Søkeresultater for: syklister

Lov og rett for terrengsyklister

Sykling på stier og skogsveier er en del av allemannsretten. Rettigheter og plikter følger hånd i hånd. 

Sykkelloven

Sykkelloven. Foto: Marianne Reusch

Hovedregelen står i friluftsloven § 2. I skogen kan enhver kan sykle på vei eller sti i utmark når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. På fjellet er det også lov å sykle utenfor stiene.

Unntak:  Retten til sykling (og alle andre aktiviteter i naturen) kan begrenses. Unntakene går foran hovedregelen om fri ferdsel. Friluftsloven § 19 sier: Utøvelse av allemannsretten etter denne lov gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter gitt i medhold av lov.

Hensynsregelen Friluftsloven § 11 er kanskje terrengsyklistenes og allemannsrettens viktigste regel. Den frie ferdselsretten gjelder bare når man opptrer hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade.

Trafikkreglene gjelder også på skogsveier. Syklistene har plikt til å la gående få tilstrekkelig plass på veien (§ 9 nr 1). Og den syklende skal kunne stoppe foran enhver påregnelig hindring (§ 13 nr. 1).

Fart For terrengsyklister på skogsveier gjelder vegtrafikklovens fartsregler. Det vil si maksimalt 80 km/t utenfor tettbygde strøk, dersom annet ikke er fastsatt ved offentlig trafikkskilt. Det vil si skilt med rød ramme. Men like viktig er fartsbestemmelsen som følger av vegtrafikkloven § 6 første ledd:

«Fører av kjøretøy skal avpasse farten etter sted, føre-, sikt- og trafikkforholdene slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes ulempe for andre, og slik at annen trafikk blir minst mulig hindret eller forstyrret. Føreren skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet.»

Klopp

Spør grunneieren. Foto: Marianne Reusch

Lokale forskrifter Grunneieren kan ikke på egen hånd forby sykling som er tillatt etter friluftsloven. Men kommunen kan i samarbeid med grunneieren begrense sykling på bestemte strekninger eller i bestemte områder, se friluftsloven § 2 og § 15. Slike regler skal i så fall vedtas gjennom forskrift. Her er noen eksempler: I Bergen er det forbudt å sykle på mange av turveiene i Fløyen-området. På Garnbakken friluftsområde i Våle i Vestfold er sykling forbudt. Og i Søndre Jeløy landskapsvernområde i Moss i Østfold er sykling forbudt på turveger merket «gangveg» og på stitråkk. Sykling er også forbudt i mange naturreservater.

Tilrettelegging er ikke en del av allemannsretten. Grunneierens tillatelse er nødvendig for eksempel ved klopping av sykkelstier over våte myrer, og ved skilting og merking av stier og løyper. Vil ikke grunneieren medvirke, kan kommunen treffe beslutning om tilrettelegging etter friluftsloven § 35.

Randonnée i alpinbakker

Ikke bare er randonnée et vanskelig ord å skrive riktig, det er også vrient å vite hvilke regler som gjelder.

Står man fritt til å begi seg på toppturtrening mot fartsretningen, oppover i alpinbakker? Hva med sikkerhet, og er det juks å ikke betale i heisen? Eller sett fra en annen vinkel – hvordan kan det på lovlig vis legges best mulig til rette for randonnée i alpinbakkene?

Randonnee

Hva er lov i alpinbakken? Foto: Marianne Reusch

I utmark kan enhver ferdes til fots hele året. Det er allemannsrettens og friluftslivet hovedregel, friluftsloven § 2. Ferdselsretten til fots også omfatter ferdsel på ski. Randonnéeski er ski, og alpinbakker er utmark, det har Høyesterett avgjort. Da skulle det vel være fritt frem?

Problemet i alle slags uteområder som er tilrettelagt for bestemte aktiviteter, er usikkerhet om hva som er lov for andre i det samme området. Noen vil lufte hunden på golfbanen, trille barnevogn i rulleskiløypa, dra på telttur i klatreparken, eller altså gå på ski oppover i en alpinbakke der de fleste andre kjører nedover.

Fri ferdsel i utmark. Mange forveksler det å «ha rett til» med det å «ha krav på». Allemannsretten sikrer at vi har «rett til» å ferdes mange steder, også i områder som rent landbruksfaglig ikke lenger kvalifiserer for ”utmark”. Men selv om vi har rett til å ferdes, i parker, nær bebyggelsen i strandsonen, på golfbanen, eller i alpinbakken, så har vi ikke alltid «krav på» å ferdes på den måten vi selv måtte ønske.

