Via Ferrata og allemannsretten

Via Ferrata i Loen
Anne Rudsengen på vei opp Via Ferrata i Loen. Bak ses den luftige hengebrua Gjølmunnebrua. Foto: Arnt Flatmo

Bøyler, bolter, stiger, ståltau (wire) og hengebruer har det siste århundret gjort det mulig å passere gjennom vanskelige fjellområder i Alpene. Sikker forflytning av militære tropper var forløperen til Via Ferrata – et italiensk uttrykk for «jernvei». I dag er disse rutene boltreplass for bratt friluftsliv. Norge har allerede en håndfull klatrestier, flere er på gang.

Tilrettelegging med stål og jern, stiger og fastmonterte ståltau i naturen reiser mange spørsmål – og er kilde til konflikter. Hvem skal ha adgang til klatrestien? Hvilke sikkerhetsregler gjelder? Kan det kreves betaling? Kan man pålegges å bruke guide fra et bestemt firma? Hvem har ansvaret for vedlikeholdet? Denne artikkelen er ikke et innlegg for eller imot Via Ferrata, men handler om hvordan man skal gå frem for å etablere slike klatrestier på lovlig vis.

Den korte versjonen er at tilrettelegging i naturen over en lengre strekning med bolter, bøyler, stiger og bruer er tiltak utendørs som krever søknad og tillatelse etter plan- og bygningsloven. Den gode siden av dette er at mange av de vanligste konfliktene (om betaling, adgangsbegrensning, sikkerhetsregler og vedlikehold) kan ryddes av veien i forkant gjennom kommunens saksbehandling.

Se sjekkliste for kommuner og initiativtakere nederst i saken.

Allemannsretten er nedfelt i friluftsloven og sikrer at enhver har rett til å ferdes til fots i naturen (friluftsloven § 2), forutsatt at det ikke finnes andre lovfestede begrensninger eller forbud (friluftsloven § 19). Grunneieren har ikke lov til å stenge utmarka for lovlig ferdsel (friluftsloven § 13). En Via Ferrata ligger nok oftest i såpass bratt lende at det ikke vil være i veien for annen ferdsel. En etablert sti eller klatrerute hindrer ikke etableringen av en Via Ferrata, men slike interessemotsetninger er noe av det som bør vurderes i den kommunale søknadsbehandlingen. Allemannsretten forutsetter at man tar naturen som den er. Å anlegge en Via Ferrata krever derfor alltid grunneierens tillatelse, på samme måte som merking og skilting av en sti eller bolting av en klatrerute. All grunn i Norge eies av noen. Eieren er ikke alltid en privatperson, men like ofte kommunen, staten, et sameie, en stiftelse, et aksjeselskap eller en allmenning.

Tiltak som krever offentlig tillatelse. Hvis grunneieren gir tommel opp for etablering av en klatresti, hva har da kommunen med saken å gjøre? Veien inn i plan- og bygningsloven går via definisjonen av tiltak i § 1-6, som blant annet omfatter oppføring av konstruksjoner og anlegg, samt terrenginngrep. Terskelen for hva som kan gjøres uten å spørre kommunen først, er lav. Reglene om søknadsplikt står i lovens kapittel 20, og detaljene finnes i byggesaksforskriften. For tiltak utendørs er det bare nokså små og beskjedne konstruksjoner som er fritatt for søknadsplikt. Dette står i byggesaksforskriften § 4-1 bokstav d og omfatter blant annet oppføring av mindre levegger og forstøtningsmurer, samt mindre fylling eller planering av terreng. Etablering av klatrebolter, rapellfester eller sikring av en enkeltstående vanskelig passasje med rekkverk eller fast tau vil ikke være søknadspliktig. Det er anleggets samlede omfang som skal vurderes. Tilrettelegging over flere hundre løpemeter, kanskje opp mot en kilometer, fastmontering av flere hundre kilo stål og jern m.v. vil utvilsomt utgjøre et søknadspliktig tiltak, selv om klatrestien også har passasjer underveis som er uten tilrettelegging. Naturinngrepet er ikke nødvendigvis så stort (borring av noen hull i fjellet), men konstruksjonens totale omfang er årsaken til at anlegging av en Via Ferrata er søknadspliktig.

