Nettstedet er nedlagt

Allemannsretten.no ble drevet fra 2012 til 2018. Nettsidene blir ikke lenger oppdatert. Et hundretalls artikler om friluftslivets lover og regler som er skrevet her, vil fortsatt være tilgjengelige.

Takk til alle som har fulgt med, og god tur videre!norges lov

 

 

Dette innlegget ble postet den 23. november 2018. 1 kommentar

Allemannsrettens grenser

For ofte forklares allemannsretten med hva man har rett til og hva man har krav på, uten at  det snakkes om begrensningene og pliktene som følger med. Slik oppstår misforståelser, og det trekkes feilslutninger.

RandonneeBobil med lovbok

Ingen gleder uten grenser. Listen over hva man IKKE kan bruke allemannsretten til, er fryktelig lang. Heldigvis er katalogen over de lovlige bruksmåtene også stor og innholdsrik. Begge deler er like viktig. Ute på veien er det grunnleggende at man ikke kan være en god og trygg sjåfør bare med fokus på forkjørsrett, fart og grønne lys. Vikeplikt, fartsgrenser og forbud hører også med. Manglende kunnskap og forståelse om allemannsrettens grenser, kan på sikt bidra til å undergrave den retten til fri ferdsel i naturen som så mange setter pris på.

Viktigst: Allemannsretten er begrenset. Man har ikke krav på å gjøre hva man vil, hvordan man vil. Heller ikke i utmark. Dette er de viktigste grensene:

«Bare når det skjer hensynsfullt og varsomt, kan enhver ferdes fritt i utmark…». Dette er en oppsummering av allemannsrettens hovedregel, som står i friluftsloven § 2. Hensynsregelen er allemannsrettens yttergrense. Så mye har man lov til, men heller ikke mer. Denne grunnleggende begrensningen kommer til uttrykk flere steder i friluftsloven, og aller tydeligst i § 11:

«Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.»

Miljøkriminalitet. Brudd på allemannsrettens grenser kan være straffbart, slik brudd på andre lovfestede rettigheter og plikter gjerne er. Overtredelser rammes av straffebestemmelsen i friluftsloven § 39

Friluftsloven er ikke alene. En vanlig misforståelse er at allemannsretten går foran eller står over annen regulering. Slik er det ikke. Utøvelse av allemannsretten gjelder med de begrensninger som følger av friluftsloven og av andre lover eller forskrifter. Denne viktige og underkommuniserte regelen står i friluftsloven § 19.

Det er mange lovfestede grenser – og fortsatt uendelig mange muligheter til fri ferdsel når man tar naturen som den er.

Strandloven

 

.

 

 

Aprilspøken om den stengte sti

For noen år siden rapporterte Finnmarksposten at en populær sti måtte stenges.

Storfjellet stengt

Faksimile fra Finnmarksposten.

Turgåingen førte til slitasje. Stien måtte stenges og ferdsel forbys, mente visstnok kommunen.

Er det lov? Henvendelsene lot ikke vente på seg. Dette måtte da være et klart brudd på allemannsretten. Det er vel ikke lov å stenge en tursti i utmark?

Uten å ha lest oppslaget eller kjenne saken, var svaret kort, av det generelle slaget. Og – antakelig ikke som avsenderen ønsket.

-Ja, en sti kan stenges. Men det krever en hjemmel, som juristene sier. Forbudet må ha en rettslig knagg å henge på. – Hvilken hjemmel har kommunen brukt her? var mitt spørsmål i retur.

Ingen visste. Før noen rakk å grave dypere i tematikken, ble avisens aprilsnarr avslørt.

Spøk og alvor. Tankevekkeren er følgende: Selv om sperring av stien på Storfjellet bare var noe avisen hadde funnet på, er svaret fra juristen fortsatt det samme:

-Ja, en sti kan stenges. Men man må ha en hjemmel. Og hjemler finnes det flere av. 

