Vern om stier og snarveier

Stier i boligstrøk er sårbare ved utbygging. Kommunen sitter på løsningene.

Stien sikret

Stien sikret. Foto: Marianne Reusch

Hvordan tar man vare på de små tråkkene som sikrer fri ferdsel i asfalterte strøk? Tenk hvilket kapillærnett av ferdselsårer vi kan få, hvis kommunen regelmessig sørger for å ta vare på flere passasjer gjennom byggeområdene og ut i marka.

Kommunenes ansvar Verktøykassen for å opprettholde stiene er rikt utrustet. Men mange av mulighetene ligger ubrukt. Kanskje av unødvendig frykt for at det er dyrt å sikre stiene? Som regel kan kommunen sikre gode løsninger til lav kostnad – hvis de vil.

En god plan Arealplaner danner grunnlaget for eierens påregnelige bruk av egen eiendom. Områder på privat grunn regulert til friareal, hensynssoner, stier eller turveier kan ikke grunneieren disponere fritt.

Kyststi

Nesodden kommune fikk skilte og merke kyststi i strandsonen – uten grunneierens samtykke. Foto: Marianne Reusch

Kommunens rolle Ofte kan kommunen sikre de små gangveiene ved enkle grep i byggesaksbehandlingen. Grunneieren har rett til å få bygge i samsvar med reguleringsplanen. Men det kan stille krav til byggingens utforming, slik at stiene opprettholdes. Der stiene ødelegges som følge av manglende søknad eller brudd på planen, kan stien sikres gjennom ulovlighetsoppfølgning, for eksempel ved å stille vilkår i en etterfølgende dispensasjon.

Prislappen for å verne de små stiene og gangveiene er ofte lavere enn mange er klar over. Arealer regulert til friområde, tursti o.l. kan gi lav eller ingen erstatning. Dette er årsaken til at grunneiere ofte finner det mer hensiktsmessig å inngå en avtale med kommunen, dersom det blir spørsmål om ekspropriasjon. Hjemmelen for ekspropriasjon etter en reguleringsplan gjelder i 10 år. Men selve planen er bindende også etter dette, både for bruk og verdsettelse av arealer.

Mot grunneierens vilje? Friluftsloven kan også i en viss grad brukes.  Merking og tilrettelegging av stier og løyper i utmark kan på visse vilkår gjøres uten grunneierens samtykke, se friluftsloven § 35. Denne bestemmelsen ble nylig satt på prøve. I juni 2012 avgjorde Høyesterett at Nesodden kommune hadde rett til å merke og skilte en kyststi over en privat eiendom. Stien i strandsonen gikk på det nærmeste bare litt over fem meter fra hushjørnet. Høyesterett vurderte området som utmark i friluftslovens forstand.

Sti

Privat vei og sti I 2012 fikk friluftsloven en ny regel i § 3a for å sikre ferdselsmulighetene ut i marka. Etter den nye regelen har folk lov å gå på vei og sti gjennom innmark som leder til utmark. I lovforarbeidene til denne nye bestemmelsen står det (Prop.88 L 2010-2011 om endringer i friluftsloven):

«Departementet antar at det vil være hensiktsmessig at kommunen i samråd med grunneier eller bruker setter opp skilt ved begynnelsen av veger og stier i innmark. Skiltet bør opplyse om hvorvidt vegen eller stien fører til utmark eller ikke, og om den fører til en veg eller opparbeidet sti, eventuelt at vegen eller stien ikke er egnet til henholdsvis riding, sykling eller liknende.»

Hvis grunneieren hindrer lovlig ferdsel eller setter opp stengsler, kan kommunen i medhold av friluftsloven § 40 pålegge grunneieren å rette det opp, eventuelt ilegge tvangsmulkt for å bringe forholdet i orden.

Spørsmål til denne artikkelen? Henvendelser kan rettes til post@allemannsretten.no

2 thoughts on “Vern om stier og snarveier

  1. Tilbaketråkk: Folkehelsemeldingen og allemannsretten | allemannsretten.no

  2. Tilbaketråkk: Stiens rettsvern | allemannsretten.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s