Søkeresultater for: kyststi

Kyststi – hva og hvordan

I dag er det ett år siden Høyesterett avsa dom om kyststien på Nesodden

kyststienKyststier er merket og skiltet slik at det skal være mulig å gå lengre strekninger til fots langs sjøen. Kyststiene merkes av kommunnene eller av lokale turlag, vanligvis etter avtale med grunneieren.

Grunneieren må som hovedregel samtykke før det kan tilrettelegges for friluftsliv på privat eiendom. Sti- og større løypenett kan være vanskelig å gjennomføre hvis enkelte grunneiere motsetter seg.

Nesodden

Innmark eller utmark? Foto: Marianne Reusch

Inngrepsløyve etter friluftsloven § 35 er en fremgangsmåte kommunen kan benytte for å tilrettelegge for stier og løyper mot grunneierens vilje. Muligheten kan bare brukes i utmark. Og nettopp dette var spørsmålet Høyesterett skulle ta stilling til.

Utmark? Spørsmålet i rettsaken var om området langs sjøen der kommunen ville anlegge kyststi (se bilde) skulle regnes som innmark eller utmark etter friluftsloven § 1 a.

Høyesterett kom til at arealet langs sjøen var utmark, og kommunen kunne derved merke kyststien mot grunneierens ønske. Et viktig moment var topografien på stedet. Husene med uteplasser ligger mer usjenert på et platå 4-5 meter over stien.  Dommen er publisert i Retstidende 2012 s. 882.

Ulovlige byggearbeider kan ikke frata et område dets karakter av utmark, sa Høyesterett. Byggearbeidene på eiendommen var ikke del av rettsaken. Det kom likevel frem at det verken var søkt om – eller gitt tillatelse til – det som var utført i strandsonen. Høyesterett oppsummerte slik: «Arbeidene øker behovet for merking slik at det klargjøres at allmennheten har rett til å gå over området.»

Merking og skilting gjennom innmark må eventuelt gjennomføres ved ekspropriasjon, dersom grunneieren ikke samtykker.

Hodebry med kyststi

Kyststi her? Foto: Marianne Reusch

Tilrettelegging for friluftsliv krever som hovedregel grunneierens samtykke.

Kommunen kan likevel beslutte at det skal merkes og skiltes stier i utmark, selv om grunneieren ikke er enig. Dette kalles inngrepsløyve, og reglene står i friluftsloven § 35.

Kommende uke skal Høyesterett avgjøre en tvist som gjelder en bit av kyststien på Nesodden, der kommunen har vedtatt merking mot grunneierens ønske. Spørsmålet er om kyststien går gjennom innmark i friluftslovens forstand, og nærmere om den går gjennom ”liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker”, friluftsloven § 1 a første ledd første punktum.

Det blir spennende å se hvordan saken løses.

Inngrepsløyve etter friluftsloven er bare en av mange mulige fremgangsmåter for kommuner som skal tilrettelegge for friluftsliv. Bygging og terrenginngrep i strandsonen er generelt forbudt. Gir kommunen dispensasjon fra byggeforbudet, sier plan- og bygningsloven § 19-2 at det kan settes vilkår. Et slikt vilkår kan blant annet gå ut på at det skal skiltes og merkes adkomst for allmennheten i det aktuelle området.

Se også tidligere innlegg om tilrettelegging for friluftsliv.

Dette innlegget ble postet den 20. mai 2012. 1 kommentar

Allemannsretten fra A til Å

Friluftsloven

Allemannsretten fra A til Å. Foto: Marianne Reusch

Allemannsrett   Alpinanlegg    Andre land   Bading   Beiterett   Blåveis   Bobil   Brygge   Bål   Båndtvang   Båt  Camping  Eiendomsforpliktelser  Elsykkel  Flaggstang  Folkehelse  Formålsparagraf  Fortøyning Friluftsloven  Fritidsfiske  Fyrverkeri    Gjerder  Golfbane  Granbarseng  Gullgraving  Hageavfall  Hevd  Høstingsrett  Idrettskonkurranser  Innlandsfiske  Innmark   Innmarksferdsel  Jakt  Kommersielle aktiviteter  Kunstsnø    Kyststi   Mineraler  Multebærland  Naturvern   Oppholdsrett  Organiserte aktiviteter  Privat vei  Randonnée  Rettsvern  Ridning  Rights of Way   Rulleski    Segway  Skiløype  Skilt  Skogplantefelt  Skøyter   Stein  Stier  Strandloven   Strandsonen    Sverige   Sykling   Telt   Teltregler  Terrengsykling  Tilrettelegging  Urban allemannsrett   USA   Uskyldig nyttesrett   Utlandet  Utmark   Via Ferrata  Verneområder   Vinterbrøyting   Årstidsregler

Dette innlegget ble postet den 27. april 2015. 1 kommentar

Stiens rettsvern

Hvordan sikres truede stier?