Eksempler er friluftsloven § 16 (sperring av særlig utsatt område),  kulturminneloven § 19 (ferdselsforbud rundt fredet kulturminne), eller reindriftsloven § 65 (ferdselsforbud i område hvor rein beiter). Tidsbegrensede ferdselsforbud i hekkeområder for sjøfugler, eller trekk- og kalvingsområder for villrein kan følge av naturmangfoldloven med tilhørende forskrifter og vernevedtak. Politiet kan med hjemmel i den såkalte generalfullmakten i politiloven § 7, sperre utmarksområder av sikkerhetshensyn. Den generelle veiviseren er friluftsloven § 19 som uttrykker at allemannsretten kan begrenses, og at friluftslovens regler om fri ferdsel må vike der det (på lovlig måte) er vedtatt ferdselsforbud.

Aprilsnarr med elegant vri. Finnmarksposten skal ha all ære for å ha laget første april-sak med elegant vri: En spøk med kjerne av alvor. Eller for å si det på en annen måte, Piet Hein hadde alltid rett:

Den som kun tar spøk for spøk,
og alvor kun alvorlig,
han og hun har faktisk fattet
begge deler dårlig.

 

 

 

 

Dette innlegget ble postet den 1. april 2018. 1 kommentar

Dom i tysk strandsone

Niedersachsen, en av Tysklands nordlige delstater, har kilometervis med populære sandstrender langs nordsjøkysten. Denne måneden ble det fastslått i en dom at avgift for adgang til de opparbeidede strendene er i strid med den tyske lovgivningens regler om ferdselsrett.

Derspiegel

Faksimile fra Der Spiegel 14. september 2017

 

Rørosbaserte Susanne Jäggi, født og oppvokst i Sveits, har fulgt saken i det tyske nyhetsbildet. Hun forklarer:

S.Jaeggi.Olivone sept 2015 (2)

Susanne Jäggi følger rettsutviklingen på friluftslivets område i de tysktalende landene. Foto: Katharina Jäggi

 

-Kommunen Wangerland har, gjennom et kommunalt turistselskap som leier strandarealene, avsperret ni kilometer strandlinje og krever i sommersesongen 3 Euro i inngangspenger fra dagsgjester. Overnattingsgjester betaler “Kurtaxe”/“turistskatt” per døgn. Innbyggerne i kommunen har gratis adgang. Ordningen har eksistert i mange år. Enkeltpersoner fra nabokommunene samlet seg og saksøkte kommunen Wangerland under mottoet «Freie Friesen fordern freie Strände». Søksmålet baserte seg blant annet på den tyske naturvernlovens bestemmelse om Betretungsrecht (ferdselsrett). Kommunen på sin side argumenterte med at det er betydelige utgifter knyttet til disse strendene, bl.a. gjennom rydding, søppelhåndtering og påfylling av sand. Kommunen anførte at strendene ikke lenger er å anse som «natur» eller «fritt landskap» der den frie ferdselsretten gjelder. Saksøkerne tapte i første (Verwaltungsgericht Oldenburg) og andre instans (Oberverwaltungsgericht Lüneburg) i begynneslen av 2017. Men nå i høst vant de fram i den øverste tyske forvaltningsdomstolen, Bundesverwaltungsgericht.

Ulovlig strandgebyr. I Dommen fra 13. september 2017 slås det fast at rydding av søppel og påfyll av sand ikke gjør en strand til et badeanlegg der man kan kreve inngangspenger. Eventuell betaling kan bare kreves for adgang til områder med større grad av opparbeidelse, f. eks. garderober, toaletter, lekeplasser for barn, mattilbud og lignende. Flere tyske aviser peker på at dommen er av prinsipiell karakter og vil få konsekvenser for andre kommuner som har innført inngangspenger på sine strandområder.