Hensynsregelen i friluftsloven § 11 er nøkkelen til å finne løsningen for mange av disse interessekonfliktene. Hensynsregelen angir grensene for lovlig utøvelse av allemannsretten. Og grensene kan variere, avhengig av hva annet som foregår i samme område. Det kan i mange tilfeller være vanskelig å si konkret hva som er hensynsfull og varsom opptreden. Sikkert er likevel at i områder som er lovlig opparbeidet, må andre aktiviteter innrette seg etter dette. Sagt med andre ord: Du har «rett til» å ta deg en treningstur i hinderløypa idrettslaget har bygget på dugnad i skogholtet ved klubbuset. Men, det er ikke sikkert du har «krav på» å arrangere kick-off med jobben i den samme hinderløypa, samtidig med at idrettslaget har fellestrening for barna der. Og det er heller ingen automatikk i at retten til å ferdes på ski i utmark gir krav på å gå oppover i et alpinanlegg.

Sikkerhetsregler

Ordensregler og sikkerhetsregler, både lovlig og nødvendig. Foto: Marianne Reusch

Ordens- og sikkerhetsregler. I områder som er lovlig tilrettelagt, kan det fastsettes ordens- og sikkerhetsregler for å ivareta formålet med tilretteleggingen. Dette kan for eksempel være trenings- og kamptider på en fotballøkke, fartsretning i en sykkel- eller skiløype, ferdselsforbud i nærheten av snøkanoner, eller restriksjoner i adgangen til å gå oppover nedfartene i alpinbakken. Det kan fastsettes bestemmelser som gir uttrykk for friluftslovens hensynsregel, og bestemmelser som er nødvendige for å ivareta formålet med tilretteleggingen. Den juridiske siden av dette er at både friluftsloven og plan- og bygningsloven gir hjemmel for ordens- og sikkerhetsregler i tilrettelagte områder. Begge disse lovene legger føringer for hva som er lovlig ferdsel i et utendørs idrettsanlegg eller tilrettelagt uteområde.

030

På vei opp.

Høyesterett.  I 2014 avgjorde Høyesterett i den såkalte Hovden-saken at nedfartene i alpinanlegg skal regnes som utmark i friluftslovens forstand. Det innebærer – blant annet – at det vil være tillatt å kjøre ned en alpinbakke uten heiskort – hvis du har kommet deg opp på egen hånd. Dommen har forårsaket mange misforståelser. Noen trekker den feilslutningen at fordi nedfartene er ”utmark”, kan man alltid ferdes på den måten man selv ønsker. Slik er det ikke. Friluftslovens hensynsregel og formålet med byggetillatelsen setter rammer for lovlig bruk og gir anleggseieren en viss styringsrett. Det dommen ikke sier noe om, er på hvilken måte man har lov å ferdes i et utmarksområde som er opparbeidet for et spesielt formål (for eksempel klatreparker, idrettsanlegg, golfbaner, lekeplasser, alpinanlegg). Høyesterett uttaler i dommen: «En anleggseier [må] kunne fastsette adferdsregler til ivaretakelse av sine offentligrettslige plikter og til vern om brukernes sikkerhet.» Anleggseierens rett til å begrense andres bruk er imidlertid ikke ubegrenset. Området er tross alt ”utmark”.

 

Ferdselsregler gjennom forskrift. Dersom en anleggseier skal forby eller begrense utmarksferdsel utover det som følger av friluftslovens hensynsregel og formålet med tilretteleggingen, kan ikke dette gjøres på egen hånd. Ferdselsbegrensninger som innebærer forbud mot noe som ellers er tillatt, må gjøres gjennom forskrift. Reglene om dette står i friluftsloven § 15. Forskriften vedtas av kommunen, grunneieren må gi sitt samtykke, og forskriften må stadfestes av Fylkesmannen.

Tilrettelegging for randonnée. Ingen ting er vel bedre enn om de flotte, tilrettelagte alpinanleggene kan benyttes av flest mulig. Mange anleggseiere ønsker også toppturfolket velkommen. Der anlegget har utpekt en egen trasé, må denne benyttes. Dette hører under slike ordens- og sikkerhetsregler som anleggseieren er berettiget til å fastsette. Men anleggseieren har ikke plikt til å etablere slike traseer med mindre dette er fastsatt i arealplanen eller utbyggingstillatelsen. I noen anlegg vil det derfor kanskje ikke være plass for dem som ønsker å benytte seg av arealene til annet en alpinkjøring. Akere, syklister, motbakkeløpere eller skiløpere på vei opp har ikke uten videre krav på å benytte seg av nedfartene. For alle som liker randonnée, jeg skriver også meg selv på den listen, er det derfor viktig å se på dette i et planleggingsperspektiv. Kommunen, som myndighet etter plan- og bygningsloven, sitter med bukten og begge endene i disse spørsmålene. Ved tilrettelegging for alpinanlegg bør det vurderes om man skal reservere en stripe som gjør det lovlig og trygt å komme seg opp for egen maskin.

