Gull, gråstein, fossiler og meteoritter

Kan du ta med deg en sjelden fossil eller en verdifull meteorittstein hjem fra turen? Og hva hvis du gjør et gullfunn?

Gråstein3

Håndstykke. Steiner i naturen tilhøres vanligvis grunneieren. Men du kan ta med deg en bit til steinsamlingen. Foto: Marianne Reusch

Eiendomsretten til mineraler faller i to hovedgrupper. Mineralloven skiller mellom det som tilhører staten og det som tilhører grunneieren. Statens mineraler er oppregnet i mineralloven § 7, og omfatter i hovedtrekk metaller med egenvekt på 5 gram per kvadratcentimeter eller høyere. Grunneierens eiendomsrett er negativt avgrenset. Det vil si at alle mineraler som ikke eksplisitt tilhører staten, er grunneierens.

Leterett og varslingsplikt. Det følger av mineralloven § 8 at enhver har rett til å lete etter mineralske forekomster på fremmed grun. Forutsetningen er at grunneieren varsles, se mineralloven § 10. For å gå en vanlig tur i skogen eller på fjellet trenger man imidlertid ikke varsle grunneieren. Her kan det være en uklar overgang. I lovforarbeidene står det (Ot.prp. nr. 43, 2008-2009 s. 55): «Det er vanskelig å si eksakt hvor grensen mellom utøvelse av allemannsretten og leteretten etter mineralloven skal trekkes.»

Eierløse håndstykker. Mineralloven regulerer ikke situasjonen der man som ledd i utøvelse av allemannsretten finner et håndstykke i naturen og vil ta det med hjem til steinsamlingen. Dette fremgår av lovens forarbeider (Ot.prp. nr.43, 2008-2009, s. 42, 52 og 132). Hvis mineralloven ikke løser spørsmålet om man kan ta med seg en stein fra naturen – hvilke regler gjelder da?

Høstingsretten Allemannsretten er et begrep som brukes til å betegne den rett alle og enhver har til ferdsel og opphold i naturen, samt retten til å høste visse naturprodukter, uavhengig av hvem som eier grunnen. Høstingsretten forbindes først og fremst med retten til å plukke ville bær og blomster, men gjelder også mindre mineralbiter. Steinsamling på hobbybasis har lange tradisjoner som en uskyldig nyttesrett i naturen, og antas å være tillatt på sedvanerettslig grunnlag (NOU 1996:11 s. 184).

Fri ferdsel Første forutsetningen er at man har lovlig adgang til å ferdes i området. Friluftsloven § 2 fastsetter at det er fri ferdsel i utmark. Ferdsel i innmark må ha grunneierens tillatelse, men vinterferdsel på frossen mark er tillatt etter friluftsloven § 3.  Lokalt kan det være bestemmelser som begrenser ferdselsretten eller forbyr fjerning av stein, mineraler og fossiler. Slike regler finnes i en del verneområder, og går foran allemannsretten til ferdsel og høsting, se friluftsloven § 19.

Meteorittsteiner Steiner som faller ned på jorden fra verdensrommet er ikke uttrykkelig nevnt i lovgivningen, og eiendomsretten til disse er ikke diskutert verken i minerallovens eller naturmangfoldlovens forarbeider. Justisdepartementets lovavdeling vurderte det slik i en sak fra 1999, uten å ta stilling til eiendomsretten:

«En enkelt forefinnende meteorittstein av håndterlig størrelse må etter vår vurdering tingsrettslig sett normalt betraktes som en egen løs gjenstand, med den konsekvens at enhver er berettiget til å lete etter den (på en for grunneieren uskadelig måte der allmenn ferdsel er tillatt) uten å måtte søke hjemmel i bergverksloven.»