Turistskatt. Saken fra den tyske strandsonen har mange paralleller i andre land: Hvem skal betale for fellesgoder som søplekasser, toaletter, skilting av stier, preparerte skiløyper og annen tilrettelegging ved populære reisemål? Susanne Jäggi har jobbet mye med allemannsrettslige spørsmål både i Skandinavia og i de tysktalende landene, og er engasjert i å oppklare det hun mener er en misforståelse:

-Turistskatt er ingen avgift på fri ferdsel i naturen, og har ingenting med en begrensning av allemannsretten å gjøre! Når man ferierer i en alpelandsby i Sveits, Tyskland eller Østerrike, betaler man ofte en avgift per overnatting som heter «Kurtaxe» til kommunen eller til det lokale eller regionale reiselivslaget. Avgiften kan brukes til å finansiere fellesgoder, for eksempel informasjonsskilt, løypepreparering, merking av turstier, oppsetting og vedlikehold av rasteplasser, søppelrydding i gater og parker. Drift av lokal turistinformasjon dekkes også under slike ordninger. Turistskatten begrenser ikke den frie ferdselsretten i naturen. Retten til fri ferdsel i skog og fjell er nemlig garantert i lovverket i både Tyskland, Sveits og Østerrike: Alle, så vel fastboende som tilreisende, har rett til å ferdes fritt til fots i skog og fjell, både på og utenfor merkede og umerkede stier og løyper, uavhengig av hvem som eier grunnen, og uten å betale noen form for «ferdselsavgift». Ved siden av «Kurtaxe»-systemet finnes i alle disse landene også finansiering av løypenett og merking av turstier gjennom frivillige organisasjoner og foreninger, akkurat som her i Norge.

-Denne nye dommen bekrefter at det går an å gjøre to ting på en gang: Både finansiere fellesgoder og forby inngangspenger til utendørsområder, understreker Jäggi. Her har Norge noe å lære, avslutter hun. Og lover å følge med på hva som vil skje på lovgivningssiden i Tyskland i kjølvannet av dommen.

Kanskje vi kommer tilbake med en oppfølgingssak på dette senere.

Les saken om strandgebyret i Spiegel online, 14. september 2017.

Susanne Jäggi, født 1959 i Sveits, har mastergrad i geografi, historie og nordisk filologi, og har særlig interesse for fagfeltet natur/friluftsliv/turisme. Bosatt på Røros siden 1991, statsautorisert translatør tysk/norsk, driver egen virksomhet og arrangerer bl.a. studieturer for skandinaviske grupper til tysktalende land.

Dette innlegget ble postet den 20. september 2017. 1 kommentar

Friluftsloven fyller 60 år!

I dag er det 60 år siden friluftsloven formelt ble vedtatt. Jubilanten er beundret, omdiskutert og aktuell.

Friluftsloven 60

1957 – året da allemannsretten ble lovfestet.

 

Kongen i statsråd sanksjonerte lov om friluftslivet fredag den 28. juni 1957. Det hastet. Den midlertidige loven om byggeforbud for strandstrekninger hadde en såkalt solnedgangsbestemmelse. Strandloven skulle opphøre å gjelde bare to dager senere, den 30. juni 1957. Nye regler om byggeforbud i strandsonen kom som et eget kapittel i friluftsloven. Siden den gang er friluftsloven endret utallige ganger. Reglene om bygging i strandsonen er for lengst overført til plan- og bygningsloven.

En tankevekker Allemannsretten ble lovfestet med friluftsloven. Som uskreven sedvanerett hadde retten til ferdsel og opphold i utmark allerede lang tradisjon og dyp forankring i vår kulturarv. Ved å nedtegne rettighetene og pliktene i en egen lov, fikk man klarere avgrensninger og presiseringer av hva som skulle være lov og ikke. Men mye har endret seg på disse 60 årene. I dag bor det mer enn 1,5 millioner flere mennesker her i landet enn da friluftsloven ble vedtatt. Og vi har langt mindre ubebygget areal å utfolde oss på. Friluftsloven fører også til friksjon, når regler tenkt ut på 1950-tallet skal praktiseres i en ny tid. Lovgivningen er også endret. Mange av de lovene som har stor betydning for bruk og forvaltning av friluftsarealer, eksisterte ikke da friluftsloven ble utformet. Det fantes for eksempel ingen landsdekkende plan- og bygningslovgivning. Det var ikke søknadsplikt for fradeling av tomter eller oppføring av bygninger, som i dag.