Ingen gratis lunsj. Og så var det betalingsspørsmålet. Det kan ikke pålegges anleggseieren å tilrettelegge for dem som ikke betaler heiskort. Jeg har blitt sitert på at det er «nærmest umulig å får etablert lovlige betalingsordninger». Men snarere er det motsatt. Gratisprinsippet i utmark hindrer ikke at det godkjennes en brukerbetaling for adgangen til et opparbeidet friluftsområde. Regelen står i friluftsloven § 14, og burde være velegnet for anlegg som ønsker å tilby randonnéeløyper ved siden av sitt ordinære tilbud til alpinistene. Jeg oppfordrer gjerne aktuelle kommuner til å se nærmere på denne muligheten.

Oppsummert. Med de reglene vi har per i dag, gjelder følgende hovedpunkter:

  • I tilrettelagte uteområder kan det fastsettes ordens- og sikkerhetsregler som alle som ferdes i området må innrette seg etter. Normalt vil dette være tilstrekkelig til å opprettholde tilfredsstillende forhold for alle ferdselsformer. Den som bryter stedets ordens- og sikkerhetsregler kan bortvises fra området (friluftsloven § 11 andre ledd).
  • I alpinbakker kan anleggseieren henvise gående, syklister, akende, langrennsløpere eller andre brukere til egne traseer.
  • Mer omfattende ferdselsregulering kan vedtas gjennom lokal forskrift etter friluftsloven § 15. I områder med sterkt kolliderende interesser vil dette kunne være en hjelp for å bidra til å forebygge konflikter.
  • I alpinanlegg der det tilrettelegges særskilt for andre aktiviteter som ikke benytter skiheisen, for eksempel randonnée, kan kommunen gi tillatelse til at anleggseieren krever en rimelig avgift for adgangen til bakken. Avgiften må ikke stå i misforhold til den aktuelle tilretteleggingen. Se nærmere i friluftsloven § 14.

Les mer om de enkelte paragrafene i boken Friluftsloven med kommentarer.

Allemannsretten fra A til Å

Friluftsloven

Allemannsretten fra A til Å. Foto: Marianne Reusch

Allemannsrett   Alpinanlegg    Andre land   Bading   Beiterett   Blåveis   Bobil   Brygge   Bål   Båndtvang   Båt  Camping  Eiendomsforpliktelser  Elsykkel  Flaggstang  Folkehelse  Formålsparagraf  Fortøyning Friluftsloven  Fritidsfiske  Fyrverkeri    Gjerder  Golfbane  Granbarseng  Gullgraving  Hageavfall  Hevd  Høstingsrett  Idrettskonkurranser  Innlandsfiske  Innmark   Innmarksferdsel  Jakt  Kommersielle aktiviteter  Kunstsnø    Kyststi   Mineraler  Multebærland  Naturvern   Oppholdsrett  Organiserte aktiviteter  Privat vei  Randonnée  Rettsvern  Ridning  Rights of Way   Rulleski    Segway  Skiløype  Skilt  Skogplantefelt  Skøyter   Stein  Stier  Strandloven   Strandsonen    Sverige   Sykling   Telt   Teltregler  Terrengsykling  Tilrettelegging  Urban allemannsrett   USA   Uskyldig nyttesrett   Utlandet  Utmark   Via Ferrata  Verneområder   Vinterbrøyting   Årstidsregler

Dette innlegget ble postet den 27. april 2015. 1 kommentar

Lysløypa for alle

Henrik Romsaas i Tromsø kommune har funnet formelen som gjør at alle skal være velkommen i lysløypa.

??????????????????????????????

Prosjektleder Henrik Romsaas i Tromsø kommune ønsker både fotgjengere og syklister velkommen i lysløypa. Det krever klok tilrettelegging og hensynsfylle brukere. Foto: Stian Saur

Kortere og mildere vintre gjør skiløyper til et knapphetsgode mange steder. Debatten raser om hva som egentlig er lov å gjøre i en preparert skiløype. Fotgjengere, syklister, ryttere, barnevogner og hundespann kjemper om de samme strekningene.

