Randonnée i alpinbakker

Ikke bare er randonnée et vanskelig ord å skrive riktig, det er også vrient å vite hvilke regler som gjelder.

Står man fritt til å begi seg på toppturtrening mot fartsretningen, oppover i alpinbakker? Hva med sikkerhet, og er det juks å ikke betale i heisen? Eller sett fra en annen vinkel – hvordan kan det på lovlig vis legges best mulig til rette for randonnée i alpinbakkene?

Randonnee

Hva er lov i alpinbakken? Foto: Marianne Reusch

I utmark kan enhver ferdes til fots hele året. Det er allemannsrettens og friluftslivet hovedregel, friluftsloven § 2. Ferdselsretten til fots også omfatter ferdsel på ski. Randonnéeski er ski, og alpinbakker er utmark, det har Høyesterett avgjort. Da skulle det vel være fritt frem?

Problemet i alle slags uteområder som er tilrettelagt for bestemte aktiviteter, er usikkerhet om hva som er lov for andre i det samme området. Noen vil lufte hunden på golfbanen, trille barnevogn i rulleskiløypa, dra på telttur i klatreparken, eller altså gå på ski oppover i en alpinbakke der de fleste andre kjører nedover.

Fri ferdsel i utmark. Mange forveksler det å «ha rett til» med det å «ha krav på». Allemannsretten sikrer at vi har «rett til» å ferdes mange steder, også i områder som rent landbruksfaglig ikke lenger kvalifiserer for ”utmark”. Men selv om vi har rett til å ferdes, i parker, nær bebyggelsen i strandsonen, på golfbanen, eller i alpinbakken, så har vi ikke alltid «krav på» å ferdes på den måten vi selv måtte ønske.

Hensynsregelen i friluftsloven § 11 er nøkkelen til å finne løsningen for mange av disse interessekonfliktene. Hensynsregelen angir grensene for lovlig utøvelse av allemannsretten. Og grensene kan variere, avhengig av hva annet som foregår i samme område. Det kan i mange tilfeller være vanskelig å si konkret hva som er hensynsfull og varsom opptreden. Sikkert er likevel at i områder som er lovlig opparbeidet, må andre aktiviteter innrette seg etter dette. Sagt med andre ord: Du har «rett til» å ta deg en treningstur i hinderløypa idrettslaget har bygget på dugnad i skogholtet ved klubbuset. Men, det er ikke sikkert du har «krav på» å arrangere kick-off med jobben i den samme hinderløypa, samtidig med at idrettslaget har fellestrening for barna der. Og det er heller ingen automatikk i at retten til å ferdes på ski i utmark gir krav på å gå oppover i et alpinanlegg.

Sikkerhetsregler

Ordensregler og sikkerhetsregler, både lovlig og nødvendig. Foto: Marianne Reusch

Ordens- og sikkerhetsregler. I områder som er lovlig tilrettelagt, kan det fastsettes ordens- og sikkerhetsregler for å ivareta formålet med tilretteleggingen. Dette kan for eksempel være trenings- og kamptider på en fotballøkke, fartsretning i en sykkel- eller skiløype, ferdselsforbud i nærheten av snøkanoner, eller restriksjoner i adgangen til å gå oppover nedfartene i alpinbakken. Det kan fastsettes bestemmelser som gir uttrykk for friluftslovens hensynsregel, og bestemmelser som er nødvendige for å ivareta formålet med tilretteleggingen. Den juridiske siden av dette er at både friluftsloven og plan- og bygningsloven gir hjemmel for ordens- og sikkerhetsregler i tilrettelagte områder. Begge disse lovene legger føringer for hva som er lovlig ferdsel i et utendørs idrettsanlegg eller tilrettelagt uteområde.

030

På vei opp.

