like. Slik tilrettelegging kan bare gjøres med tillatelse fra grunneieren. Kommunen kan unntaksvis treffe beslutning om merking og skilting mot grunneierens vilje, etter reglene om inngrepsløyve i friluftsloven § 35. Tanken bak denne bestemmelsen er at en enkelt grunneier ikke skal kunne hindre fremføringen av en sammenhengende trasé som berører mange eiendommer. Hovedregelen er at man alltid først skal forsøke å finne en løsning basert på frivillig avtale. Merking og skilting er uansett ingen garanti mot at stien må vike.

Arealplaner
Kommunens arealplaner og reglene i plan- og bygningsloven inneholder ofte det beste verktøyet for å sikre stier og ferdselsmuligheter gjennom områder som er under press. I kommuneplanens arealdel kan arealformål kombinert med hensynssoner og eventuelt planbestemmelser legge grunnlaget for at en sti eller ferdselsåre skal holdes åpen, og eventuelt skiltes eller merkes gjennom et område som bygges ut. Tilsvarende kan gjøres på et mer detaljert nivå i reguleringsplan, ved å kombinere arealformål med hensynssoner og planbestemmelser.

Se også tidligere artikler:

 

Lysløypa for alle

Henrik Romsaas i Tromsø kommune har funnet formelen som gjør at alle skal være velkommen i lysløypa.

??????????????????????????????

Prosjektleder Henrik Romsaas i Tromsø kommune ønsker både fotgjengere og syklister velkommen i lysløypa. Det krever klok tilrettelegging og hensynsfylle brukere. Foto: Stian Saur

Kortere og mildere vintre gjør skiløyper til et knapphetsgode mange steder. Debatten raser om hva som egentlig er lov å gjøre i en preparert skiløype. Fotgjengere, syklister, ryttere, barnevogner og hundespann kjemper om de samme strekningene.

Det juridiske utgangspunktet er klart nok. Allemannsretten til fri, umotorisert ferdsel, enten det er til fots, med tråsykkel, sparkesykkel, ski, truger, sparkstøtting eller annet, gjelder bare så lenge man ikke utøver skade eller er til ulempe for andre. Friluftsloven § 2 sier: I utmark kan enhver ferdes (…) når det skjer hensynsfullt. Rammene for lovlig ferdsel trekkes opp i friluftsloven § 11, den alminnelige hensynsregelen. Problemene oppstår gjerne med tilrettelegging for bestemte aktiviteter.

GåsoneskiltTilrettelegging betyr prioritering. Når det på lovlig måte legges til rette for en bestemt aktivitet, som golfbaner, alpinanlegg, ballbaner, klatreparker eller lignende, begrenses samtidig mulighetene for at andre grupper kan utfolde seg fritt i samme område. Du kan kanskje fortsatt ferdes over golfbanen, men den fine teltplassen har gått tapt. Maskinpreparerte langrennsløyper forutsetter både tillatelse fra grunneieren og det omfattes av regelverket om motorferdsel i utmark. Når løypene er lovlig etablert og preparert, vil det være et brudd på friluftslovens hensynsregel å ri, gå eller sykle i traseen dersom det fører til at den ødelegges. Det gjelder både klassisksporene og fristilsonen. Dette er tilretteleggingens paradoks. Når forholdene blir gode for én aktivitetstype, begrenses samtidig mulighetene for andre.

Jeg har dårlig skiteknikk, faller ofte, da ødelegger jeg løypa og bryter loven?

Ingen fare. Pulk, fiskebein, ploging, knall og fall er godt innenfor det lovlige. Man kan helt fritt utfolde seg i tråd med den aktiviteten det er tilrettelagt for.

Løsninger. Heldigvis er det muligheter for å forebygge konfliktene. Mange steder velger man å skilte med klarere «kjøreregler», som anmoder publikum om å ikke tråkke eller sykle i traseen når den er preparert for skiløping. Endel kommuner har vedtatt lokale forskrifter som regulerer bruken av løypene mer detaljert. Se for eksempel forskrift om adferdsregler for lysløype i Grimstad.

Tromsø kommune er ikke som andre kommuner. Vanligvis ligger marka og friområdene i utkanten av bebyggelsen. I Tromsø er det motsatt: Byen ligger rundt, og marka er i midten. De geografiske forholdene på Tromsøya gjør at den 10 kilometer lange lysløypa er svært attraktiv for ulike brukere. Mange bruker løypa til og fra jobben. Men ikke alle går på ski.

Henrik Romsaas, prosjektleder i Tromsømarkaprosjektet forteller: Når lysløypa er snødekt, er den et idrettsanlegg, samtidig er den transportåre og skal kunne brukes til rekreasjon. For syklister og fotgjengere har vi etablert en 1,5 meter bred gåsone i ytterkant av løypa. Tromsø kommune har jobbet aktiv med positiv tilrettelegging, forklarer Romsaas. Vi styrer unna forbud, men er samtidig helt klare på at publikum må respektere tilretteleggingen. Løypa skal ha best mulig skiforhold. Det er lov å gå til fots i lysløypa, men ikke i klassisksporene eller i fristilsonen i midten. Det gjelder egentlig ikke noe annet her enn i andre idrettsanlegg, sier Henrik Romsaas. Du tar ikke med sykkelgruppa ut på fotballbanen der andre trener, og du strør ikke sand på skøytebanen. Han understreker at de bare er underveis, og ikke i mål, med tilretteleggingen. Flere steder mangler gåsone og det må fortsatt informeres og jobbes mot alle brukergrupper. Les også om lysløypesaken i lokalpressen.

Den initiativrike prosjektlederen har vist at positiv og aktiv kommunikasjon mot alle brukergrupper virker. Før jul ble han kåret til årets tromsøværing. På tampen av fjorårets sesong gikk bildene verden rundt, da Romsaas kjørte svært lettkledd på ski ned fra en fjelltopp i Tromsø.

Det er viktig at folk respekterer tilretteleggingen og senker skuldrene. Da får vi harmoni, fredelig sameksistens – og så gode skiløyper som mulig, avslutter friluftsdiplomaten.

Se også: Skiløyper – hva er lov å gjøre i dem?