Koraller.1

Koraller til steinsamlingen?. Foto: Marianne Reusch

Størrelsen på steinen har betydning. Veier den over 70 kilo, som Altameteoritten fra 1902, eller er den så liten at du kan du ta den med deg i lomma? Det naturlige utgangspunktet er at steinen tilfaller eieren av grunnen den faller ned på, ut fra prinsippet om at eiendomsretten er negativt avgrenset, dvs. at eiendomsretten omfatter alt som ikke er uttrykkelig unntatt. Eiendomsretten omfatter vanligvis det som tilføyes fra naturens side, for eksempel elveavsetninger eller løsmasser fra ras. Lov om hendelege eigedomshøve § 8 og § 9 bygger på denne løsningen når flom, ras eller andre særlige naturhendelser fører noe fra en eiendom til en annen. Meteoritter kan inneholde ulike mineraler, og er den stor  vil spørsmålet om eiendomsrett kunne avhenge av innholdet og løses etter mineralloven § 7 . Men også i disse tilfellene kan turgåeren tilegne seg mindre stykker som dukker opp på turen. Allemannsretten til å ta med seg mineralske håndstykker er et unntak fra utgangspunktet om at mineralressursene enten tilhører staten eller grunneieren.

En neve gull? Retten til å ta med seg et håndstykke til steinsamlingen er ikke overførbart til for eksempel gull og andre åpenbart verdifulle metaller. For lovens utgangspunkt er klar: Etter mineralloven § 7 har staten eiendomsrett til gull, mens gull i løsmasser (alluvialt gull) tilhører grunneieren. På Finnmarkseiendommens grunn er det laget egne retningslinjer for gullvasking. Sitter du ved elvebredden, siler sand mellom fingrene, og vasker ut noen gullfnugg i en panne, kan du nok beholde det som en souvernir. Men forøvrig er det er straffbart å ta med seg deler av andres eiendom. I den nye straffeloven (2005) § 323 er unntaket for allemannsretten beskrevet slik: ”Tilegnelse av naturprodukter, herunder stein (…), av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, straffes likevel ikke.»

Både fossiler og meteorittsteiner kan være verdifulle på samler- og museumsmarkedet. De kan dessuten ha vitenskapelig verdi uavhengige av den økonomiske verdien. Men straffeloven (2005) § 323 har ikke hatt dette i tankene. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 19. juni 2009, men den har ennå ikke trådt i kraft. Den vil derfor eventuelt bare kunne tillegges vekt som tolkningsmoment. Fossiler og meteorittsteiner er som sagt ikke særlig regulert verken i mineralloven eller naturmangfoldloven. I mangel av klarere lovgrunnlag vil man derfor inntil videre kunne legge til grunn at «finneren er vinneren» av mindre mineralske håndstykker av den typen som nevnes her. Dersom dagens løsning ikke er ønskelig, er det en oppgave for lovgiver å endre reglene.

Hobbygeologens sjekkliste til allemannsretten ser slik ut:

  • Er det lovlig å ferdes i området?
  • Er steinen så liten at den kan medbringes uten hjelpemidler (håndstykke)?
  • Finnes det lokal regulering av spørsmålet, for eksempel verneforskrifter som forbyr uttak av steiner og fossiler?
  • Har funnet åpenbar økonomisk verdi (for eksempel gull)?

Kort oppsummert: Håndstykker av stein og mineraler du finner under lovlig ferdsel i naturen kan beholdes.

Bobilen og allemannsretten

Overnatting langs veien. Hvilke regler gjelder?

Bobil med lovbokLes saken på Vi menn Bobil.

Mange skogs- og fjellveier er åpne for bilkjøring, eventuelt mot betaling av veiavgift. Vanligvis er det opp til grunneieren å avgjøre hvem som får lov å kjøre på private veier. Reglene står i friluftsloven § 4. Langs offentlig vei er det tillatt å parkere i utmark, forutsatt at parkeringsmulighetene ikke er begrenset gjennom offentlige trafikkskilt eller på annen lovlig måte.