Høyesterett.  I 2014 avgjorde Høyesterett i den såkalte Hovden-saken at nedfartene i alpinanlegg skal regnes som utmark i friluftslovens forstand. Det innebærer – blant annet – at det vil være tillatt å kjøre ned en alpinbakke uten heiskort – hvis du har kommet deg opp på egen hånd. Dommen har forårsaket mange misforståelser. Noen trekker den feilslutningen at fordi nedfartene er ”utmark”, kan man alltid ferdes på den måten man selv ønsker. Slik er det ikke. Friluftslovens hensynsregel og formålet med byggetillatelsen setter rammer for lovlig bruk og gir anleggseieren en viss styringsrett. Det dommen ikke sier noe om, er på hvilken måte man har lov å ferdes i et utmarksområde som er opparbeidet for et spesielt formål (for eksempel klatreparker, idrettsanlegg, golfbaner, lekeplasser, alpinanlegg). Høyesterett uttaler i dommen: «En anleggseier [må] kunne fastsette adferdsregler til ivaretakelse av sine offentligrettslige plikter og til vern om brukernes sikkerhet.» Anleggseierens rett til å begrense andres bruk er imidlertid ikke ubegrenset. Området er tross alt ”utmark”.

 

Ferdselsregler gjennom forskrift. Dersom en anleggseier skal forby eller begrense utmarksferdsel utover det som følger av friluftslovens hensynsregel og formålet med tilretteleggingen, kan ikke dette gjøres på egen hånd. Ferdselsbegrensninger som innebærer forbud mot noe som ellers er tillatt, må gjøres gjennom forskrift. Reglene om dette står i friluftsloven § 15. Forskriften vedtas av kommunen, grunneieren må gi sitt samtykke, og forskriften må stadfestes av Fylkesmannen.

Tilrettelegging for randonnée. Ingen ting er vel bedre enn om de flotte, tilrettelagte alpinanleggene kan benyttes av flest mulig. Mange anleggseiere ønsker også toppturfolket velkommen. Der anlegget har utpekt en egen trasé, må denne benyttes. Dette hører under slike ordens- og sikkerhetsregler som anleggseieren er berettiget til å fastsette. Men anleggseieren har ikke plikt til å etablere slike traseer med mindre dette er fastsatt i arealplanen eller utbyggingstillatelsen. I noen anlegg vil det derfor kanskje ikke være plass for dem som ønsker å benytte seg av arealene til annet en alpinkjøring. Akere, syklister, motbakkeløpere eller skiløpere på vei opp har ikke uten videre krav på å benytte seg av nedfartene. For alle som liker randonnée, jeg skriver også meg selv på den listen, er det derfor viktig å se på dette i et planleggingsperspektiv. Kommunen, som myndighet etter plan- og bygningsloven, sitter med bukten og begge endene i disse spørsmålene. Ved tilrettelegging for alpinanlegg bør det vurderes om man skal reservere en stripe som gjør det lovlig og trygt å komme seg opp for egen maskin.

Ingen gratis lunsj. Og så var det betalingsspørsmålet. Det kan ikke pålegges anleggseieren å tilrettelegge for dem som ikke betaler heiskort. Jeg har blitt sitert på at det er «nærmest umulig å får etablert lovlige betalingsordninger». Men snarere er det motsatt. Gratisprinsippet i utmark hindrer ikke at det godkjennes en brukerbetaling for adgangen til et opparbeidet friluftsområde. Regelen står i friluftsloven § 14, og burde være velegnet for anlegg som ønsker å tilby randonnéeløyper ved siden av sitt ordinære tilbud til alpinistene. Jeg oppfordrer gjerne aktuelle kommuner til å se nærmere på denne muligheten.

Oppsummert. Med de reglene vi har per i dag, gjelder følgende hovedpunkter:

  • I tilrettelagte uteområder kan det fastsettes ordens- og sikkerhetsregler som alle som ferdes i området må innrette seg etter. Normalt vil dette være tilstrekkelig til å opprettholde tilfredsstillende forhold for alle ferdselsformer. Den som bryter stedets ordens- og sikkerhetsregler kan bortvises fra området (friluftsloven § 11 andre ledd).
  • I alpinbakker kan anleggseieren henvise gående, syklister, akende, langrennsløpere eller andre brukere til egne traseer.
  • Mer omfattende ferdselsregulering kan vedtas gjennom lokal forskrift etter friluftsloven § 15. I områder med sterkt kolliderende interesser vil dette kunne være en hjelp for å bidra til å forebygge konflikter.
  • I alpinanlegg der det tilrettelegges særskilt for andre aktiviteter som ikke benytter skiheisen, for eksempel randonnée, kan kommunen gi tillatelse til at anleggseieren krever en rimelig avgift for adgangen til bakken. Avgiften må ikke stå i misforhold til den aktuelle tilretteleggingen. Se nærmere i friluftsloven § 14.

