Fredning for friluftsliv

Med loven for Oslomarka i 2009, kom muligheten for å verne mindre områder av hensyn til opplevelsesverdiene for friluftslivet. Altså en verneform uten hensyn til sjeldne dyr eller planter.

Den juridiske ryggsekken

Verneverdige naturopplevelser? Foto: Marianne Reusch

Nå er forslag til vern av de første friluftsområdene etter markaloven ute til høring. Utkastet er til forveksling lik en verneforskrift for naturreservater. Dette var ikke markalovens intensjon. Men Fylkesmannen skal sikkert grundig bearbeide dette når høringsfristen utløper den 15. april i år. Et bedre forskriftshåndverk ville nok være å skrive bestemmelsene fra grunnen, og ikke lage en nesten-kopi av et naturreservat.

Vern for eller mot friluftsliv? Tradisjonelt naturvern tar hensyn til naturen, og ikke nødvendigvis til dem som skal utøve friluftsliv. Ferdselsforbud og teltbegrensninger kan være aktuelt hvis verneformålet krever det. Det nye med markaloven § 11 var at man skulle ha mulighet til å verne områder med naturopplevelsesverdier for friluftsliv et som begrunnelse.

Skjennungsåsen

Tårnet på Skjennungsåsen. Bildet tilhører Digitalt museum

Ikke særlig urørt I verneforslaget er det lagt vekt på områdenes urørte og naturlige preg. Men allerede i forarbeidene til markaloven ble det fremhevet at områdene ikke er urskog, men langt på vei et menneskeskapt kulturlandskap. Innenfor ett av de foreslåtte verneområdene ligger for eksempel betongfundamentene etter det en gang så imponerende brannvakttårnet på Skjennungsåsen. Ett av Østlandets største felt med boltede klatreruter ligger også innenfor. I tillegg til hustufter, grensemerker og gamle kjøkkenhager. For å nevne noe. Urørtvurderingen er kanskje noe overdrevet?

Sykkelforbud? I de vernede friluftslivsområdene er det foreslått forbud mot sykling på blåmerkede stier. Satt på spissen bør vel vernet heller sikre muligheten for sykling, som del av det enkle friluftslivet i slike områder. Sykkelforbud kan nok bli aktuelt på de mest bynære og trafikkerte stiene i marka. Etter friluftsloven § 2 kan kommunen forby sykling «på nærmere angitte strekninger.»  Det er ikke sikkert markalovens vern for friluftsområder gir hjemmel for den begrensning som er foreslått.

Snubler på stien. Vernebestemmelsene er preget av en foreløpig ustøhet. «Sykling på rødmerkede løyper og i terrenget ellers vil være tillatt», står det. Her har man visst oversett at det etter friluftsloven § 2  ikke er lov å sykle utenfor stier i skogen. Nettopp derfor vil et forbud mot stisykling være en drastisk innskrenkning i et område som skal vernes for – og ikke mot – friluftsliv.

Naturreservat

Vern for eller mot friluftsliv? Foto: Marianne Reusch

Hensynene. Begrensninger i allemannsretten, herunder sykling, kan være både nødvendig og lovlig (friluftsloven § 19). Men begrunnelsen bør være i orden. Terrengslitasje og brukerkonflikter er to forskjellige spørsmål som bør vurderes og kanskje også løses separat. Forbud mot sykling på merkede stier vil vel bare flytte aktiviteten over på de umerkede stiene? Og brukerkonflikter er antakelig mer fremtredende i andre og mer befolkede deler av marka.

Opplevelsesverdi Noen mener at det viktigste for friluftsopplevelsene er å begrense skogbruket. Andre er av den oppfatning at hogst kan øke opplevelsesverdien, særlig for vinterfriluftslivet (mulighet til å gå utenfor løypene). Bedre utsikt kan det også gi. Det er ingen enkel fasit på hva som gir opplevelsesverdi.

Nasjonalpark også? Kanskje det kunne være en idé å holde an verneforslagene etter markaloven til man ser hva som skjer med forslaget om nasjonalpark i Østmarka. Et slikt område vil eventuelt reguleres etter naturmangfoldloven fra 2009. Sett fra friluftslivets side blir det etter hvert i overkant mange forskjellige lover med regulering av friluftsaktiviteter i den samme skogen.

Markaloven, friluftsloven, naturmangfoldloven, og flere andre. Er det dette som kalles paragrafjungelen?

4 thoughts on “Fredning for friluftsliv

  1. Hei

    jeg skriver på en høringsuttalelse til dette verneforslaget og et av momentene jeg vurderer er bruken av § 11 i markaloven som begrunnelse for vern.

    §11, fjerde ledd, første punktum sier: “Det kan ikke iverksettes tiltak i friluftslivsområde som vesentlig kan endre områdets verdi som friluftslivsområde.” Jeg mener at det fylkesmannen her gjør er å bruke § 11 som grunn for vern, for å ivareta friluftslivsinteresser, men i neste åndedrag bruker de samme paragraf til å begrense muligheten for friluftsliv for en økende gruppe brukere. Hvordan ser du som jurist på lovandelsen her? For meg skurrer det veldig, men jeg er ikke jurist.

    • Hei Tbanehistorier
      Det er et paradoks her, ja. De «tiltakene» markaloven § 11 sikter til er først og fremst bygging og anleggsvirksomhet. I forarbeidene til loven nevnes skogsdrift, landbruk, etablering av løyper til konkurranseformål som eksempler. Knaggen for det foreslåtte sykkelforbudet er § 11 første ledd, annet punktum «Det kan fastsettes nærmere bestemmelser om området, herunder bestemmelser om skjøtsel og bruk.» Rekkevidden av slike kompetansebestemmelser er mye diskutert i jussen. Stikkordsmessig er lovens og forskriftshjemmelens formål sentrale momenter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s