Kunstgress – en juridisk nøtt?

Må man ha tillatelse for å anlegge kunstgressbane?

Kunstgress og loven

Kunstgress er ikke gress. Foto: allemannsretten.no

Disse eviggrønne arealene er et tveegget sverd: En kjærkommen boltreplass for lek og bevegelse. Samtidig en miljøbelastning med ukjente konsekvenser. Denne artikkelen er ikke et innlegg for eller imot kunstgress, men en påminnelse om hvilke tillatelser som eventuelt må innhentes i forkant, og hvilke vurderinger som skal gjøres før tillatelse gis.

Kunstgress er ikke gress. Kunstgress består av fiber og plastmaterialer. Fyllstoffet er gummigranulat: Resirkulert naturgummi, også kjent som oppmalte bildekk.

Det juridiske utgangspunktet finnes i plan- og bygningsloven. Det er i hovedtrekk to forhold som på avklares for å svare på spørsmålet om anlegning av en kunstgressbane kreves søknad og tillatelse fra kommunen: Tiltakets samlede omfang, og arealplanen på stedet.

Tiltaket. Det er velkjent at man må innhente byggetillatelse for å oppføre en bygning. Men søknadsplikten for andre typer anlegg og innretninger er ikke alltid like opplagt. Hovedreglene står i plan- og bygningsloven kapittel 20. Loven nevner ikke kunstgressbaner særskilt, men faller inn under kategoriene konstruksjon eller anlegg i plan- og bygningsloven § 20-1 bokstav a, samt eventuelt vesentlig terrenginngrep i samme bestemmelse bokstav k. Skulle man være i tvil, fanges kunstgressbanen uansett opp av plan- og bygningsloven § 30-4 om andre konstruksjoner og anlegg.

Størrelsen teller. Kravene er selvsagt forskjellige avhengig av om man skal bygge Ullevål stadion eller legge kunstgress på den lokale løkka. Anleggets samlede omfang er det første som vurderes. Legg sammen grunnarbeider, drenering, tilførsel av masse, undervarme, lysanlegg, gjerder og så videre. Dette vil kunne være et mindre tiltak som er søknadspliktig, og kan utføres av for eksempel idrettslaget selv med hjemmel i plan- og bygningsloven § 20-4 bokstav a. Sivilombudsmannen har i en uttalelse fra mars 2010 (Sak 2009/767) lagt til grunn at også bare banedekket alene kan være et søknadspliktig tiltak.

Søknadsfrie kunstgressbaner. Byggesaksforskriften kapittel 4 regulerer en del mindre tiltak som kan gjennomføres uten søknad og tillatelse. De relevante bestemmelsene står i forskriften § 4-1, første ledd, bokstav d om mindre tiltak utendørs. Det følger av punktene 7. og 9. at mindre fylling eller planering av terreng, samt lokal drenering fritatt fra søknadsbehandling. Dette vil kunne gjelde for mindre kunstgressbaner for eksempel i en skolegård eller i et etablert idrettsanlegg.

Plangrunnlaget. Kunstgressbaner kan i utgangspunktet bare anlegges der dette er i samsvar med arealplanen på stedet. Dette betyr at området må være regulert til bebyggelse og anlegg med underformål for eksempel  fritidsformål, idrettsanlegg eller uteoppholdsareal, se plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 1 som gjelder kommuneplanens arealdel og § 12-5 nr. 1 for reguleringsplaner. I områder som er regulert til grønnstruktur, naturområder, turdrag, friområder og parker, vil en kunstgressbane være i strid med arealformålet. I slike områder kan kunstgress bare legges dersom kommunen etter søknad gir dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2, ellers må planen først endres.

Og – det burde være overflødig, men er likevel nødvendig, å minne om at lovens krav også gjelder når kommunen selv ønsker å anlegge kunstgressbane.

Den ellers utmerkede Kunstgressboka fra kulturdepartementet omtaler dessverre ikke hvilke offentlige tillatelser som er nødvendig for å anlegge en kunstgressbane.

Ny bok om friluftsloven

Friluftsloven med kommentarer er ute nå, les mer hos Gyldendal.

ny Friluftsloven

Friluftsloven – paragraf for paragraf

 

Boken er et oppslagsverk som går gjennom hver enkelt bestemmelse i friluftsloven, med historikk, rettspraksis, forvaltningspraksis og forklaringer på sammenhengen med annet regelverk. Friluftsloven regulerer dagsaktuelle spørsmål som angår mange. Noen stikkord er: Terrengsykling, bading, løypeavgift, gjerder, utrydningstruede stier, turisme, privatlivets fred, høsting av ville vekster, idrettsarrangementer i utmark, ferdsel i verneområder med mye mer.