Hurra for grunneierne! I forbindelse med omtale av enkeltsaker og konflikter, fremstilles grunneieren alt for ofte som allemannsrettens hovedfiende. Her, som i alle andre sammenhenger, er det selvsagt slik at noen få kan ødelegge for mange. Men det store bildet er jo omvendt: Grunneiere er i mange tilfeller allemannsrettens og friluftslivets nære allierte. I anledning jubileet synes jeg derfor det kan være fint å bruke anledningen til å takke de mange grunneierne rundt om i landet som direkte eller indirekte bidrar til å verne om allemannsretten. Grunneiere som rydder stien etter hogst. Grunneiere som sender dyrene på utmarksbeite og hindrer at Norge gror igjen. Grunneiere som deler vei og strand. Grunneiere som gir tillatelse til skilting av turstier, preparering av skiløyper, og oppsetting av rastebuer. Grunneiere som verner om landskap og vilt, og forvalter arealene for fremtidige generasjoner. Uten grunneierne hadde ganske sikkert ikke allemannsretten vært slik vi kjenner den i dag. Og husk da også at grunneiere ikke er en ensartet gruppe. Grunneiere er enkeltpersoner, sameier, aksjeselskaper. Grunneiere er allmenningene, kommunene og staten. Grunneierne er deg og meg. Nei, forresten, ikke meg. Men kort oppsummert er grunneiere både private og offentlige, i mange varianter.

Friluftsloven60

Friluftsloven i dag Utfordringene på friluftslivets område er på mange måter veldig annerledes i dag enn da friluftsloven ble vedtatt i 1957. Særlig har presset fra masseturismen blitt mer synlig de senere årene. Verden inviteres på besøk for å beundre våre naturattraksjoner, og fristes med den myteomspunne allemannsretten. For å verne om allemannsretten i møte med økt press, er det viktig at kunnskapen om pliktene og grensene er like gode som kjennskap til rettighetene. I grunnen passer det fint å sitere det kommunalkomiteen sa i sin innstilling til Stortinget i 1957. Uttalelsen er like aktuell i dag:

«En må være oppmerksom på at den store ferdselen som følger med moderne friluftsliv ikke uten videre kan innpasses i de gamle sedvanerettsregler. Særlig gjelder dette rundt større byer og tettbebyggelser og langs de vanlige innfartsveiene.»

Friluftsloven trådte i kraft 1. juli 1957.

Gratulerer!

Les mer i boken om friluftsloven:

omsl.2-Panteloven med komm_3.utg

Randonnée i alpinbakker

Ikke bare er randonnée et vanskelig ord å skrive riktig, det er også vrient å vite hvilke regler som gjelder.

Står man fritt til å begi seg på toppturtrening mot fartsretningen, oppover i alpinbakker? Hva med sikkerhet, og er det juks å ikke betale i heisen? Eller sett fra en annen vinkel – hvordan kan det på lovlig vis legges best mulig til rette for randonnée i alpinbakkene?

Randonnee

Hva er lov i alpinbakken? Foto: Marianne Reusch

I utmark kan enhver ferdes til fots hele året. Det er allemannsrettens og friluftslivet hovedregel, friluftsloven § 2. Ferdselsretten til fots også omfatter ferdsel på ski. Randonnéeski er ski, og alpinbakker er utmark, det har Høyesterett avgjort. Da skulle det vel være fritt frem?

Problemet i alle slags uteområder som er tilrettelagt for bestemte aktiviteter, er usikkerhet om hva som er lov for andre i det samme området. Noen vil lufte hunden på golfbanen, trille barnevogn i rulleskiløypa, dra på telttur i klatreparken, eller altså gå på ski oppover i en alpinbakke der de fleste andre kjører nedover.

Fri ferdsel i utmark. Mange forveksler det å «ha rett til» med det å «ha krav på». Allemannsretten sikrer at vi har «rett til» å ferdes mange steder, også i områder som rent landbruksfaglig ikke lenger kvalifiserer for ”utmark”. Men selv om vi har rett til å ferdes, i parker, nær bebyggelsen i strandsonen, på golfbanen, eller i alpinbakken, så har vi ikke alltid «krav på» å ferdes på den måten vi selv måtte ønske.