Lokale regler

Vær oppmerksom på at lokale forskrifter kan har regler som avviker fra friluftslovens gerenelle utgangspunkt. Her er noen eksempler: I Drangedal er overnatting i bobil forbudt langs en nærmere angitt strekning langs Riksveg 358. Hitra kommune har en egen campingforskrift som har restriksjoner på både telting og bobilparkering langs riksvei, fylkesvei og kommunale veier, på offentlige friområder og parkeringsplasser, i strandsonen m.v. Engerdal kommune har en egen forskrift som regulerer motorisert fricamping. I Rennebu kommune er det forbudt å telte og parkere med bobil langs elven Orkla.

Parkeringsforbud må ha et rettslig grunnlag. Grunneieren kan ikke på egen hånd sette opp skilt og forby ellers lovlig parkering i utmark.

Elsykkel, ståhjuling – og allemannsretten

Antallet elsykler stiger. Nylig ble det tillatt å bruke ståhjuling (segway) på norske veier. Men hva er lov i naturen?

Motorferdselloven

Elektrisk leketøy er omtrent det eneste som ikke omfattes av reglene om motorisert ferdsel. Foto: allemannsretten.no

Forvirringen hersker. Elektriske og motoriserte kjøretøy i naturen berøres blant annet av vegtrafikkloven, motorferdselloven og friluftsloven. Samt tilhørende forskrifter som kjøretøyforskriften og trafikkreglene

Kort oppsummert er det veiens eier som kan bestemme om elektriske sykler og ståhjulinger kan benyttes på skogs- og fjellveiene.  Elektriske rullestoler regnes ikke som kjøretøy, og følger reglene for gående.

Hovedregel. Selv om regelverket kan være litt kronglete å finne frem i, er det når alt kommer til alt heldigvis ikke så vanskelig. Hovedregelen er at bruk av alle former for motoriserte kjøretøy i utmark er forbudt. Reglene står i motorferdselloven § 2 og § 3. Men forbudet gjelder ikke på veier som er opparbeidet for bilkjøring.

Veier i utmark. Det finnes ikke noe generelt forbud mot motorferdsel på private veier i utmark. Veier i skogen og på fjellet som ikke er stengt med bom eller skiltet med forbud mot motorferdsel, kan benyttes av biler, mopeder, ståhjulinger og elsykler. Men grunneieren kan også velge å forby motorferdsel. Regelen om dette står i  friluftsloven § 4 :

«Når ikke annet er bestemt, kan eier av privat veg forby ferdsel med hestekjøretøy, motorvogn, (derunder sykkel med hjelpemotor) og parkering av motorvogn på eller langs vegen.»

http://lovdata.no/static/SF/sf-20051007-1219-306-1-01.gif?timestamp=1402645975000

Skiltforskriften § 8 – Forbudt for mototvogn

Vegtrafikklovgivningen 2014 inneholder blant annet regelverket om motorsport, sykkelritt, snøscooterkjøring og kjøring i terreng. Boken er ajour pr. 1. april 2014.

I stedet for forbud, kan veiens eier tillate motorferdsel på nærmere fastsatte vilkår, for eksempel kreve bompenger eller sette en strengere fartsgrense enn det som ellers gjelder for veier utenfor tettbygde strøk. Kommunen må samtykke dersom det skal kreves bompenger, se vegloven § 56.

Hva er motorkjøretøy? Etter friluftsloven § 4 er sykling lov på private veier, selv om eieren har forbudt motorferdsel. Hvor hører så elsykler og ståhjulinger hjemme i dette bildet? Definisjonene finnes i vegtrafikkloven § 2, samt i  kjøretøyforskriften, og er ytterligere utdypet i kjøretøyforskriften § 2-5. Ståhjuling regnes som motorredskap, og er nærmere beskrevet i forskriften (§ 2-5 nr. 4):

«Som motorredskap regnes også selvbalanserende elektrisk drevet kjøretøy for transport av én person (føreren). Innretningen må ha egenvekt ikke over 70 kg (inklusiv eventuelle batterier), bredde ikke over 85 cm og konstruktiv hastighet ikke over 20 km/t. Med selvbalanserende kjøretøy forstås etthjulet kjøretøy eller tohjulet, tosporet kjøretøy som har en iboende ustabil likevekt der et hjelpestyresystem sørger for å holde balansen.»