Det er over femti år siden forrige kommentarutgave til friluftsloven kom i bokform. Christian L. Jensen og Ivar Holes bok om friluftsloven ble utgitt på Aschehoug forlag i 1958. Boken var på drøye hundre sider og inneholdt for det meste gjengivelse av lovens forarbeider. Det var viktig – før internetts tid. I dag er dette annerledes. Mange sentrale regler om friluftsliv står ikke i friluftsloven. Forståelse for sammenhengen mellom lover er derfor sentralt når man skal ta stilling til hva som er lov – og hva som ikke er lov.

Friluftslovene.

Bok om friluftsloven anno 1958 og 2016

Det er mye rart som dukker opp under arbeidet med å snu hver stein i en slik lov. Foredragene «Friluftsloven – førti paragrafer på tretti minutter» og den litt lengre versjonen «Friluftsloven – paragraf for paragraf» blir tilgjengelig utover høsten.

God sommer!

Hageavfall i naturen

Nei, du kan ikke dumpe hageavfallet i naturen, eller i parker og friområder. Hvorfor ikke?

Hageavfall

Avfall på avveie? Foto: Marianne Reusch

Det generelle forbudet mot forsøpling står i forurensningsloven § 28: «Ingen må tømme, etterlate, oppbevare eller transportere avfall slik at det kan virke skjemmende eller være til skade eller ulempe for miljøet.»

Forsøpling er like forbudt enten hageavfallet dumpes på privat eller kommunal grunn. Og – det finnes ikke eierløse friområder eller naturarealer i Norge.

Ulovlig dumping av hageavfall rammes også ofte av annet regelverk, blant annet kommunale politivedtekter som generelt forbyr forsøpling og tilgrising av alminnelig beferdede områder. Reglene kan håndheves. Overtredelser er straffbart.

Men hva er egentlig problemet? Er ikke hageavfall rent og naturlig, en del av kretsløpet, organisk materiale som brytes ned og blir til jord igjen? Etterlatt hageavfall og dumpeplasser kan skape ferdselshindringer både for mennesker og dyr. Men kanskje enda viktigere er at det man selv antar bare er noen lass med løv, nedfallsfrukt og tørre grener kan inneholde frø fra svartlistede arter med stor spredningsevne. Avfallsplassene kan tiltrekke seg uønskede skadedyr som brunsnegler og rotter.

Høstingsretten i friluftsloven § 5 gir enhver rett til å ferdes og høste visse naturprodukter i utmark. Dette er en del av allemannsretten. Men høstingsretten finnes ikke med motsatt fortegn. Du har ikke rett til å ferdes i utmark og etterlate deg naturprodukter.

Folkeskikk. I grunnen burde det ikke være nødvendig å vise til lovparagrafer i slike spørsmål. For dette er like mye sunn fornuft og god folkeskikk. Hvis du ikke vil ha det som vokser på din egen eiendom, hva får deg da til å tro at det er ok å kaste det fra seg på en annen eiendom?

Så hva skal man gjøre? Hageavfall kan komposteres på egen grunn, eller etter avtale med grunneier. Ellers har kommunene ordninger for innlevering og deponering av hageavfall. Og det er som regel gratis!

Utmark og innmark – et lynkurs

Utmark og innmark

Innmark eller utmark? Foto: Marianne Reusch

Mange lurer på hvordan man kan avgjøre om et område er innmark eller utmark (friluftsloven § 1a). De fleste diskusjoner om dette handler egentlig om hva det er lov å gjøre på stedet. Er det lov å ferdes på snarveien mellom bygningene i borettslaget? Kan man kreve avgift av brukerne i et tilrettelagt område? Er parken i byen innmark eller utmark? Og hva med gravlunden, golfbanen og langrennsarenaen? Tillatelse til å etablere en klatrepark i skogen – innebærer det også tillatelse til å sperre av området og kreve betaling for adgang? Svarene på slike spørsmål finnes ikke ved å avgjøre om området er innmark eller utmark.

Den vanligste misforståelsen om allemannsretten er at det kan trekkes direkte slutninger fra definisjonen av innmark og utmark, og til hva det er lov å gjøre der. Det følger – som juristene sier – ingen direkte rettsvirkninger av at et område regnes som utmark.

Utmark er et sentralt vilkår for å kunne utøve allemannsretten. Noen ganger er det tilstrekkelig å slå fast at dette er oppfylt, hvis det ikke finnes andre regler som griper inn. Flere rettssaker fra strandsonen er eksempler på dette. Men utmark er ofte ikke det eneste vilkåret. Først når rettigheter og plikter som følger av andre regelverk er kartlagt, kan man svare på hva det er lov å gjøre i området.