Hensynsregelen i friluftsloven § 11 er nøkkelen til å finne løsningen for mange av disse interessekonfliktene. Hensynsregelen angir grensene for lovlig utøvelse av allemannsretten. Og grensene kan variere, avhengig av hva annet som foregår i samme område. Det kan i mange tilfeller være vanskelig å si konkret hva som er hensynsfull og varsom opptreden. Sikkert er likevel at i områder som er lovlig opparbeidet, må andre aktiviteter innrette seg etter dette. Sagt med andre ord: Du har «rett til» å ta deg en treningstur i hinderløypa idrettslaget har bygget på dugnad i skogholtet ved klubbuset. Men, det er ikke sikkert du har «krav på» å arrangere kick-off med jobben i den samme hinderløypa, samtidig med at idrettslaget har fellestrening for barna der. Og det er heller ingen automatikk i at retten til å ferdes på ski i utmark gir krav på å gå oppover i et alpinanlegg.

Sikkerhetsregler

Ordensregler og sikkerhetsregler, både lovlig og nødvendig. Foto: Marianne Reusch

Ordens- og sikkerhetsregler. I områder som er lovlig tilrettelagt, kan det fastsettes ordens- og sikkerhetsregler for å ivareta formålet med tilretteleggingen. Dette kan for eksempel være trenings- og kamptider på en fotballøkke, fartsretning i en sykkel- eller skiløype, ferdselsforbud i nærheten av snøkanoner, eller restriksjoner i adgangen til å gå oppover nedfartene i alpinbakken. Det kan fastsettes bestemmelser som gir uttrykk for friluftslovens hensynsregel, og bestemmelser som er nødvendige for å ivareta formålet med tilretteleggingen. Den juridiske siden av dette er at både friluftsloven og plan- og bygningsloven gir hjemmel for ordens- og sikkerhetsregler i tilrettelagte områder. Begge disse lovene legger føringer for hva som er lovlig ferdsel i et utendørs idrettsanlegg eller tilrettelagt uteområde.

030

På vei opp.

Høyesterett.  I 2014 avgjorde Høyesterett i den såkalte Hovden-saken at nedfartene i alpinanlegg skal regnes som utmark i friluftslovens forstand. Det innebærer – blant annet – at det vil være tillatt å kjøre ned en alpinbakke uten heiskort – hvis du har kommet deg opp på egen hånd. Dommen har forårsaket mange misforståelser. Noen trekker den feilslutningen at fordi nedfartene er ”utmark”, kan man alltid ferdes på den måten man selv ønsker. Slik er det ikke. Friluftslovens hensynsregel og formålet med byggetillatelsen setter rammer for lovlig bruk og gir anleggseieren en viss styringsrett. Det dommen ikke sier noe om, er på hvilken måte man har lov å ferdes i et utmarksområde som er opparbeidet for et spesielt formål (for eksempel klatreparker, idrettsanlegg, golfbaner, lekeplasser, alpinanlegg). Høyesterett uttaler i dommen: «En anleggseier [må] kunne fastsette adferdsregler til ivaretakelse av sine offentligrettslige plikter og til vern om brukernes sikkerhet.» Anleggseierens rett til å begrense andres bruk er imidlertid ikke ubegrenset. Området er tross alt ”utmark”.

 

Ferdselsregler gjennom forskrift. Dersom en anleggseier skal forby eller begrense utmarksferdsel utover det som følger av friluftslovens hensynsregel og formålet med tilretteleggingen, kan ikke dette gjøres på egen hånd. Ferdselsbegrensninger som innebærer forbud mot noe som ellers er tillatt, må gjøres gjennom forskrift. Reglene om dette står i friluftsloven § 15. Forskriften vedtas av kommunen, grunneieren må gi sitt samtykke, og forskriften må stadfestes av Fylkesmannen.