Les mer om de enkelte paragrafene i boken Friluftsloven med kommentarer.

Mageplask i drikkevannet

Ny drikkevannsforskrift trådte i kraft 1. januar 2017. Får det konsekvenser for friluftslivet?

Lovbok og drikkevann

Drikkevannsrestriksjoner begrenser allemannsretten. Foto: Marianne Reusch

 

Ferdselsbegrensninger i og omkring drikkevannskilder er en av de klassiske lovregulerte begrensningene i allemannsretten. I dag følger dette lettere kamuflert gjennom friluftsloven § 19 som sier: «Utøvelse av allemannsretten etter denne lov gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter gitt i medhold av lov.»

Begrensninger i allemannsretten. Da man forberedte en ny friluftslov på 1950-tallet, var sammenhengen mellom rett til fri ferdsel og lovfestede unntak foreslått på en mer fremskutt plass i loven. Ett av forslagene som ble behandlet av Friluftskomiteen i 1954 var at friluftsloven § 1 og allemannsrettens hovedregel skulle formuleres slik: «Ferdsel til fots i utmark er fri for enhver hele året, med de forbehold som fremgår av denne og andre lover og av vedtekter og forordninger med hjemmel i sådanne lover». I lovforarbeidene fremgår det klart at restriksjoner i og rundt drikkevann var en slik type begrensning på fri ferdsel som man hadde i tankene.

Den nye drikkevannsforskriften, vedtatt 22. desember 2016, er klar på forholdet mellom allemannsretten og forbudet mot å forurense drikkevann. Forskriftens § 4 innleder slik:

«Det er forbudt å forurense drikkevann. Forbudet omfatter alle aktiviteter, fra vanntilsigsområdet til tappepunktene, som medfører fare for at drikkevannet blir forurenset. Med aktiviteter menes også friluftsliv og annen utøvelse av allemannsretten.»

Men hvem bestemmer hvilket friluftsliv som er lov? Og hvordan treffes avgjørelsen?

Kjapp historikk. Da friluftsloven ble vedtatt i 1957, gjaldt allerede drikkevannsforskriften fra 1951, hjemlet i sunnhetsloven av 1860 § 4. Myndigheten til å fastsette drikkevannsrestriksjoner lå den gang til et kommunalt utvalg: «Helse- og sosialstyret kan i det enkelte tilfelle forby enhver virksomhet som kan medføre forurensning av drikkevannsskilde.» En ny drikkevannsforskrift i 1995 uttrykte klart det generelle forbudet mot forurensning av drikkevann, og videreførte en mer generell kompetansebestemmelse for kommunen til å forby forurensende virksomhet (§ 4): «Det er forbudt å forurense vannforsyningssystem og stikkledning dersom dette kan medføre risiko for forurensing av råvann og drikkevann. Kommunen kan i det enkelte tilfelle forby enhver virksomhet som kan medføre risiko for forurensning av råvann og drikkevann i vannforsyningssystem og stikkledning.» I 2001 kom det igjen en ny revisjon av drikkevannsforskriften, som i § 4 ga det lokale mattilsynet kompetansen til å fastsette ferdselsrestriksjoner i og omkring drikkevannskilder, for å hindre forurensning. Etter den aller nyeste forskriften som trådte i kraft 1. januar 2017 er denne kompetansen lagt til vannverkseieren.

Hvem bestemmer over friluftslivet ved drikkevann? Gjennom årene har altså kompetansen til å sette begrensninger for friluftslivet blitt flyttet litt rundt omkring i det kommunale systemet, uten at dette har hatt noen store juridiske konsekvenser. Nå er det vannverkseieren som avgjør. Og kompetansehjemmelen er romslig. Vannverkseieren er forpliktet til å sikre at drikkevannet beskyttes mot forurensning, og kan strengt tatt gjøre det som er nødvendig innen rammene av øvrig lovgivning for å nå dette målet. Vannverkseieren skal planlegge og gjennomføre aktuelle beskyttelsestiltak, og informere allmennheten om forbudet mot forurensning. Den forrige forskriften fra 2001 fastsatte at det lokale mattilsynets drikkevannsrestriksjoner var et enkeltvedtak som fulgte forvaltningslovens regler om varsling, klagerett osv. Den nye forskriften fra 2016 har ingen tilsvarende bestemmelser.