Forslaget som forsvant. Opprinnelig var friluftsloven foreslått utformet slik at sammenhengen mellom vilkåret om utmark og vilkår som følge av andre regler kom tydeligere frem i lovteksten. Forslaget til § 1 lød slik: «Ferdsel til fots er i utmark fri for enhver hele året med de forbehold som fremgår av denne og andre lover og av vedtekter og forordninger med hjemmel i sådanne lover».

I dag er dette innholdet fordelt på flere paragrafer som må ses i sammenheng. Friluftsloven § 2 om rett til ferdsel, og flere andre bestemmelser, har utmark som vilkår for forskjellige rettigheter knyttet til friluftsliv. Men selv om vilkåret om utmark er oppfylt, kan det likevel ikke trekkes direkte slutninger om hva det er lov å gjøre. Den generelle henvisningen til vilkår som følge av andre regler finnes i friluftsloven § 19.  

Viktigst å vite. Friluftslovens definisjon av innmark og utmark er utdypet gjennom flere prinsipielle rettsavgjørelser fra Høyesterett. Disse presiseringene kan ikke leses ut av lovteksten. Begrepene har sitt egent innhold i friluftsloven, og dette stemmer ikke alltid med alminnelig språkbruk.

Innmark, kort oppsummert: Arealer som benyttes til matproduksjon og nyttevekster. Den private sonen rundt bebyggelse. Områder som er tilrettelagt for en spesiell virksomhet som er uforenelig med allmennhetens bruk.

Utmark, kort oppsummert: Skog, fjell, strand, vann og naturområder som ikke er innmark.

Ved tvil kan man be kommunen gi en veiledende uttalelse, se friluftsloven § 20.

Husk uansett at spørsmålet om hva det er lov å gjøre i et område handler om mer enn å ta stilling til innmark og utmark.

Les også: Er golfbaner innmark eller utmark?

Blåveismyten

Blåveismyten

Er blåveisen fredet? Foto: Marianne Reusch

 

Én ting har jeg lært etter mer enn 20 år som jurist: Myter er ofte dypere forankret i folks bevissthet enn lover og regler. Som den med blåveisen. Det er en utbredt oppfatning at blåveisen er fredet. Hva sier jussen?

Kort fortalt: Det finnes ingen regel om at blåveisen som art generelt er fredet. Men. I en rekke verneområder over hele landet er det vanlig med plantelivsfredning. I naturreservater (naturmangfoldloven § 37) er det ofte fastsatt i verneforskriften: «Vegetasjonen, herunder døde busker og trær, er vernet mot skade og ødeleggelse. Det er forbudt å fjerne planter og sopp eller deler av disse fra naturreservatet.» Slike bestemmelser omfatter selvfølgelig også blåveis. Verneforskrifter eller lokale regler kan altså gjøre at blåveisen noen steder likevel er fredet. Dette er imidlertid ikke spesielt for blåveisen, men forekommer for andre arter også.

Hepatica nobilis er blåveisens latinske betegnelse. Planten formerer seg via maur ved frøspredning. Allemannsretten til høsting er nedfelt i friluftsloven § 5. Også røtter av ville vekster kan høstes, dersom det ikke foreligger regler om arts- eller områdevern som sier noe annet. Selv om det er lov å plukke blomster i naturen, er det likevel ikke fritt frem. Forvaltningsprinsippet i naturmangfoldloven § 15 andre ledd sier følgende: Høsting og annet uttak av viltlevende planter og sopp er tillatt så langt det ikke truer overlevelsen av den aktuelle bestanden eller begrenses ved lov eller vedtak med hjemmel i lov. Også den generelle hensynsregelen i friluftsloven § 11 setter grenser. Her er et lite utdrag fra bestemmelsen: «Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å påføre miljøet skade.» Overtredelse av disse reglene er straffbart.

Ikke utrydningstruet. Når man søker etter blåveis i juridiske kilder, havner man som regel i strafferettens verden. Men da handler det om blåveis etter voldshandlinger. I miljøretten spiller blåveisen en mer tilbaketrukket rolle. Norge har en rekke vernede planter som har status som prioriterte arter med hjemmel i naturmangfoldloven. Blåveisen er ikke blant disse. På Norsk Rødliste, oversikten over utrydningstruede plante- og dyrearter, er blåveisen kategorisert som livskraftig (Least concern – LC). Det innebærer at den ikke anses truet.