Tilrettelegging for randonnée. Ingen ting er vel bedre enn om de flotte, tilrettelagte alpinanleggene kan benyttes av flest mulig. Mange anleggseiere ønsker også toppturfolket velkommen. Der anlegget har utpekt en egen trasé, må denne benyttes. Dette hører under slike ordens- og sikkerhetsregler som anleggseieren er berettiget til å fastsette. Men anleggseieren har ikke plikt til å etablere slike traseer med mindre dette er fastsatt i arealplanen eller utbyggingstillatelsen. I noen anlegg vil det derfor kanskje ikke være plass for dem som ønsker å benytte seg av arealene til annet en alpinkjøring. Akere, syklister, motbakkeløpere eller skiløpere på vei opp har ikke uten videre krav på å benytte seg av nedfartene. For alle som liker randonnée, jeg skriver også meg selv på den listen, er det derfor viktig å se på dette i et planleggingsperspektiv. Kommunen, som myndighet etter plan- og bygningsloven, sitter med bukten og begge endene i disse spørsmålene. Ved tilrettelegging for alpinanlegg bør det vurderes om man skal reservere en stripe som gjør det lovlig og trygt å komme seg opp for egen maskin.

Ingen gratis lunsj. Og så var det betalingsspørsmålet. Det kan ikke pålegges anleggseieren å tilrettelegge for dem som ikke betaler heiskort. Jeg har blitt sitert på at det er «nærmest umulig å får etablert lovlige betalingsordninger». Men snarere er det motsatt. Gratisprinsippet i utmark hindrer ikke at det godkjennes en brukerbetaling for adgangen til et opparbeidet friluftsområde. Regelen står i friluftsloven § 14, og burde være velegnet for anlegg som ønsker å tilby randonnéeløyper ved siden av sitt ordinære tilbud til alpinistene. Jeg oppfordrer gjerne aktuelle kommuner til å se nærmere på denne muligheten.

Oppsummert. Med de reglene vi har per i dag, gjelder følgende hovedpunkter:

  • I tilrettelagte uteområder kan det fastsettes ordens- og sikkerhetsregler som alle som ferdes i området må innrette seg etter. Normalt vil dette være tilstrekkelig til å opprettholde tilfredsstillende forhold for alle ferdselsformer. Den som bryter stedets ordens- og sikkerhetsregler kan bortvises fra området (friluftsloven § 11 andre ledd).
  • I alpinbakker kan anleggseieren henvise gående, syklister, akende, langrennsløpere eller andre brukere til egne traseer.
  • Mer omfattende ferdselsregulering kan vedtas gjennom lokal forskrift etter friluftsloven § 15. I områder med sterkt kolliderende interesser vil dette kunne være en hjelp for å bidra til å forebygge konflikter.
  • I alpinanlegg der det tilrettelegges særskilt for andre aktiviteter som ikke benytter skiheisen, for eksempel randonnée, kan kommunen gi tillatelse til at anleggseieren krever en rimelig avgift for adgangen til bakken. Avgiften må ikke stå i misforhold til den aktuelle tilretteleggingen. Se nærmere i friluftsloven § 14.

Les mer om de enkelte paragrafene i boken Friluftsloven med kommentarer.

Mageplask i drikkevannet

Ny drikkevannsforskrift trådte i kraft 1. januar 2017. Får det konsekvenser for friluftslivet?

Lovbok og drikkevann

Drikkevannsrestriksjoner begrenser allemannsretten. Foto: Marianne Reusch

 

Ferdselsbegrensninger i og omkring drikkevannskilder er en av de klassiske lovregulerte begrensningene i allemannsretten. I dag følger dette lettere kamuflert gjennom friluftsloven § 19 som sier: «Utøvelse av allemannsretten etter denne lov gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter gitt i medhold av lov.»

Begrensninger i allemannsretten. Da man forberedte en ny friluftslov på 1950-tallet, var sammenhengen mellom rett til fri ferdsel og lovfestede unntak foreslått på en mer fremskutt plass i loven. Ett av forslagene som ble behandlet av Friluftskomiteen i 1954 var at friluftsloven § 1 og allemannsrettens hovedregel skulle formuleres slik: «Ferdsel til fots i utmark er fri for enhver hele året, med de forbehold som fremgår av denne og andre lover og av vedtekter og forordninger med hjemmel i sådanne lover». I lovforarbeidene fremgår det klart at restriksjoner i og rundt drikkevann var en slik type begrensning på fri ferdsel som man hadde i tankene.