Drikkevann

Eksempel på lovlig skilt og lovlige restriksjoner. Illustrasjonsfoto: Marianne Reusch

 

Hvem er «Vannverket»? Før vi nøster videre i dette, hvem er egentlig «Vannverket»? Nøkkeltall fra Folkehelseinstituttet i 2016 (Vannrapport 127 – Vannforsyning og helse) viser at 67 % av vannverkene (997 vannverk) er offentlig eid, og forsyner 96 % av befolkningen. De resterende 33 % (499 vannverk) er private andelslag som forsyner 4 % av befolkningen. Vannverkseieren kan altså være både et offentlig forvaltningsorgan og et privat rettssubjekt. Sistnevnte kan ikke utøve «offentlig myndighet», og kan derved ikke treffe verken enkeltvedtak ellet vedta forskrifter etter forvaltningsloven.

Drikkevannsrestriksjoner. Gjeldende rettstilstand er klar, selv om det muligens er sider av dette regelskaperne ikke har tenkt gjennom. Vannverkseieren har kompetanse til å fastsette nødvendige ferdselsrestriksjoner innen rammene av forskriften, på samme måte som det lokale mattilsynet tidligere kunne gjøre. Vannverkseieren kan om nødvendig for eksempel fastsette forbud mot bading, fisking, eller bruk av båt i vannet, og forbud mot telting, bålbrenning, opphold og annet rundt vannet. Restriksjonene kan kommuniseres ved skilting eller på andre måter, og det vil også være mulig å sperre områdene fysisk dersom dette er påkrevet. Slike ferdselsrestriksjoner går foran allemannsrettens generelle regler om rett til ferdsel og opphold etter bestemmelsen i friluftsloven § 19. Skilting, oppslag eller sperringer som følge av slike ferdselsbegrensninger vil ikke være ulovlige i lys av friluftsloven § 13.

Vannverkseierens rett og plikt til å begrense friluftslivet. Lovverket inneholder en rekke hjemmelsgrunnlag som setter grenser for friluftslivet. Ferdselsbegrensninger kan følge av vernevedtak etter naturmangfoldloven, lokale politivedtekter, bestemmelser til arealplaner etter plan- og bygningsloven eller atferdsregler etter friluftsloven § 15, for å nevne noen få blant mange muligheter. Men når det gjelder drikkevannsrestriksjoner er dette vannverkets plikt. I den foreløpige veiledningen til den nye drikkevannsforskriften skriver Mattilsynet: «Et skilt om konkrete begrensninger i bestemte områder eller i bestemte avstander fra vannkanten, må forankres i et vedtak som retter seg mot allmennheten. Dette kan for eksempel kommunen gjøre som restriksjoner med hjemmel i plan- og bygningsloven…» Her har man ikke truffet spikeren helt på hodet. Vannverkseierens rett og plikt til å vedta nødvendige restriksjoner følger direkte av forskriften § 12 og krever ikke noe ytterligere vedtak.

Storm i et vannglass? La oss ikke overdrive mageplasket som antydes i denne sakens overskrift. Det sentrale er følgende: Vannverkseieren har kompetanse, herunder rett og plikt, til å sette i verk nødvendige tiltak for å hindre drikkevannsforurensning. Vannverket kan være både offentlig og privat, og beslutningen om restriksjoner på friluftslivet er ikke betinget av myndighetsutøvelse i form av enkeltvedtak eller forskrift. Riktignok forutsetter drikkevannsforskriften et samspill med plan- og bygningsmyndighetene, men kommunen har ikke plikt til å utføre vannverkseiers oppgaver. På samme måte som heller ikke politiet, plan- og bygningsmyndighetene eller friluftsmyndighetene har plikt til dette. Friluftsloven § 15 gir hjemmel for å regulere ferdselen i visse områder for å «fremme helsetiltak og sanitære forhold». Det kunne kanskje være fristende ut fra en ren ordlydsfortolkning å legge drikkevannsrestriksjonene inn under denne bestemmelsen. Men (for jurister) husk da rettskildelæren. Denne bestemmelsen utformet i 1957 vil i dag ikke være et riktig valg i møte med en langt nyere og mer spesifikk bestemmelse som i dag følger av matloven og den nyeste drikkevannsforskriften. Det kan ikke overlates til friluftsmyndighetene å utføre vannverkets plikter. En forskrift etter friluftsloven § 15 tar først og fremst sikte på, litt enkelt sagt, å beskytte grunneieren mot friluftslivet, samt å beskytte friluftslivet mot seg selv. Det kan være mange grunner til at man ønsker at begrensninger for friluftslivet som følge av drikkevannsvern vedtas som forskrift, istedenfor en enkel beslutning. Da finnes den relevante forskriftshjemmelen i matloven § 6 fjerde ledd. Utover dette må oppgaven løses av de som utformer reglene.