Arealplanen for området utgjør den aller viktigste forutsetningen for hva som kan tillates, både hjemme i din egen hage og ute i naturen. Steder der det er aktuelt med Via Ferrata vil som regel ligge i såkalte LNF-områder i kommuneplanens arealdel (arealer for landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift). Her kan det gis tillatelse til tiltak for friluftslivet: Anlegging av en bru over en elv, bygging av en gapahuk eller sikring av en sti vil være i samsvar med arealformålet. Men så snart det er snakk om å etablere en konstruksjon som ikke kan brukes fritt av alle, vil dette i seg selv være i strid med arealformålet og derved utløse søknadsplikt. Gjennom tillatelsen som gis, kan kommunen sikre at klatrestien ikke bare forvaltes utfra næringsinteresser og at friluftslivet stenges ute. I noen tettstedsnære områder kan det kanskje være aktuelt med en egen reguleringsplan for å rendyrke et område som kommersiell klatrepark (på samme måte som fornøyelsespark eller badeland). For en Via Ferrata i fjellet vil den mest nærliggende fremgangsmåten likevel være søknadsbehandling basert på kommuneplanens arealdel. I nasjonalparker og andre verneområder kan naturligvis ingenting settes i sving uten klarsignal fra vernemyndighetene.

Hensikten med søknadsplikten er blant annet at kommunen før tiltaket gjennomføres kan avveie ulike interesser knyttet til arealbruken, og eventuelt sørge for at tiltaket tilpasses andre samfunnsinteresser. Gjennom søknadsprosess og tillatelse kan det blant mye annet avklares hvilen informasjon som skal gis til publikum om vilkår for bruk av anlegget, opplysninger om alternative traseer, ordens- og sikkerhetsregler, bestemmelser om tilbakeføring dersom anlegget ikke lenger vedlikeholdes m.v. Søknadsplikten sikrer klarhet i hvem som er tiltakshaver. Konstruksjonene i en Via Ferrata omfattes av kravene i Byggteknisk forskrift. Klatrestien omfattes også av produktkontrolloven, og den ansvarlige har plikt til å treffe rimelige tiltak for å forebygge at innretningene som er tilgjengelig for publikum ikke medfører helseskade.

Det sentrale er at grunneier i samarbeid med eventuell initiativtaker ikke på egenhånd, uten kommunens tillatelse, kan etablere en større konstruksjon i et LNF-område, og samtidig foreta vurderinger om behovet for adgangsbegrensning som følge av sikkerhet osv. Og – det er kanskje unødvendig å nevne – kravet til søknad og tillatelse gjelder også når kommunen selv er initiativtaker eller grunneier.

Betaling for bruk. Igjen, hva med allemannsretten? Det står i friluftsloven at alle har rett til å ferdes fritt i naturen. Da kan vel ingen nekte meg adgangen til en Via Ferrata, kreve at jeg har med guide, eller forlange betaling? Problemstillingen er kjent fra alle sider av friluftslivet. Når det tilrettelegges utendørs for én spesialaktivitet, innskrenkes samtidig ofte mulighetene for mer allment friluftsliv. Golfbaner, klatreparker og badeland er eksempler på dette. Betaling for bruk av tjenester eller anlegg utover det å bruke naturen ”som den er” vil være tillatt. I alpinbakken må man betale for heisen, selv om det ellers er lov å ferdes fritt. Men grunneiere eller deres avtaleparter kan ikke etablere slike betalingsordninger på egen hånd. Når kommunen gjennom byggesaksbehandlingen åpner for tilrettelegging som krever brukerbetaling, er dette en ordning som går foran allemannsretten til fri ferdsel. (Forkjørsretten følger av friluftsloven § 19). I utmark der det er gjort tilrettelegging som ikke er søknadspliktig må eventuelle betalingsordninger godkjennes av kommunen og vedtas gjennom lokal forskrift (friluftsloven § 14). Dette kan for eksempel være aktuelt for en opparbeidet teltplass med toalettfasiliteter eller lignende.

Sjekkliste for kommuner og initiativtakere som ønsker å etablere en Via Ferrata

  • Ligger traseen i verneområde eller dekkes av restriksjoner med hjemmel i naturmangfoldloven?
  • Innhente tillatelse fra grunneier
  • Detaljert beskrivelse av tiltaket – behov for terrenginngrep, masseforflytning, sprenging, boring, installasjonenes vekt og materialtype, antall løpemeter wire m.v.
  • Vanligvis tilstrekkelig å søke om tillatelse med utgangspunkt i kommuneplanens arealdel. Får tiltaket vesentlige virkninger for miljø og samfunn, må det på forhånd utarbeides egen reguleringsplan (plan- og bygningsloven § 12-1 tredje ledd).
  • Skal motorkjøretøy benyttes, helikoptertransport av fjellboringsmaskiner eller materialer til konstruksjonene? I så fall må tiltaket også klareres etter lov om motorferdsel i utmark.
  • Hindrer tiltaket annen ferdsel eller alminnelig friluftsliv? I så fall – hva kan gjøres for å avbøte ulempene? Hvilke prioriteringer skal gjøres i møte med eksisterende stier eller andre klatreruter?
  • Hvilke sikkerhets- og ordensregler og eventuelle betalingsordninger er ønskelige? Hvordan skal disse forankres i tillatelsen og kommuniseres til publikum?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s