Det juridiske utgangspunktet er klart nok. Allemannsretten til fri, umotorisert ferdsel, enten det er til fots, med tråsykkel, sparkesykkel, ski, truger, sparkstøtting eller annet, gjelder bare så lenge man ikke utøver skade eller er til ulempe for andre. Friluftsloven § 2 sier: I utmark kan enhver ferdes (…) når det skjer hensynsfullt. Rammene for lovlig ferdsel trekkes opp i friluftsloven § 11, den alminnelige hensynsregelen. Problemene oppstår gjerne med tilrettelegging for bestemte aktiviteter.

GåsoneskiltTilrettelegging betyr prioritering. Når det på lovlig måte legges til rette for en bestemt aktivitet, som golfbaner, alpinanlegg, ballbaner, klatreparker eller lignende, begrenses samtidig mulighetene for at andre grupper kan utfolde seg fritt i samme område. Du kan kanskje fortsatt ferdes over golfbanen, men den fine teltplassen har gått tapt. Maskinpreparerte langrennsløyper forutsetter både tillatelse fra grunneieren og det omfattes av regelverket om motorferdsel i utmark. Når løypene er lovlig etablert og preparert, vil det være et brudd på friluftslovens hensynsregel å ri, gå eller sykle i traseen dersom det fører til at den ødelegges. Det gjelder både klassisksporene og fristilsonen. Dette er tilretteleggingens paradoks. Når forholdene blir gode for én aktivitetstype, begrenses samtidig mulighetene for andre.

Jeg har dårlig skiteknikk, faller ofte, da ødelegger jeg løypa og bryter loven?

Ingen fare. Pulk, fiskebein, ploging, knall og fall er godt innenfor det lovlige. Man kan helt fritt utfolde seg i tråd med den aktiviteten det er tilrettelagt for.

Løsninger. Heldigvis er det muligheter for å forebygge konfliktene. Mange steder velger man å skilte med klarere «kjøreregler», som anmoder publikum om å ikke tråkke eller sykle i traseen når den er preparert for skiløping. Endel kommuner har vedtatt lokale forskrifter som regulerer bruken av løypene mer detaljert. Se for eksempel forskrift om adferdsregler for lysløype i Grimstad.

Tromsø kommune er ikke som andre kommuner. Vanligvis ligger marka og friområdene i utkanten av bebyggelsen. I Tromsø er det motsatt: Byen ligger rundt, og marka er i midten. De geografiske forholdene på Tromsøya gjør at den 10 kilometer lange lysløypa er svært attraktiv for ulike brukere. Mange bruker løypa til og fra jobben. Men ikke alle går på ski.

Henrik Romsaas, prosjektleder i Tromsømarkaprosjektet forteller: Når lysløypa er snødekt, er den et idrettsanlegg, samtidig er den transportåre og skal kunne brukes til rekreasjon. For syklister og fotgjengere har vi etablert en 1,5 meter bred gåsone i ytterkant av løypa. Tromsø kommune har jobbet aktiv med positiv tilrettelegging, forklarer Romsaas. Vi styrer unna forbud, men er samtidig helt klare på at publikum må respektere tilretteleggingen. Løypa skal ha best mulig skiforhold. Det er lov å gå til fots i lysløypa, men ikke i klassisksporene eller i fristilsonen i midten. Det gjelder egentlig ikke noe annet her enn i andre idrettsanlegg, sier Henrik Romsaas. Du tar ikke med sykkelgruppa ut på fotballbanen der andre trener, og du strør ikke sand på skøytebanen. Han understreker at de bare er underveis, og ikke i mål, med tilretteleggingen. Flere steder mangler gåsone og det må fortsatt informeres og jobbes mot alle brukergrupper. Les også om lysløypesaken i lokalpressen.

Den initiativrike prosjektlederen har vist at positiv og aktiv kommunikasjon mot alle brukergrupper virker. Før jul ble han kåret til årets tromsøværing. På tampen av fjorårets sesong gikk bildene verden rundt, da Romsaas kjørte svært lettkledd på ski ned fra en fjelltopp i Tromsø.

Det er viktig at folk respekterer tilretteleggingen og senker skuldrene. Da får vi harmoni, fredelig sameksistens – og så gode skiløyper som mulig, avslutter friluftsdiplomaten.

Se også: Skiløyper – hva er lov å gjøre i dem?