Lov og vann

Drikkevannsrestriksjoner er en vanlig begrensning for friluftslivet. Foto: allemannsretten.no

Gratisprinsippet og allemannsretten

Når må man betale for å være utendørs?

gratisprinsippet

Friluftslovens hovedregel om retten til fri ferdsel i utmark (friluftsloven § 2) innebærer at det verken skal være fysiske eller økonomiske hindringer for allemannsretten. Dette omtales gjerne som gratisprinsippet. Men det finnes også mange lovlige betalingsordninger der ute. Hva sier egentlig jussen?

Allemannsretten forutsetter at man tar naturen som den er, uten forbedringer, tilpasninger eller tilrettelegging. Du kan gå gratis på tur i skogen eller på fjellet, kostnadsfritt ta et bad i sjøen, overnatte i telt, og plukke ville vekster uten å måtet betale. Men hvis du vil ha med deg en kunnskapsrik fjellfører, hvis du trenger å leie utstyr, hvis du vil kjøre bil frem til startstedet eller ta en gondol opp til toppen, hvis du foretrekker oppvarmet badevann og liker at noen har lagt frem et håndkle til deg, hvis du ønsker at noen skal håndtere søppelet ditt eller sørge for at du har tilgang til et toalett, eller hvis du vil ha de ville bærene ferdig plukket, servert med fløte og sukker på hvit duk, ja da kan det nok hende du må betale. Og det er fullt lovlig.

Gratisprinsippet er et uttrykk for at det etter vår gjeldende lovgivning ikke kan avkreves en avgift fra den som ønsker å benytte seg av allemannsretten i sin rene form, gjennom ferdsel, opphold eller høsting i naturen. Men det er ikke noe forbud mot betaling for tjenester eller utleie av utstyr. Frivillige ordninger er også tillatt. Det er lov å oppfordre til medlemskap i løypelaget.

Inngangspenger. Problem eller løsning? I mange tilfeller kan brukerbetaling være både nyttig, nødvendig og ønskelig. Det kan også være lovlig.

lovlig-avgift

Lovlig avgift. Kommunen kan gi tillatelse til inngangspenger på et opparbeidet friluftsområde. Foto: Marianne Reusch

Tilrettelegging. Mange uteområder er i dag tilrettelagt og bygget ut for spesielle formål, for eksempel idrettsanlegg, badeland, klatreparker og alpinbakker. Her kommer plan- og bygningslovens regler inn ved siden av friluftsloven. Det kan følge som en konsekvens av formålet med utbyggingen at det kan kreves inngangspenger, for eksempel til badeanlegg eller skøytebaner. Andre slike områder vil for det meste være åpne for publikums frie benyttelse, selv om det i noen perioder kan være betalingsordninger. For eksempel billettsalg under idrettskonkurranser. Dette vil ikke være i strid med gratisprinsippet.

 

 

 

Friluftsloven åpner også for betaling, innen fastlagte rammer. Friluftsloven § 14 sier:

«Ferdselsrett etter denne lov er ikke til hinder for at eier eller bruker etter løyve av kommunen kan kreve en rimelig avgift for adgangen til badestrand, teltplass eller annet opparbeidet friluftsområde, men avgiften må ikke stå i misforhold til de tiltak eier eller bruker har gjort på området til fordel for friluftsfolket. Det kan settes vilkår for slikt løyve.»