Elsykkel er regulert i kjøretøyforskriften § 2-5 annet ledd:

«Som sykkel regnes også kjøretøy som nevnt i første ledd som er utstyrt med elektrisk hjelpemotor når det kan dokumenteres at kjøretøyet er tildelt eller utlånt som hjelpemiddel fra Arbeids- og velferdsetaten. Hjelpemotorens effekt skal opphøre når kjøretøyet oppnår en hastighet på 25 km/t.»

Badevakt på segway

Badevakten kjører ståhjuling i embets medfør. Foto: Marianne Reusch

Med andre ord: Sykkel med elektrisk hjelpemotor som ikke er tildelt fra hjelpemiddelsentralen, regnes som kjøretøy.

Ytelse, motorkraft, hastighet. Flere steder kan man lese om hvor mye en hjelpemotor kan yte uten å bli definert som motorkjøretøy. Det refereres gjerne til motorer med 250 watt som hjelper opp til en hastighet på 25 km/t. Dette beror antakelig på en misforståelse av kjøretøyforskriften § 4-1. Denne bestemmelse regulerer kun EØF-typegodkjenning og tekniske krav til to- og trehjulede motorvogner. Regelen er ikke vegtrafikklovens generelle definisjon av kjøretøy med hjelpemotor. Kort oppsummert er det omtrent bare leketøy for barn som ikke omfattes. Om dette sier trafikkreglene § 1, nr. 1, bokstav m: «Motorisert innretning beregnet for barn anses ikke som kjøretøy etter vegtrafikkloven når den er sperret for en maksimal hastighet på 6 km/t og har egenvekt ikke over 50 kg.»

Rullestoler er definert i trafikkreglene § 1 nr. 1, bokstav l:

«Rullestol: Innretning, med 3 eller flere hjul og/eller belter, som er særskilt konstruert for forflytning av en person med redusert gangevne. Innretningen må ha egenvekt ikke over 250 kg (inklusiv eventuelle batterier), lengde ikke over 180 cm og bredde ikke over 80 cm. Dersom innretningen er motordrevet, må den være konstruert for en hastighet som ikke overstiger 10 km/t. Slik innretning anses ikke som kjøretøy etter vegtrafikkloven § 2.»

Fører av rullestol følger reglene for gående, se trafikkreglene § 2 nr. 3, bokstav b.

Oppsummering Etter friluftsloven § 4 er det opp til eieren av veien å bestemme hvem som kan benytte veien til motorkjøretøy. Det omfatter både ståhjuling, og sykkel med hjelpemotor som uttrykkelig nevnes i bestemmelsen. Verken friluftsloven, vegtrafikkloven eller regelverket om motorferdsel i utmark er utformet med tanke på nykommere som elsykkel og segway. Men lovene gjelder disse innretningene likevel, inntil reglene eventuelt endres.

-o0o-

Les mer om lovendringen vedrørende selvbalanserende kjøretøy (ståhjuling) på Vegvesenets nettside.

Telter fra Tønsberg til Trondheim

Kajakkpadler Lars Verket er på langtur. Padlepilgrimmen har kurs mot Nidaros. Underveis benytter han seg av allemannsretten: Fri ferdsel til sjøs og overnatting i telt på land.

Lars Verket

Lars Verket er underveis i kajakk til Nidaros. Foto: Privat

– Teltlivet er undervurdert, sier Lars. Men innrømmer at det kan være skjær i sjøen.

- Jeg har aldri blitt jaget, men flere ganger ergret meg over at det er «telting forbudt» på offentlige friluftsområder. Også der det er få alternative teltplasser og utsatte havstrekk.