Idrettskonkurranser i utmark

Når er grunneierens samtykke nødvendig?

Mål

Grunneieren må samtykke «hvor sammenstimling av folk må påreknes». Foto: Christian Reusch

I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Dette er allemannsrettens hovedregel, nedfelt i friluftsloven § 2. Syklister og ridende kan etter den samme bestemmelsen også ferdes relativt fritt, men må holde seg til stier og veier. Leser man denne bestemmelsen alene er det fort gjort å trekke feilslutningen at det er uhindret adgang til å arrangere skirenn, terrengløp eller sykkelritt uten å involvere grunneieren.

Organiserte aktiviteter. Det finnes ikke noe generelt forbud i friluftsloven mot å drive med lovlige aktiviteter i organiserte former, for eksempel konkurranser. Et lite unntak er bestemmelsen i friluftsloven § 3a som ble innført ved en lovendring i 2011. Her ble det på bestemte vilkår åpnet for ferdsel på vei og sti i innmark som leder til utmark. Denne retten gjelder ikke for sykkelløp.

Grunneieren må gi tillatelse. Idrettskonkurranser reguleres nærmere i friluftsloven § 10. Grunneierens samtykke må blant annet innhetes for steder som sperres av, eller benyttes som samlingsplass, start- og målområde. Grunneierens samtykke er også nødvendig «hvor sammenstimling av folk for øvrig må påreknes». I arrangementer med et betydelig antall deltakere vil kravet til samtykke i praksis kunne gjelde hele traseen.

Forarbeidene til friluftsloven legger opp til et strengt regime. I 1954 skrev komiteen som utarbeidet loven:

«De siste årtiers stadig stigende utfart har gjort det alminnelig å henlegge møter og stevner, særlig da idrettsstevner, ute i skog og mark. For såvidt er det nok å vise til alle de sportskonkurranser i form av skirenn, orienteringsløp etc. som jevnlig avholdes og som ofte teller hundrevis av deltakere.»

Orienteringsløp

Arrangementer som volder skade eller ulempe for eier, bruker eller andre må ha grunneierens samtykke. Foto: Christian Reusch

Friluftskomiteen skrev også: «[D]et kan ikke være noe urimelig krav til arrangørene av idrettsstevner, friluftsmøter osv., at de på forhånd innhenter samtykke fra eieren eller brukeren.»

Kravet til samtykke fra grunneieren kan variere, blant annet avhengig av om arrangementet går i terrenget, på sti, eller på vei. Orienteringsløpet vurderes i lys av terrengslitasje og skogforyngelse. Sykkelrittet vurderes i lys av den bruken som ellers foregår på veien. Felles for store morsjonsarrangementer er at allemannsretten til fri ferdsel i utmark bare gjelder innen rammene av den alminnelige hensynsregelen i friluftsloven § 11: «Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn  skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade.» Arrangementer som går utenfor denne rammen må på forhånd innhente grunneierens samtykke. Sentrale momenter i vurderingen vil blant annet være: Antall deltakere (det er forskjell på hundre og tusen), terrengets beskaffenhet (tørt, vått?), konflikt med andre interesser (populært turterreng?), hastighet (sykkelløp på skogsveier), forventet tilstrømning av tilskuere, m.v.

Fritt frem. Det finnes mange konkurranser som kan arrangeres uten at grunneieren først må kontaktes. Treningsløp og konkurranser med begrenset omfang som ikke fører til nevneverdig terrengslitasje, og heller ikke kommer i konflikt med det alminnelige friluftslivet, kan gjennomføres innen rammene av ferdselsretten i friluftsloven.

Den viktigste oppsummeringen er at det ikke finnes et generelt fasitsvar på adgangen til å arrangere idrettskonkurranser i utmark. Hvert enkelt arrangement må vurderes konkret.

Lov og rett for rulleskiløpere

Rulleskiløpere regnes som «gående», men holder til høyre i kjørebanen. Lovlig? Ja!

RulleskiII

Trafikkreglene: Rulleskiløpere regnes som gående. Foto: Marianne Reusch

Trafikkreglene sier uttrykkelig at rulleskiløpere regnes som gående, se § 2 nr. 3 bokstav a.

Gående som nytter kjørebane, skal gå ytterst til venstre i gangretningen. Det følger av trafikkreglene § 19 nr. 1 annet ledd.

Fast praksis er likevel at rulleskiløpere gjør som syklister, og går på høyre side av veien i kjøreretningen.