Lovregelen presiserer at eier eller bruker bare innenfor bestemte rammer kan kreve en rimelig avgift for adgangen til opparbeidet friluftsområde. Det sentrale er at grunneier, tilrettelegger eller anleggseier ikke på eget initiativ og uten myndighetenes medvirkning kan kreve avgift for adgang til utmarksområde.

Bobil med lovbok

Dyr fornøyelse? Parkeringsavgift og bompenger er ikke et brudd på allemannsrettens gratisprinsipp. Foto: Marianne Reusch

Parkering og veiavgift. Å kjøre bil er ikke en del av allemannsretten. Parkeringsavgift er derfor ikke i strid med gratisprinsippet. Det følger av friluftsloven § 4 at det er veiens eier som bestemmer hvem som kan kjøre bil på en privat vei i utmark. Eieren kan forby motorferdsel, og har samtidig mulighet for å tillate kjøring – mot betaling.

 

Ulovlige betalingsordninger. Det finnes både lovlige og ulovlige betalingsordninger der ute. Å håndheve ulovlig betaling er først og fremst en oppgave for friluftsmyndighetene. De har et generelt ansvar for å fremme almenhetens friluftsinteresser, se friluftsloven § 22. Og myndighetene har kraftfulle virkemidler for hånden. Etter friluftsloven § 40 tredje ledd kan det ilegges løpende dagbøter over for den som innkrever ulovlige inngangspenger til naturområder.

omsl.2-Panteloven med komm_3.utgLes mer om de aktuelle lovbestemmelsene i boken Friluftsloven med kommentarer (2016).

This entry was posted on 6. februar 2017. 1 kommentar

Kunstgress – en juridisk nøtt?

Må man ha tillatelse for å anlegge kunstgressbane?

Kunstgress og loven

Kunstgress er ikke gress. Foto: allemannsretten.no

Disse eviggrønne arealene er et tveegget sverd: En kjærkommen boltreplass for lek og bevegelse. Samtidig en miljøbelastning med ukjente konsekvenser. Denne artikkelen er ikke et innlegg for eller imot kunstgress, men en påminnelse om hvilke tillatelser som eventuelt må innhentes i forkant, og hvilke vurderinger som skal gjøres før tillatelse gis.

Kunstgress er ikke gress. Kunstgress består av fiber og plastmaterialer. Fyllstoffet er gummigranulat: Resirkulert naturgummi, også kjent som oppmalte bildekk.

Det juridiske utgangspunktet finnes i plan- og bygningsloven. Det er i hovedtrekk to forhold som på avklares for å svare på spørsmålet om anlegning av en kunstgressbane kreves søknad og tillatelse fra kommunen: Tiltakets samlede omfang, og arealplanen på stedet.

Tiltaket. Det er velkjent at man må innhente byggetillatelse for å oppføre en bygning. Men søknadsplikten for andre typer anlegg og innretninger er ikke alltid like opplagt. Hovedreglene står i plan- og bygningsloven kapittel 20. Loven nevner ikke kunstgressbaner særskilt, men faller inn under kategoriene konstruksjon eller anlegg i plan- og bygningsloven § 20-1 bokstav a, samt eventuelt vesentlig terrenginngrep i samme bestemmelse bokstav k. Skulle man være i tvil, fanges kunstgressbanen uansett opp av plan- og bygningsloven § 30-4 om andre konstruksjoner og anlegg.

Størrelsen teller. Kravene er selvsagt forskjellige avhengig av om man skal bygge Ullevål stadion eller legge kunstgress på den lokale løkka. Anleggets samlede omfang er det første som vurderes. Legg sammen grunnarbeider, drenering, tilførsel av masse, undervarme, lysanlegg, gjerder og så videre. Dette vil kunne være et mindre tiltak som er søknadspliktig, og kan utføres av for eksempel idrettslaget selv med hjemmel i plan- og bygningsloven § 20-4 bokstav a. Sivilombudsmannen har i en uttalelse fra mars 2010 (Sak 2009/767) lagt til grunn at også bare banedekket alene kan være et søknadspliktig tiltak.

Søknadsfrie kunstgressbaner. Byggesaksforskriften kapittel 4 regulerer en del mindre tiltak som kan gjennomføres uten søknad og tillatelse. De relevante bestemmelsene står i forskriften § 4-1, første ledd, bokstav d om mindre tiltak utendørs. Det følger av punktene 7. og 9. at mindre fylling eller planering av terreng, samt lokal drenering fritatt fra søknadsbehandling. Dette vil kunne gjelde for mindre kunstgressbaner for eksempel i en skolegård eller i et etablert idrettsanlegg.