Den gode myten. Ryktene om at blåveisen er fredet er altså sterkt overdrevet. Samtidig er det en god leveregel å utvise forsiktighet i møte med blåveisen. Aller vakrest er jo blomsten i sitt naturlige element. Oppsummert er det kanskje derfor like greit å holde fast ved blåveismyten.

Les også:

Blåveis mot gravemaskin (Harvest)

Blåveismysteriet

Lov og rett i akebakken

Aking og vinterlek i snøen er en del av allemannsretten

Akebakken

Hvor er det lov å ake? Foto: Marianne Reusch

Det står i friluftsloven § 2 andre ledd at det bare er lov å ferdes med kjelke på vei og sti, og altså ikke i resten av utmarka, dersom man ikke er over tregrensen. Men de fleste akebakker og lekeområder om vinteren er jo verken på vei eller sti. Tvert imot er det gjerne en fordel å holde seg unna slike traseer når man aker. Denne bestemmelsen i friluftsloven er et godt eksempel på at det kan lede til feilslutninger dersom man leser en paragraf alene og tar den på ordet. Jussens verden er slik at man må se den enkelte paragraf i sammenheng med resten av loven, i lys av lovens forarbeider, avgjørelser fra domstolene, og andre rettskilder.

Vinterferdselsretten er særlig regulert i friluftsloven § 3 som sier at det er lov til å ferdes til fots både i innmark og i utmark, så lenge man holder seg unna de nærmeste områdene rundt bebyggelse: «i den tid marken er frosset eller snølagt, dog ikke i tidsrommet fra 30. april til 14. oktober.»

Hva med aking? Allerede da friluftsloven ble utformet på 1950-tallet, var det enighet om at ferdsel til fots ikke bokstavelig talt skulle bety ferdsel bare til fots. Friluftskomiteen, som laget lovforslaget, skrev i sin innstilling fra 1954:

«At den frie ferdselsrett over en eiendom ikke betyr at ferdselen kan foregå med et hvilket som helst fremkomstmiddel er hevet over tvil. På den annen side kan ikke ferdselsretten innskrenkes til ene og alene å gjelde ferdsel til fots. Selv om gjeldende rett på dette punkt er usikker, taler gode grunner for, at også andre fremkomstmidler kan brukes, når de ikke kan antas å volde nevneverdig skade på eiendommen.»

Hensyn til å unngå skade på marken. Vurdering av andre ferdselsformer enn å gå til fots eller på ski må gjøres i lys av hensynet bak bestemmelsen om å unngå skade på marken. Hvis aking på snødekket jordbruksareal kan føre til skade på det som skal dyrkes, kan ferdselen forbys etter friluftsloven § 3 andre ledd. Dette kan blant annet være aktuelt ved fare for isbrann, eller der det er sådd om høsten og plantene skal vokse opp til våren. Den generelle hensynsregelen i friluftsloven § 11 angir også rammene for hvilke aktiviteter som er lovlige. Alle har plikt til å opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade.

Aking er en del av vinterferdselsretten, så lenge man ikke skader grunnen eller ødelegger for etablert tilrettelegging på stedet – og for øvrig viser hensyn.

Ut og lek!

 

Kunstsnøavgift

Hva er lov, og hvem bestemmer?

Loven i løypa.

Juss i løypa. Forskjell på kunstsnø og natursnø? Foto Marianne Reusch

Gratisprinsippet er en grunnleggende del av allemannsretten. Friluftslovens hovedregel (§ 2) om retten til fri ferdsel i utmark innebærer at det verken skal være fysiske eller økonomiske «stengsler» som hindrer adgang til naturen. De offentlige friluftslivsorganene håndhever reglene. Ulovlige betalingsordninger i naturen er straffbart. Men er kunstsnø og idrettsanlegg en del av naturen?

Det er kostbart å lage skiløyper når natursnøen uteblir. Betalingsordninger kan være ønsket, og nødvendig, for å opprettholdet tilbudet. Men er det lov?

Juridisk er ikke spørsmålet så vanskelig, men det er mange misforståelser ute og går. Her er oppklaringen.

Lovregulert. Muligheten for å kreve avgift for adgang til friluftsområde er regulert i friluftsloven § 14 som sier:

«Ferdselsrett etter denne lov er ikke til hinder for at eier eller bruker etter løyve av kommunen kan kreve en rimelig avgift for adgangen til badestrand, teltplass eller annet opparbeidet friluftsområde, men avgiften må ikke stå i misforhold til de tiltak eier eller bruker har gjort på området til fordel for friluftsfolket. Det kan settes vilkår for slikt løyve.»