Fysikkens og trafikkens lover

For å forstå hvorfor rulleskiløpere lovlig går på høyre side, er det ikke tilstrekkelig å lese i Norges lover. Man må i tillegg se ha fysikkens lover i bakhodet. Hastighetsforskjellen er dramatisk større mellom rulleskiløperen og en møtende bil, enn en bil i samme fartsretning. Det er tryggest å bevege seg i biltrafikkens fartsretning.

Rulleskiløpere dekkes derfor av unntaksbestemmelsen i trafikkreglene § 19 annet ledd:

«Motsatt side av kjørebanen kan nyttes dersom den gående ellers ville bli utsatt for fare, eller hvis særlige forhold tilsier det.»

Hovedregel: Gå på gangvei, fortau eller veiskulder

Å gå på rulleski i kjørebanen skal likevel bare gjøres unntaksvis. Hovedregelen i trafikkreglene § 19 nr. 1 første ledd lyder slik:

«Gående skal nytte gangveg, fortau eller vegens skulder. Er det ikke rimelig på grunn av farten m.v. eller mulig å gjøre dette, kan gående nytte sykkelveg, sykkelfelt eller kjørebane.»

-o0o-

«Trafikkreglene» er forskrift 21. mars 1986 nr. 747, vedtatt med hjemmel i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven).

Dette innlegget ble postet den 29. september 2013. 3 kommentarer

Syklistansvaret

Sykkellov. Vegtrafikkloven og trafikkreglene gjelder også for syklister på skogsveier. Foto: Marianne Reusch

I biltrafikken er syklister myke trafikanter. I skogen kan det være motsatt. Syklister regnes som kjørende, og må tenke og handle deretter.

Trafikkreglene gjelder for syklister på skogsveier

Vegtrafikkloven gjelder både på offentlige og private veier, også skogsbilveier og fjellveier. Dette følger av vegtrafikkloven § 1. Trafikkreglene, som er en forskrift til vegtrafikkloven, gjelder også på veier i skog og mark. Syklister regnes i trafikkreglene § 2 som ”kjørende”. Trafikkreglene § 9 nr 1 sier videre at en syklist på skogsbilvei har plikt til å la gående få tilstrekkelig plass på veien.  Syklisten skal også i prinsippet kunne stanse foran ”enhver påregnelig hindring”, se trafikkreglene § 13 nr. 1.

Aktsom sykling

Alle som ferdes på skogsveier må ferdes aktsomt og hensynsfullt. Dette gjelder syklister, så vel som bilister og fotgjengere. Kravet til hensynsfullhet er bra. Men det er også lover og regler som må følges. Mange er for eksempel ikke klar over at vegtrafikklovens fartsregler (§ 6) også gjelder syklister på skogsveier.

Trafikkreglene innebærer at syklisten må vurdere muligheten for at det kan være en trassig treåring som sitter i veibanen. Man kan møte en jogger bedøvet av musikk på øret, eller en storfamilie rundt svingen. En syklist på skogsvei må tenke som en kjørende. Og ikke som en kjørende på vei, med adskilte filer. Men mer som en kjørende på gangvei.

I følge forskrift om krav til sykkel er det blant annet obligatorisk med to separate bremser, reflekser og signalklokke.

Se også: Allemannsretten og sykling

Allemannsretten og sykling

Hvor er det lov å sykle? Foto: Marianne Reusch

Allemannsrettens hovedregel om fri ferdsel i utmark gjelder ferdsel til fots. For sykling har friluftsloven egne regler.

Hovedregelen

Utgangspunktet er at alle og enhver fritt kan sykle på stier og veier i utmark, se friluftsloven § 2 annet ledd. På fjellet, det vil si over tregrensen, er det også tillatt å sykle utenfor stier og veier. Fra 1 januar 2012 fikk friluftsloven en ny regel i § 3a som sier at det også er tillatt å sykle på opparbeidede stier og veier gjennom innmark som leder til utmark. Mer om: innmarksferdsel og ferdsel på privat vei og opparbeidet sti.

Hensynsregelen

Alle former for ferdsel begrenses av den alminnelige hensynsregelen i friluftsloven § 11 som sier at enhver som benytter seg av ferdselsretten er forpliktet til å opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. I praksis kan hensynsregelen innebære at man innimellom ikke kan sykle steder det ellers er tillatt å sykle, for eksempel hvis det er svært vått og fare for skade på grunnen.