Den nye drikkevannsforskriften, vedtatt 22. desember 2016, er klar på forholdet mellom allemannsretten og forbudet mot å forurense drikkevann. Forskriftens § 4 innleder slik:

«Det er forbudt å forurense drikkevann. Forbudet omfatter alle aktiviteter, fra vanntilsigsområdet til tappepunktene, som medfører fare for at drikkevannet blir forurenset. Med aktiviteter menes også friluftsliv og annen utøvelse av allemannsretten.»

Men hvem bestemmer hvilket friluftsliv som er lov? Og hvordan treffes avgjørelsen?

Kjapp historikk. Da friluftsloven ble vedtatt i 1957, gjaldt allerede drikkevannsforskriften fra 1951, hjemlet i sunnhetsloven av 1860 § 4. Myndigheten til å fastsette drikkevannsrestriksjoner lå den gang til et kommunalt utvalg: «Helse- og sosialstyret kan i det enkelte tilfelle forby enhver virksomhet som kan medføre forurensning av drikkevannsskilde.» En ny drikkevannsforskrift i 1995 uttrykte klart det generelle forbudet mot forurensning av drikkevann, og videreførte en mer generell kompetansebestemmelse for kommunen til å forby forurensende virksomhet (§ 4): «Det er forbudt å forurense vannforsyningssystem og stikkledning dersom dette kan medføre risiko for forurensing av råvann og drikkevann. Kommunen kan i det enkelte tilfelle forby enhver virksomhet som kan medføre risiko for forurensning av råvann og drikkevann i vannforsyningssystem og stikkledning.» I 2001 kom det igjen en ny revisjon av drikkevannsforskriften, som i § 4 ga det lokale mattilsynet kompetansen til å fastsette ferdselsrestriksjoner i og omkring drikkevannskilder, for å hindre forurensning. Etter den aller nyeste forskriften som trådte i kraft 1. januar 2017 er denne kompetansen lagt til vannverkseieren.

Hvem bestemmer over friluftslivet ved drikkevann? Gjennom årene har altså kompetansen til å sette begrensninger for friluftslivet blitt flyttet litt rundt omkring i det kommunale systemet, uten at dette har hatt noen store juridiske konsekvenser. Nå er det vannverkseieren som avgjør. Og kompetansehjemmelen er romslig. Vannverkseieren er forpliktet til å sikre at drikkevannet beskyttes mot forurensning, og kan strengt tatt gjøre det som er nødvendig innen rammene av øvrig lovgivning for å nå dette målet. Vannverkseieren skal planlegge og gjennomføre aktuelle beskyttelsestiltak, og informere allmennheten om forbudet mot forurensning. Den forrige forskriften fra 2001 fastsatte at det lokale mattilsynets drikkevannsrestriksjoner var et enkeltvedtak som fulgte forvaltningslovens regler om varsling, klagerett osv. Den nye forskriften fra 2016 har ingen tilsvarende bestemmelser.

Drikkevann

Eksempel på lovlig skilt og lovlige restriksjoner. Illustrasjonsfoto: Marianne Reusch

 

Hvem er «Vannverket»? Før vi nøster videre i dette, hvem er egentlig «Vannverket»? Nøkkeltall fra Folkehelseinstituttet i 2016 (Vannrapport 127 – Vannforsyning og helse) viser at 67 % av vannverkene (997 vannverk) er offentlig eid, og forsyner 96 % av befolkningen. De resterende 33 % (499 vannverk) er private andelslag som forsyner 4 % av befolkningen. Vannverkseieren kan altså være både et offentlig forvaltningsorgan og et privat rettssubjekt. Sistnevnte kan ikke utøve «offentlig myndighet», og kan derved ikke treffe verken enkeltvedtak ellet vedta forskrifter etter forvaltningsloven.