Plangrunnlaget. Kunstgressbaner kan i utgangspunktet bare anlegges der dette er i samsvar med arealplanen på stedet. Dette betyr at området må være regulert til bebyggelse og anlegg med underformål for eksempel  fritidsformål, idrettsanlegg eller uteoppholdsareal, se plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 1 som gjelder kommuneplanens arealdel og § 12-5 nr. 1 for reguleringsplaner. I områder som er regulert til grønnstruktur, naturområder, turdrag, friområder og parker, vil en kunstgressbane være i strid med arealformålet. I slike områder kan kunstgress bare legges dersom kommunen etter søknad gir dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2, ellers må planen først endres.

Og – det burde være overflødig, men er likevel nødvendig, å minne om at lovens krav også gjelder når kommunen selv ønsker å anlegge kunstgressbane.

Den ellers utmerkede Kunstgressboka fra kulturdepartementet omtaler dessverre ikke hvilke offentlige tillatelser som er nødvendig for å anlegge en kunstgressbane.

Ny bok om friluftsloven

Friluftsloven med kommentarer er ute nå, les mer hos Gyldendal.

ny Friluftsloven

Friluftsloven – paragraf for paragraf

 

Boken er et oppslagsverk som går gjennom hver enkelt bestemmelse i friluftsloven, med historikk, rettspraksis, forvaltningspraksis og forklaringer på sammenhengen med annet regelverk. Friluftsloven regulerer dagsaktuelle spørsmål som angår mange. Noen stikkord er: Terrengsykling, bading, løypeavgift, gjerder, utrydningstruede stier, turisme, privatlivets fred, høsting av ville vekster, idrettsarrangementer i utmark, ferdsel i verneområder med mye mer.

Det er over femti år siden forrige kommentarutgave til friluftsloven kom i bokform. Christian L. Jensen og Ivar Holes bok om friluftsloven ble utgitt på Aschehoug forlag i 1958. Boken var på drøye hundre sider og inneholdt for det meste gjengivelse av lovens forarbeider. Det var viktig – før internetts tid. I dag er dette annerledes. Mange sentrale regler om friluftsliv står ikke i friluftsloven. Forståelse for sammenhengen mellom lover er derfor sentralt når man skal ta stilling til hva som er lov – og hva som ikke er lov.

Friluftslovene.

Bok om friluftsloven anno 1958 og 2016

Det er mye rart som dukker opp under arbeidet med å snu hver stein i en slik lov. Foredragene «Friluftsloven – førti paragrafer på tretti minutter» og den litt lengre versjonen «Friluftsloven – paragraf for paragraf» blir tilgjengelig utover høsten.

God sommer!

Hageavfall i naturen

Nei, du kan ikke dumpe hageavfallet i naturen, eller i parker og friområder. Hvorfor ikke?

Hageavfall

Avfall på avveie? Foto: Marianne Reusch

Det generelle forbudet mot forsøpling står i forurensningsloven § 28: «Ingen må tømme, etterlate, oppbevare eller transportere avfall slik at det kan virke skjemmende eller være til skade eller ulempe for miljøet.»

Forsøpling er like forbudt enten hageavfallet dumpes på privat eller kommunal grunn. Og – det finnes ikke eierløse friområder eller naturarealer i Norge.

Ulovlig dumping av hageavfall rammes også ofte av annet regelverk, blant annet kommunale politivedtekter som generelt forbyr forsøpling og tilgrising av alminnelig beferdede områder. Reglene kan håndheves. Overtredelser er straffbart.

Men hva er egentlig problemet? Er ikke hageavfall rent og naturlig, en del av kretsløpet, organisk materiale som brytes ned og blir til jord igjen? Etterlatt hageavfall og dumpeplasser kan skape ferdselshindringer både for mennesker og dyr. Men kanskje enda viktigere er at det man selv antar bare er noen lass med løv, nedfallsfrukt og tørre grener kan inneholde frø fra svartlistede arter med stor spredningsevne. Avfallsplassene kan tiltrekke seg uønskede skadedyr som brunsnegler og rotter.