Skilt 306.6 Forbudt for syklende

Forbudt for syklende (Skilt 306.6)

Sykkelforbud

Grunneieren kan ikke på egen hånd forby sykling som er tillatt etter friluftsloven. Men kommunen kan i samarbeid med grunneieren begrense sykling på bestemte strekninger eller i bestemte områder. Slike regler skal i så fall vedtas gjennom forskrift. Her er noen eksempler: I Bergen er det forbudt å sykle på mange av turveiene i Fløyen-området. På Garnbakken friluftsområde i Våle i Vestfold er sykling forbudt. Og i Søndre Jeløy landskapsvernområde i Moss i Østfold er sykling forbudt på turveger merket «gangveg» og på stitråkk. Lokale forskrifter som begrenser sykling går foran friluftslovens generelle regler.

Les også: Lov og rett for terrengsyklister og Sykkel vs. ski

Sykkel vs. ski

Fare for syklister, eller...?

Har noen friluftsaktiviteter fortrinnsrett fremfor andre?

Retten til fri ferdsel i utmark gjelder for alle, bare du ikke bruker motor. Noen går på tur med barnevogn, andre med hund. På stier og veier møtes fotgjengere, syklister og ryttere.  I åpent landskap kjøres det på ski etter drager (kiting). Og på sjøen møtes badende, padlere, småbåter og surfere i en ikke alltid like skjønn forening.

Hvem må passe seg for hvem?

Friluftsloven har i hovedsak regler som gjelder mellom friluftslivet og grunneieren. Det finnes lite lovgivning som regulerer friluftslivets interne konflikter. I mangel av detaljerte trafikkregler blir det ofte i praksis «den sterkestes rett» som gjelder.

Lokalt kan det være bestemmelser som gir den ene eller den andre aktiviteten fortrinnsrett. Her er et par eksempler: I Mandal kommunes friluftsområder langs kysten skal de som bruker anlagt badeplass ikke hindres av båter og seilbrett. På Langøyene i Nesodden kommune er retten til telting noe innskrenket, for å tilrettelegge bedre for andre som ønsker å oppholde seg i området.

Utover dette er man henvist til friluftslovens generelle hensynsregel i § 11. Den innleder slik: «Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre…» Der flere friluftaktiviteter kommer i konflikt med hverandre, er det særlig verd å legge merke til at det ikke er lov å være til ulempe for andre. Allemannsretten gjelder bare så lenge man holder seg innen rammene av hensynsregelen, og dette er kanskje friluftslivets viktigste paragraf.

Dette innlegget ble postet den 20. mars 2012. 1 kommentar

Artikler/media

Diverse artikler og presseklipp:

Retten til å være varsom, kronikk på NRK ytring 27. november 2016.

Intervju i Stud. jur, jusstudentenes tidsskrift: Friluftsjuristen.

Intervju i Fjell og vidde, april 2016: Gjerdejuristen.

Kunstsnøavgift – Hva er lov og hvem bestemmer? langrenn.com

Private rettsforhold i byggesaksbehandlingen, med Ingunn Elise Myklebust, Lov og rett 2015 s. 287-304.

Allemannsrett i tilrettelagte områder -Fri ferdsel i alpinanlegg og bading på Tjuvholmen? Tidsskrift for Eiendomsrett, 2014 nr. 2.

Løypejuss og hensynsregelenGjest i NRK P2 Ekko.

Sykling i skiløypa – hva er lov? Norgesglasset, NRK P1, 30. januar 2015.

Hva er lov i skiløypa? Reportasje på VGTV

Friluftsjuss og allemannsrett, dagens gjest på Juridisk ABC, 2. september 2014.

Ekspedisjon dagsverk, intervju i UTE-magasinet, september 2014.

Friluftskonflikter kan unngås, NRK Østlandssendingen, 12. august 2014.

Organiserte teltturer på privat eiendom, kommentar til NRK Nordland 23. juli 2014.

Allemannsretten for båtfolk, intervju med Båtmagasinet.

Høstingsretten i et biologisk og juridisk perspektiv, (i samarbeid med Dag Olav Hessen), Nordisk Miljörättslig Tidskrift 2013:2, s. 67-83.

Adgangen til å stille vilkår ved tillatelser etter plan- og bygningsloven, fagfellevurdert artikkel, Lov og rett 2014 s. 14-32.

Kommentar til FRIFO (Friluftslivets fellesorganisasjon) 30. januar 2014 om Høyesteretts dom i saken om retten til å drive skiskole i Hovden alpinanlegg.

Kommentar til Dagens næringsliv 11. januar 2014 om ferdselsregulering i alpinanlegg.