Drikkevannsrestriksjoner. Gjeldende rettstilstand er klar, selv om det muligens er sider av dette regelskaperne ikke har tenkt gjennom. Vannverkseieren har kompetanse til å fastsette nødvendige ferdselsrestriksjoner innen rammene av forskriften, på samme måte som det lokale mattilsynet tidligere kunne gjøre. Vannverkseieren kan om nødvendig for eksempel fastsette forbud mot bading, fisking, eller bruk av båt i vannet, og forbud mot telting, bålbrenning, opphold og annet rundt vannet. Restriksjonene kan kommuniseres ved skilting eller på andre måter, og det vil også være mulig å sperre områdene fysisk dersom dette er påkrevet. Slike ferdselsrestriksjoner går foran allemannsrettens generelle regler om rett til ferdsel og opphold etter bestemmelsen i friluftsloven § 19. Skilting, oppslag eller sperringer som følge av slike ferdselsbegrensninger vil ikke være ulovlige i lys av friluftsloven § 13.

Vannverkseierens rett og plikt til å begrense friluftslivet. Lovverket inneholder en rekke hjemmelsgrunnlag som setter grenser for friluftslivet. Ferdselsbegrensninger kan følge av vernevedtak etter naturmangfoldloven, lokale politivedtekter, bestemmelser til arealplaner etter plan- og bygningsloven eller atferdsregler etter friluftsloven § 15, for å nevne noen få blant mange muligheter. Men når det gjelder drikkevannsrestriksjoner er dette vannverkets plikt. I den foreløpige veiledningen til den nye drikkevannsforskriften skriver Mattilsynet: «Et skilt om konkrete begrensninger i bestemte områder eller i bestemte avstander fra vannkanten, må forankres i et vedtak som retter seg mot allmennheten. Dette kan for eksempel kommunen gjøre som restriksjoner med hjemmel i plan- og bygningsloven…» Her har man ikke truffet spikeren helt på hodet. Vannverkseierens rett og plikt til å vedta nødvendige restriksjoner følger direkte av forskriften § 12 og krever ikke noe ytterligere vedtak.

Storm i et vannglass? La oss ikke overdrive mageplasket som antydes i denne sakens overskrift. Det sentrale er følgende: Vannverkseieren har kompetanse, herunder rett og plikt, til å sette i verk nødvendige tiltak for å hindre drikkevannsforurensning. Vannverket kan være både offentlig og privat, og beslutningen om restriksjoner på friluftslivet er ikke betinget av myndighetsutøvelse i form av enkeltvedtak eller forskrift. Riktignok forutsetter drikkevannsforskriften et samspill med plan- og bygningsmyndighetene, men kommunen har ikke plikt til å utføre vannverkseiers oppgaver. På samme måte som heller ikke politiet, plan- og bygningsmyndighetene eller friluftsmyndighetene har plikt til dette. Friluftsloven § 15 gir hjemmel for å regulere ferdselen i visse områder for å «fremme helsetiltak og sanitære forhold». Det kunne kanskje være fristende ut fra en ren ordlydsfortolkning å legge drikkevannsrestriksjonene inn under denne bestemmelsen. Men (for jurister) husk da rettskildelæren. Denne bestemmelsen utformet i 1957 vil i dag ikke være et riktig valg i møte med en langt nyere og mer spesifikk bestemmelse som i dag følger av matloven og den nyeste drikkevannsforskriften. Det kan ikke overlates til friluftsmyndighetene å utføre vannverkets plikter. En forskrift etter friluftsloven § 15 tar først og fremst sikte på, litt enkelt sagt, å beskytte grunneieren mot friluftslivet, samt å beskytte friluftslivet mot seg selv. Det kan være mange grunner til at man ønsker at begrensninger for friluftslivet som følge av drikkevannsvern vedtas som forskrift, istedenfor en enkel beslutning. Da finnes den relevante forskriftshjemmelen i matloven § 6 fjerde ledd. Utover dette må oppgaven løses av de som utformer reglene.

Lov og vann

Drikkevannsrestriksjoner er en vanlig begrensning for friluftslivet. Foto: allemannsretten.no