Den juridiske ryggsekken

Den juridiske ryggsekken –  hjelp for truede stier. Foto: Marianne Reusch

Folk har gått på den stien i alle år. Så bygges det ut eller tilrettelegges for andre aktiviteter. Stien sperres eller forsvinner. Hva gjør man da?

Allemannsretten til fri ferdsel i utmark gjelder både stier, og utenfor stier.

Friluftsloven har regler om hva det er lov å gjøre på en sti, men ingen regler som verner selve stien. Friluftsloven § 2 andre ledd sier at det er lov å sykle og ri på stier i utmark, men ikke utenfor stien. Friluftsloven § 3 a har regler om ferdsel gjennom innmark, på sti eller vei. Dette gjelder bare så lenge stien eksisterer. Loven pålegger ingen plikt til å bevare stien. Den kan forsvinne som følge av annen lovlig aktivitet, som oppdyrking eller utbygging.

Hevd
Det finnes muligheter for etablering av ferdselsrett gjennom hevd. Men det er vanskeligere enn mange er klar over. Reglene står i hevdsloven fra 1966, og det er flere vilkår som må være oppfylt. Hevd påberopes ofte for domstolene, men terskelen er høy for å få gjennomslag for at en ferdselsrett er etablert ved hevd.

Merking og skilting bidrar til at stien brukes og holdes ved like. Slik tilrettelegging kan bare gjøres med tillatelse fra grunneieren. Kommunen kan unntaksvis treffe beslutning om merking og skilting mot grunneierens vilje, etter reglene om inngrepsløyve i friluftsloven § 35. Tanken bak denne bestemmelsen er at en enkelt grunneier ikke skal kunne hindre fremføringen av en sammenhengende trasé som berører mange eiendommer. Hovedregelen er at man alltid først skal forsøke å finne en løsning basert på frivillig avtale. Merking og skilting er uansett ingen garanti mot at stien må vike.

Arealplaner
Kommunens arealplaner og reglene i plan- og bygningsloven inneholder ofte det beste verktøyet for å sikre stier og ferdselsmuligheter gjennom områder som er under press. I kommuneplanens arealdel kan arealformål kombinert med hensynssoner og eventuelt planbestemmelser legge grunnlaget for at en sti eller ferdselsåre skal holdes åpen, og eventuelt skiltes eller merkes gjennom et område som bygges ut. Tilsvarende kan gjøres på et mer detaljert nivå i reguleringsplan, ved å kombinere arealformål med hensynssoner og planbestemmelser.

Se også tidligere artikler:

 

Vern om stier og snarveier

Stier i boligstrøk er sårbare ved utbygging. Kommunen sitter på løsningene.

Stien sikret

Stien sikret. Foto: Marianne Reusch

Hvordan tar man vare på de små tråkkene som sikrer fri ferdsel i asfalterte strøk? Tenk hvilket kapillærnett av ferdselsårer vi kan få, hvis kommunen regelmessig sørger for å ta vare på flere passasjer gjennom byggeområdene og ut i marka.

Kommunenes ansvar Verktøykassen for å opprettholde stiene er rikt utrustet. Men mange av mulighetene ligger ubrukt. Kanskje av unødvendig frykt for at det er dyrt å sikre stiene? Som regel kan kommunen sikre gode løsninger til lav kostnad – hvis de vil.

En god plan Arealplaner danner grunnlaget for eierens påregnelige bruk av egen eiendom. Områder på privat grunn regulert til friareal, hensynssoner, stier eller turveier kan ikke grunneieren disponere fritt.