Kan forbud fremme frihet? Kronikk sammen med Dag Olav Hessen i Dagbladet 4. januar 2014.

Forholdet mellom friluftsloven og plan- og bygningsloven, fagfellevurdert artikkel, Kart og plan 2013 nr. 4, s. 276-287.

Urban allemannsrett, bidrag til Den norske turistforenings årbok «Nære eventyr», 2013.

Kommentar til Nationen om adgangen til å sperre friluftsområder, 24. september 2013.

Kommentar til Dagens næringsliv om krav til grunneierens samtykke ved store mosjonsarrangementer, 7. septeTelt på Hukmber 2013.

Kronikker i Moss avis: Ferskvannsgleder og sommerskog (2. juli 2013), Hensynsfullt båtliv i mossedistriktet (10. juli 2013), Nøling i fjæra (16. juli 2013).

Intervju om forslag om nye teltregler ved kysten, Aftenposten, 6. juni 2013.

Kommentar til Romerikes Blad om muligheter for å verne tursti i boligområde, 24. april 2013.

Kommentar til Budstikka.no om ferdsel til fots i skiløyper, 16. mars 2013.

Intervju med Terrengsykkel.no, En skog av lover, 13. mars 2013.

Jus for terrengsyklister, og kommentar til Dagens næringsliv om foreslått sykkelforbud i Oslomarka, 7. mars 2013.

Kommentar til dittOslo om sykkelforbud i verneforslag etter markaloven, 5. mars 2013.

Kommentar til NRK Østafjells om løypeavgift, 13. februar 2013.

Lovlig opphold? Teltreglene utfordres, artikkel i Miljøkrim nr. 3/2012 s. 46-47.

Das Recht auf Erholung in der Natur in Skandinavien, artikkel skrevet sammen med Susanne Jäggi, Natur und Recht, December 2012, Volume 34, Issue 12, pp 830-83.

Programmet Turkompis, TV8, 20. november 2012.

Tilrettelegging for friluftsliv – mot grunneierens vilje, artikkel i Tidsskrift for eiendomsrett, 2012 nr. 3, s. 134-152.

Tinglysing og friluftsinteresser – ikke alt fremgår av grunnboken, artikkel i Eiendomsmegleren, tidsskrift for norsk eiendomsmeglerforbund, 2012 nr. 10, s. 18-19.

Trær i tettbygde strøk, artikkel i Nøttekråka, 2012 nr. 2, side 10-11.

Gjest hos NRK Førkveld, 1. oktober, tema: bærplukking. (Innslaget starter ca 10 minutter ut i sendingen).

Kommersielle aktiviteter i skiløypene, utredning på oppdrag fra Norges Skiforbund, 1. september 2012.

Bærplukking og kommersielle aktører, intervju med NRK Østafjells, 31. august 2012.

Utrydningstruede snarveier, debattinnlegg i Aften, 29. august 2012.

Løypeavgift og allemannsrett – muligheter og begrensninger, artikkel i Utmark, tidsskrift for utmarksforskning 2012 nr. 1.

Akershus amtstidende 18. juni 2012, om kystsi på Nesodden.

Portrettintervju i Advokatbladet 2012 nr 4.

Allemannsretten – fra nytte til nytelse, ukens gjesteskribent hos damene.no, 16. april 2012.

Fritt frem?, Spørsmål og svar i A-magasinet 30. mars 2012.

Omtale, Øyene, næravis for Nøtterøy og Tjøme, 1. mars 2012.

Etterlyses: Vern av utryddingstruede snarveier, Forskningsmagasinet Apollon, 2012 nr. 1.

Intervju: (engelsk) Beware of the limitless joys of nature, ScienceNordic 23. januar 2012. Advarer mot grenseløse gleder i naturen, forskning.no 18. januar 2012.

Allemannsretten og friluftsloven – sanksjoner ved overtredelse, artikkel i tidsskriftet Miljøkrim 2011 nr. 3.

Allemannsretten og naturvernet, artikkel i Nøttekråka 2011 nr. 2, magasin for naturvernforbundet i Bærum.

Allemannsretten og friluftsloven – kommunenes viktige rolle, artikkel i Kommunal teknikk 2011 nr. 9.

Utmarksbegrepet i friluftsloven – mot et nytt innhold?, artikkel i tidsskriftet Utmark 2010 nr. 1.

Maritimt friluftsliv – Allemannsretten til sjøs, artikkel i årbok for Norsk maritimt museum 2010, s. 27-48.

Fra forskningsdatabasen Cristin, (frem til 2012).