Som forfatter har Lars skrevet hele fem padleguider (www.padleguiden.no) som dekker Agder- og Telemarkskysten, områder syd i Rogaland, Telemarkskanalen og utvalgte innlandsvann i Agder m.m. Slik oppsummerer han sin erfaring:

- Jeg har jobbet med teltreglene i over 10 år. Det er en særdeles treg materie. Kravet om 150-meters avstand til bebyggelse i strandsonen er unødvendig streng. Ofte er det veldig kupert. Det kunne holdt med at man ikke forstyrrer beboernes fred.

Det har blitt en del nødhavner gjennom årene for den erfarne padleren. Ofte liggeunderlag under åpen himmel på svaberg.

- Heldigvis har vi nødretten. Eller «allemannsrettens tilleggsdel» som jeg kaller den.

Om det teltfaglige utdyper han:

- De beste teltplassene er ofte på opparbeidede områder eller på saue/geitebeiter. Hva som er utmark er ganske lett å se fra kajakken, men det er mye vanskeligere å bedømme om det egner seg til telting. Vi bor i et svært kupert land, og veldig store arealer egner seg dårlig til telt. Jeg ser ofte etter friluftsområder (merket av i kartet), men er også god til å se rundt meg fra kajakken.

Og han legger til:

- På sørlandet er kysten veldig nedbygd. I noen kommuner er det bare mulig å telte i utmark på øyer. Dessverre. På Vestlandet er det mer kupert, og dermed fra naturens side dårligere muligheter. Strandsonen er heller ikke så mye brukt som her sør, og det gror fort igjen. Utviklingen går i feil retning, og kampen om arealene vil bli større.

Slår ryggen seg vrang, melder han overgang fra padlepilgrim til kystpilgrim. Telting blir det uansett. Følg Lars Verket på padlepilgrim.no og se hans fantastiske teltbilder på Flickr.

Padlepilgrim telter nær hus

Retten til telting. Var det 150 centimeter fra bebyggelse, eller…? Foto: Lars Verket

Regler om fritidsfiske av torsk

Vintermånedene kan bringe fiskelykke. Torsken går mot land og opp på grunnene.

Torsk

Romjulstorsk tatt på stang fra Bygdøy i Oslo. Samme dag meldte Lofotposten at ett enkelt fartøy hadde bragt i land 14 tonn torsk og sei. Foto: Marianne Reusch

Allemannsrett Fritidsfiske i sjøen har lang tradisjon som en allemannsrett. Retten er ikke direkte lovregulert, men følger av uskreven sedvanerett. En rekke lov- og forskriftsbestemmelser setter  begrensninger for fritidsfisket. Her er torskefiskerens huskeliste:

Hva er fritidsfiske? Alt fiske som foregår fra land er fritidsfiske. Det samme gjelder fiske som ikke foregår fra registrerte fartøy og er definert som ervervsmessig etter deltakerloven § 3. Fartøyets status er avgjørende. En yrkesfisker kan også drive fritidsfiske –  fra land eller fra fritidsbåt.

Minstemål Reglene om minstemål er satt for å hindre fangst av umoden fisk. Begrensningene gjelder også for fritidsfiske, og reguleres i forskrift om utøvelse av fiske i sjøen fra 2004. Ifølge forskriften § 43 er minstemålet for torsk 40 centimeter sør for 62º nord, mens minstemålet er 44 centimeter nord for denne grensen, som går omtrent ved Nordfjord.

Fiskeredskap Sports- og rekreasjonsfiskerens redskapsbruk er regulert i havressursloven § 22. Håndredskap er tilatt. Det samme er én maskindreven jukse eller dorg, liner med inntil 300 angler, samt inntil 20 teiner eller ruser. Ved fiske etter torsk er det ikke tillatt å nytte garn med en samlet lengde på mer enn 165 meter, se forskrift om begrensninger i torskefisket § 2.

Omsetning av fritidsfisket torsk er som hovedregel forbudt, se forskrift om begrensninger i torskefisket § 2. Det er imidlertid et romslig unntak. Opptil 1000 kilo per år kan hobbyfiskeren trekke opp og omsette. Se nærmere vilkår om dette i forskriften.