Kyststi

Nesodden kommune fikk skilte og merke kyststi i strandsonen – uten grunneierens samtykke. Foto: Marianne Reusch

Kommunens rolle Ofte kan kommunen sikre de små gangveiene ved enkle grep i byggesaksbehandlingen. Grunneieren har rett til å få bygge i samsvar med reguleringsplanen. Men det kan stille krav til byggingens utforming, slik at stiene opprettholdes. Der stiene ødelegges som følge av manglende søknad eller brudd på planen, kan stien sikres gjennom ulovlighetsoppfølgning, for eksempel ved å stille vilkår i en etterfølgende dispensasjon.

Prislappen for å verne de små stiene og gangveiene er ofte lavere enn mange er klar over. Arealer regulert til friområde, tursti o.l. kan gi lav eller ingen erstatning. Dette er årsaken til at grunneiere ofte finner det mer hensiktsmessig å inngå en avtale med kommunen, dersom det blir spørsmål om ekspropriasjon. Hjemmelen for ekspropriasjon etter en reguleringsplan gjelder i 10 år. Men selve planen er bindende også etter dette, både for bruk og verdsettelse av arealer.

Mot grunneierens vilje? Friluftsloven kan også i en viss grad brukes.  Merking og tilrettelegging av stier og løyper i utmark kan på visse vilkår gjøres uten grunneierens samtykke, se friluftsloven § 35. Denne bestemmelsen ble nylig satt på prøve. I juni 2012 avgjorde Høyesterett at Nesodden kommune hadde rett til å merke og skilte en kyststi over en privat eiendom. Stien i strandsonen gikk på det nærmeste bare litt over fem meter fra hushjørnet. Høyesterett vurderte området som utmark i friluftslovens forstand.

Sti

Privat vei og sti I 2012 fikk friluftsloven en ny regel i § 3a for å sikre ferdselsmulighetene ut i marka. Etter den nye regelen har folk lov å gå på vei og sti gjennom innmark som leder til utmark. I lovforarbeidene til denne nye bestemmelsen står det (Prop.88 L 2010-2011 om endringer i friluftsloven):

«Departementet antar at det vil være hensiktsmessig at kommunen i samråd med grunneier eller bruker setter opp skilt ved begynnelsen av veger og stier i innmark. Skiltet bør opplyse om hvorvidt vegen eller stien fører til utmark eller ikke, og om den fører til en veg eller opparbeidet sti, eventuelt at vegen eller stien ikke er egnet til henholdsvis riding, sykling eller liknende.»

Hvis grunneieren hindrer lovlig ferdsel eller setter opp stengsler, kan kommunen i medhold av friluftsloven § 40 pålegge grunneieren å rette det opp, eventuelt ilegge tvangsmulkt for å bringe forholdet i orden.

Spørsmål til denne artikkelen? Henvendelser kan rettes til post@allemannsretten.no

Skiløype – mot grunneierens vilje?

Tilrettelegging er ikke en del av allemannsretten. Preparering og merking av skiløyper må ha grunneiers tillatelse.

Loven i løypa.

Loven i løypa. Foto: Marianne Reusch

Uten samtykke finnes likevel muligheter for å etablere løyper over privat eiendom. Reglene er forskjellige avhengig av om løypa går gjennom utmark (i skogen, på fjellet), eller om den går over innmark (dyrket mark).

Friluftsloven

I utmark kan kommunen gjennom friluftsloven § 35 (såkalt inngrepsløyve) beslutte at det skal tilrettelegges for ferdsel, selv om grunneieren ikke samtykker. Merking av sti eller bygging av bro over en elv er eksempler på slike tiltak. Bestemmelsen kan også benyttes for å rydde og merke og skiløyper. Men – bestemmelsen kan ikke benyttes til maskinpreparering mot grunneierens vilje. Grunneieren kan si nei til motorferdsel på sin eiendom, dette ligger bak regelen i motorferdselloven § 10. Kommunens mulighet til å benytte inngrepsløyve etter friluftsloven § 35 er særlig aktuell der én blandt flere grunneiere ikke vil samtykke, og på den måten hindrer en sammenhengende sti over en lengre strekning. En illustrasjon på dette var da  Høyesterett i juni 2012 stadfestet Nesodden kommunes vedtak om å merke og skilte en kyststi over en privat strandeiendom, uten samtykke fra grunneieren.

Les mer om friluftsloven § 35 i boken: Friluftsloven med kommentarer (2016).