030

Kunstsnø regnes som utmark etter friluftsloven. Foto: Marianne Reusch

Forskjell på kunstsnø og natursnø? I 2014 behandlet Høyesterett en sak om allemannsretten i alpinanlegg. Det ble argumentert med at kunstsnøløyper i idrettsanlegg skulle betraktes som innmark. Men dette fikk ikke gehør. Dommerne i Høyesterett kom enstemmig til at nedfartene i et alpinanlegg regnes som utmark i friluftslovens forstand. Slike anlegg er ofte vesentlig opparbeidet med kunstsnø. Man betaler for heisen, men kan i utgangspunktet ferdes fritt i bakken.

Gammel lov, ny regel. Friluftslovens bestemmelse om avgift for bruk av friluftsområde er fra 1950-tallet. Den gang fantes verken maskinpreparerte løyper eller kunstsnø. Opprinnelig kunne grunneieren selv treffe beslutning om å kreve avgift for adgang til et område. Kravet om kommunens godkjenning ble innført ved en lovendring i 1996. Formålet var å sikre kommunen bedre muligheter til å styre avgiftsinnkrevingen slik at allmennhetens friluftsinteresser blir tilstrekkelig ivaretatt. I forarbeidene til denne lovendringen i ot. prp. nr. 27 (1995-1996) s. 7-8 står det: «Departementet antar at det i framtiden vil kunne bli flere tilfeller der avgiftsinnkreving vil bli aktuelt. Det har til nå forekommet enkelte tilfeller som er på kanten av/utenfor friluftlovens grenser, og som kanskje kunne ha vært forhindret gjennom en godkjenningsordning som nå foreslås.»

Kommunens rolle. Det er opp til kommunens skjønn å vurdere om det skal sies ja eller nei til avgift i et opparbeidet friluftsområde. Hvis kommunen velger å godkjenne kunstsnøavgift, skal det treffes et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det er da mulighet for å påklage vedtaket til fylkesmannenen. Kommunen har også mulighet for å stille vilkår sammen med tillatelsen, for eksempel at barn- og unge skal være fritatt for avgift, at avgiften bare gjelder så lenge det ikke har kommet natursnø, osv.

Ulovlige avgifter. Uten kommunens godkjenning er avgiften ulovlig. Krav om slik betaling vil være et ulovlig hinder for fri ferdsel og i strid med friluftsloven § 13. Det hører til kommunens oppgaver å følge opp slike ulovligheter. Kommunen kan kreve at avgiften opphører. Den som innkrever ulovlig avgift kan ilegges løpende dagbøter (tvangsmulkt). Forholdet kan også være straffbart og medføre forelegg. Reglene står i friluftsloven § 39 og § 40

Plan- og bygningsloven. Kommunen har i tillegg betydelige styringsmuligheter for bruk av idrettsanlegg gjennom verktøyet i plan- og bygningsloven. Men at et område er opparbeidet som skiarena, løypeanlegg eller lignende gir alene ikke tilstrekkelig grunnlag til å kreve avgift av brukerne.

Finansieringen Produksjon av kunstsnø er ofte finansiert med offentlig eller privat støtte, gjennom stiftelser eller gaver. Forutsetningen for finansieringen kan være at kunstsnøen skal komme alle til gode, uten avgift. I slike tilfeller kan ikke kommunen godkjenne en betalingsordning.

Begrensninger. Kommunens kompetanse er begrenset. I forbindelse med endringen av § 14 i 1996 uttalte departementet: «Bestemmelsen (…) gir ikke hjemmel for å legge avgift på ferdsel på skiløyper, stier o.l.», se ot. prp. nr. 27 (1995-1996) s. 8. Denne kommentaren i forarbeidene begrenser ikke kommunens kompetanse til å vedta avgift slik det er fastsatt i § 14. Forarbeidene skal forstås som en presisering av at det ikke kan vedtas obligatorisk avgift i de større løypenettene i skogen eller på fjellet. Avgift kan bare vedtas i klart begrensede områder som er opparbeidet, slik som kunstsnøsløyfer i idrettsanlegg.

Parkeringsavgift er lov, etter avtale med grunneieren. Frivillig betaling er også lov. 

Oppsummering

  • Det er ingen prinsipiell forskjell på kunstsnø og natursnø når det gjelder adgangen til å kreve avgift.
  • Tilrettelegger eller anleggseier kan ikke på egenhånd kreve avgift for adgang til utmarksområde.
  • Kommunen kan treffe vedtak om avgift for adgang til kunstsnøløype med hjemmel i friluftsloven § 14.
  • Kommunen håndhever reglene og har flere sanksjoner til rådighet mot ulovlige betalingsordninger.

 

This entry was posted on 13. januar 2016. 1 kommentar