Utførsel er også bare tillatt i begrenset utstrekning. Etter forskrift om utførselskvote ved sportsfiske § 2 er det bare tillatt å utføre 15 kilo fisk og fiskeprodukter per person per døgn. Unntak gjelder ved særlig fiskelykke: Det er tillatt å ta med seg én hel troféfisk ut av landet, uansett vekt.

Flere restriksjoner kan gjelde for fisket der du er. Akvakulturdriftsforskriften § 18 fastsetter at det ikke er lov å drive fiske i en 100-meterssone rundt oppdrettsanlegg (akvakulturanlegg). Lakse- og innlandsfiskeloven § 39 har begrensninger om adgangen til å fiske i nærheten av faststående redskap som står til fangst av anadrome laksefisk.

Da gjenstår det bare å si: Skitt fiske!

0O0

Les tidligere innlegg:

Ny bok – Ski eller ikke ski

«To ski or not to ski» sa Shakespeare. (Det var vel Shakespeare?).

Ski eller ikke ski

Forfatteren sier: «Først og fremst går jeg på ski for å slappe av.»

Det han mente var sannsynligvis at det viktigste ikke er å være født med ski på beina, men å leve med ski på beina.

Les en smakebit fra boken i magasinet Harvest.  Mer om boken hos forlaget Stayer.

”Ski eller ikke ski” er en underholdningsbok, en liten humørpille på 100 sider med skråblikk på langrenn. Her finner du fortellingen om preppemaskinen minutt for minutt. Og oppskriften på hva man gir en som har alt, inkludert merket i Birken. Boken har betraktninger fra kulturløypa, hjertesukk fra barmarkssesongen og nødhjelp når familielivet kaller.

«Å sende og motta tekstmeldinger i utforbakker hører i våre dager til
blant de grunnleggende skiferdighetene.»

Fornøyelseskjøring med scooter i Oslomarka?

Hva betyr markaloven for forsøksordningen med snøscooterløyper?

Motorferdsellov

Kan det bli fornøyelseskjøring med snøscooter i Oslomarka? Foto Marianne Reusch

Miljøverndepartementet annonserte nylig at de utvider forsøksordingen som gir kommunene adgang til å etablere snøscooterløyper for fornøyelseskjøring. Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen uttaler til Aftenposten at han tviler på om departementet har hjemmel for den ordningen de nå legger opp til. I Oslomarka gjelder uansett egne regler.

I 2009 vedtok Stortinget lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner, den såkalte markaloven. Motorferdsel er regulert i markaloven § 10. Hovedregelen er klar:

«I Marka er motorferdsel i utmark og vassdrag ikke tillatt med mindre annet følger av denne lov eller forskrift gitt i medhold av denne lov.»

Unntak. Det finnes en del unntak fra forbudet, blant annet for kjøring knyttet til skogsdriften, bosetning, løypepreparering osv.

Dispensasjon. Etter markaloven § 15 kan kommunen eller departementet gi dispensasjon fra motorferdselforbudet. Dispensasjonsadgangen er imidlertid sterkt begrenset:

«Dispensasjon kan bare gis dersom hensynene i lovens formålsbestemmelse ikke blir vesentlig tilsidesatt, og fordelene ved å gi dispensasjon etter en samlet vurdering anses for å være klart større enn ulempene for friluftslivet, naturmiljøet eller allmenne interesser.»

Lovforarbeidene forutsetter at dispensasjonsmuligheten en snever unntaksregel som bare skal anvendes som sikkerhetsventil i spesielle tilfeller.

Scooterløyper ikke aktuelt i Oslomarka. Med et klart lovfestet forbud mot motorisert fornøyelseskjøring vil forsøksordningen med scooterløyper derfor ikke være aktuell innenfor det geografiske området markaloven dekker, og som omfatter 19 kommuner. Ingen av disse kommunene er heller med blant de drøye 100 søkerkommunene som så langt ønsker å delta i ordningen.