Høstingsretten i friluftsloven § 5 gir enhver rett til å ferdes og høste visse naturprodukter i utmark. Dette er en del av allemannsretten. Men høstingsretten finnes ikke med motsatt fortegn. Du har ikke rett til å ferdes i utmark og etterlate deg naturprodukter.

Folkeskikk. I grunnen burde det ikke være nødvendig å vise til lovparagrafer i slike spørsmål. For dette er like mye sunn fornuft og god folkeskikk. Hvis du ikke vil ha det som vokser på din egen eiendom, hva får deg da til å tro at det er ok å kaste det fra seg på en annen eiendom?

Så hva skal man gjøre? Hageavfall kan komposteres på egen grunn, eller etter avtale med grunneier. Ellers har kommunene ordninger for innlevering og deponering av hageavfall. Og det er som regel gratis!

Utmark og innmark – et lynkurs

Utmark og innmark

Innmark eller utmark? Foto: Marianne Reusch

Mange lurer på hvordan man kan avgjøre om et område er innmark eller utmark (friluftsloven § 1a). De fleste diskusjoner om dette handler egentlig om hva det er lov å gjøre på stedet. Er det lov å ferdes på snarveien mellom bygningene i borettslaget? Kan man kreve avgift av brukerne i et tilrettelagt område? Er parken i byen innmark eller utmark? Og hva med gravlunden, golfbanen og langrennsarenaen? Tillatelse til å etablere en klatrepark i skogen – innebærer det også tillatelse til å sperre av området og kreve betaling for adgang? Svarene på slike spørsmål finnes ikke ved å avgjøre om området er innmark eller utmark.

Den vanligste misforståelsen om allemannsretten er at det kan trekkes direkte slutninger fra definisjonen av innmark og utmark, og til hva det er lov å gjøre der. Det følger – som juristene sier – ingen direkte rettsvirkninger av at et område regnes som utmark.

Utmark er et sentralt vilkår for å kunne utøve allemannsretten. Noen ganger er det tilstrekkelig å slå fast at dette er oppfylt, hvis det ikke finnes andre regler som griper inn. Flere rettssaker fra strandsonen er eksempler på dette. Men utmark er ofte ikke det eneste vilkåret. Først når rettigheter og plikter som følger av andre regelverk er kartlagt, kan man svare på hva det er lov å gjøre i området.

Forslaget som forsvant. Opprinnelig var friluftsloven foreslått utformet slik at sammenhengen mellom vilkåret om utmark og vilkår som følge av andre regler kom tydeligere frem i lovteksten. Forslaget til § 1 lød slik: «Ferdsel til fots er i utmark fri for enhver hele året med de forbehold som fremgår av denne og andre lover og av vedtekter og forordninger med hjemmel i sådanne lover».

I dag er dette innholdet fordelt på flere paragrafer som må ses i sammenheng. Friluftsloven § 2 om rett til ferdsel, og flere andre bestemmelser, har utmark som vilkår for forskjellige rettigheter knyttet til friluftsliv. Men selv om vilkåret om utmark er oppfylt, kan det likevel ikke trekkes direkte slutninger om hva det er lov å gjøre. Den generelle henvisningen til vilkår som følge av andre regler finnes i friluftsloven § 19.  

Viktigst å vite. Friluftslovens definisjon av innmark og utmark er utdypet gjennom flere prinsipielle rettsavgjørelser fra Høyesterett. Disse presiseringene kan ikke leses ut av lovteksten. Begrepene har sitt egent innhold i friluftsloven, og dette stemmer ikke alltid med alminnelig språkbruk.

Innmark, kort oppsummert: Arealer som benyttes til matproduksjon og nyttevekster. Den private sonen rundt bebyggelse. Områder som er tilrettelagt for en spesiell virksomhet som er uforenelig med allmennhetens bruk.

Utmark, kort oppsummert: Skog, fjell, strand, vann og naturområder som ikke er innmark.

Ved tvil kan man be kommunen gi en veiledende uttalelse, se friluftsloven § 20.

Husk uansett at spørsmålet om hva det er lov å gjøre i et område handler om mer enn å ta stilling til innmark og utmark.

Les også: Er golfbaner innmark eller utmark?