Frossen mark

Når marken er frossen eller snølagt… Foto: Marianne Reusch

Innmarksløyper

Friluftsloven § 3 sier at: «I innmark kan enhver ferdes til fots i den tid marken er frosset eller snølagt…»  Den regelen gjør at man kan gå på ski på jordene, selv om man ikke kan ferdes der om sommeren. Men hvis løyper over åkeren skal merkes, skiltes eller maskinprepareres, må grunneieren samtykke. Bestemmelsen i friluftsloven § 35 som er beskrevet ovenfor, gjelder ikke i innmark.

Reguleringsplan

Kommunen kan gjennom sin arealforvaltning legge til rette for skiløyper både i utmark og over dyrket mark. Reguleringsplanen kan deretter gjennomføres ved at det eksproprieres en rett til å preparere og vedlikeholde skiløypa, uten at det er nødvendig å erverve eiendomsrett til grunnarealet, (plan- og bygningsloven § 16-2).

Avtale

Avtaleløsninger vil som regel være førstevalget når det skal tilrettelegges for skiløyper over privat grunn. Både friluftsloven og plan- og bygningsloven gir grunneieren rett til erstatning dersom inngrepet fører til økonomisk tap. I utmark betyr dette i praksis skogerstatning for trær som ryddes i traseen. Gjennomføring av skiløype i reguleringsplan er et mer omfattende juridisk kapittel. Igangværende bruk og påregnelig fremtidig utnyttelse av eiendommen er sentrale momenter i vurderingen av eventuell erstatning. Når man kjenner de juridiske utgangspunktene om hva som etter friluftsloven og plan- og bygningsloven kan gjennomføres uten grunneierens samtykke, bør det gi et godt grunnlag for å komme frem til skreddersydde avtaler i det enkelte løypetilfellet.

Nøling i fjæra

Forebyggende: Redningsvest, solkrem og hensynsfullhet. Foto: Marianne Reusch

Hva er det lov å gjøre i strandsonen?

Å gå en tur langs stranden, bade, grille, sole seg, bygge sandslott eller fiske krabber er fine sommeraktiviteter. Men det er ikke alltid så lett å vite hva som er tillatt. Friluftsloven har regler om allemannsretten i strandsonen.

Ferdsel

Om stranden eies av en privatperson eller av det offentlige spiller i utgangspunktet ingen rolle.  I utmark  er det som hovedregel fri ferdselsrett (friluftsloven § 2). Strender er ofte utmark, men den private sonen rundt bebyggelse regnes som innmark. Der kan man ikke ferdes. Hvor langt den private sonen strekker seg, finnes det ikke eksakte svar på. Her må hver enkelt utvise hensynsfullhet og skjønn. Nettopp fordi reglene ikke er skarpt tilskåret, oppstår konflikter. Til sammenligning er det i Danmark lovfestet at det er tillatt med ferdsel og kortvarig opphold «på privatejede strandbredder og kyststrækninger» inntil 50 meter fra beboelsesbygninger (naturbeskyttelsesloven § 22).

På merkede og skiltede stier kan man alltid ferdes, uansett hvor nær bebyggelsen man kommer. Grunnen til det er at tilrettelegging av slike stier bare kan skje med grunneierens samtykke, eller der det finnes et annet rettsgrunnlag for merkingen.

Opphold

Reglene for opphold er litt strengere enn for ferdsel. Derfor kan det være lov å passere over en strand, uten at det er tillatt å bade eller sole seg der. Friluftsloven § 8 og § 9 regulerer opphold og bading. Skal man slå seg ned en stund på en strand, må det i følge loven være i rimelig avstand fra «bebodd hus eller hytte». Hva betyr det at eiendommen er «bebodd»? I Miljøverndepartementets rundskriv til friluftsloven står det:

Lovlig opphold på stranden. Foto: Marianne Reusch

Fritidseiendommer flest er bebodd kun korte perioder av året, og da gjerne i feriesesongene. Når de er åpenbart ubebodd, vil allmennheten ha større adgang til ferdsel nær, og i noen grad på, slike tomter. “Ubebodd” må forstås slik at det, ut fra faktiske, i hovedsak synlige, forhold på stedet, virker åpenbart at eier eller bruker ikke bare er midlertidig bortreist.

Det følger av friluftsloven § 7 at man for kortere tid har lov til å dra båt på land på strandstrekning i utmark.

Privat brygge kan ikke brukes uten samtykke fra eieren.