Lysløypa for alle

Henrik Romsaas i Tromsø kommune har funnet formelen som gjør at alle skal være velkommen i lysløypa.

??????????????????????????????

Prosjektleder Henrik Romsaas i Tromsø kommune ønsker både fotgjengere og syklister velkommen i lysløypa. Det krever klok tilrettelegging og hensynsfylle brukere. Foto: Stian Saur

Kortere og mildere vintre gjør skiløyper til et knapphetsgode mange steder. Debatten raser om hva som egentlig er lov å gjøre i en preparert skiløype. Fotgjengere, syklister, ryttere, barnevogner og hundespann kjemper om de samme strekningene.

Det juridiske utgangspunktet er klart nok. Allemannsretten til fri, umotorisert ferdsel, enten det er til fots, med tråsykkel, sparkesykkel, ski, truger, sparkstøtting eller annet, gjelder bare så lenge man ikke utøver skade eller er til ulempe for andre. Friluftsloven § 2 sier: I utmark kan enhver ferdes (…) når det skjer hensynsfullt. Rammene for lovlig ferdsel trekkes opp i friluftsloven § 11, den alminnelige hensynsregelen. Problemene oppstår gjerne med tilrettelegging for bestemte aktiviteter.

GåsoneskiltTilrettelegging betyr prioritering. Når det på lovlig måte legges til rette for en bestemt aktivitet, som golfbaner, alpinanlegg, ballbaner, klatreparker eller lignende, begrenses samtidig mulighetene for at andre grupper kan utfolde seg fritt i samme område. Du kan kanskje fortsatt ferdes over golfbanen, men den fine teltplassen har gått tapt. Maskinpreparerte langrennsløyper forutsetter både tillatelse fra grunneieren og det omfattes av regelverket om motorferdsel i utmark. Når løypene er lovlig etablert og preparert, vil det være et brudd på friluftslovens hensynsregel å ri, gå eller sykle i traseen dersom det fører til at den ødelegges. Det gjelder både klassisksporene og fristilsonen. Dette er tilretteleggingens paradoks. Når forholdene blir gode for én aktivitetstype, begrenses samtidig mulighetene for andre.

Jeg har dårlig skiteknikk, faller ofte, da ødelegger jeg løypa og bryter loven?

Ingen fare. Pulk, fiskebein, ploging, knall og fall er godt innenfor det lovlige. Man kan helt fritt utfolde seg i tråd med den aktiviteten det er tilrettelagt for.

Løsninger. Heldigvis er det muligheter for å forebygge konfliktene. Mange steder velger man å skilte med klarere «kjøreregler», som anmoder publikum om å ikke tråkke eller sykle i traseen når den er preparert for skiløping. Endel kommuner har vedtatt lokale forskrifter som regulerer bruken av løypene mer detaljert. Se for eksempel forskrift om adferdsregler for lysløype i Grimstad.

Tromsø kommune er ikke som andre kommuner. Vanligvis ligger marka og friområdene i utkanten av bebyggelsen. I Tromsø er det motsatt: Byen ligger rundt, og marka er i midten. De geografiske forholdene på Tromsøya gjør at den 10 kilometer lange lysløypa er svært attraktiv for ulike brukere. Mange bruker løypa til og fra jobben. Men ikke alle går på ski.

Henrik Romsaas, prosjektleder i Tromsømarkaprosjektet forteller: Når lysløypa er snødekt, er den et idrettsanlegg, samtidig er den transportåre og skal kunne brukes til rekreasjon. For syklister og fotgjengere har vi etablert en 1,5 meter bred gåsone i ytterkant av løypa. Tromsø kommune har jobbet aktiv med positiv tilrettelegging, forklarer Romsaas. Vi styrer unna forbud, men er samtidig helt klare på at publikum må respektere tilretteleggingen. Løypa skal ha best mulig skiforhold. Det er lov å gå til fots i lysløypa, men ikke i klassisksporene eller i fristilsonen i midten. Det gjelder egentlig ikke noe annet her enn i andre idrettsanlegg, sier Henrik Romsaas. Du tar ikke med sykkelgruppa ut på fotballbanen der andre trener, og du strør ikke sand på skøytebanen. Han understreker at de bare er underveis, og ikke i mål, med tilretteleggingen. Flere steder mangler gåsone og det må fortsatt informeres og jobbes mot alle brukergrupper. Les også om lysløypesaken i lokalpressen.

Den initiativrike prosjektlederen har vist at positiv og aktiv kommunikasjon mot alle brukergrupper virker. Før jul ble han kåret til årets tromsøværing. På tampen av fjorårets sesong gikk bildene verden rundt, da Romsaas kjørte svært lettkledd på ski ned fra en fjelltopp i Tromsø.

Det er viktig at folk respekterer tilretteleggingen og senker skuldrene. Da får vi harmoni, fredelig sameksistens – og så gode skiløyper som mulig, avslutter friluftsdiplomaten.

Se også: Skiløyper – hva er lov å gjøre i dem?

Fyrverkeri for alle?

Nyttårsraketter og festfyrverkeri på andres eiendom – trenger du grunneierens tillatelse?

Stjerneskudd

Stjerneskudd. Foto: Marianne Reusch

Omsetning og bruk av fyrverkeri er strengt lovregulert. Viktige detaljer finnes i forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff.

Først og fremst har alle og enhver en lovbestemt plikt til å vise aktsomhet, slik at brann, eksplosjon og ulykke forebygges. Dette er nedfelt i brann- og eksplosjonsvernloven § 5.

I en veiledning om fyrverkeri utarbeidet av Direktoratet for brann- og elsikkerhet i samarbeid med Norsk Pyroteknisk Bransjeråd er det presisert:

«Oppsetting av raketter, avbrenning av større mengder fyrverkeri, illuminasjon med fakler og lignende må ikke finne sted i tettbebyggelse eller nær tørr skog eller andre brannfarlige omgivelser uten tillatelse fra leder av brannvesenet.»

Lokale regler. Mange steder reguleres bruken av fyrverkeri av lokale forskrifter eller politivedtekter. I Trondheim kommune er det for eksempel fastsatt i politivedtektene at det er forbudt å bruke fyrverkeri på offentlig sted uten politiets tillatelse. Forbudet gjelder imidlertid ikke på nyttårsaften. De fleste kommuner har lignende bestemmelser.

Så lenge fyrverkeriet er lovlig kjøpt og forsvarlig håndtert, og det ikke finnes lokale forbud eller begrensninger, kan du benytte det på steder der du har lovlig adgang, for eksempel i utmark. Bålreglene gir nærmere veiledning.

Godt nyttår rundt leirbål, med fakler, stjerneskudd og forsiktighet!

Dette innlegget ble postet den 31. desember 2014. 2 kommentarer

Gull, gråstein, fossiler og meteoritter

Kan du ta med deg en sjelden fossil eller en verdifull meteorittstein hjem fra turen? Og hva hvis du gjør et gullfunn?

Gråstein3

Håndstykke. Steiner i naturen tilhøres vanligvis grunneieren. Men du kan ta med deg en bit til steinsamlingen. Foto: Marianne Reusch

Eiendomsretten til mineraler faller i to hovedgrupper. Mineralloven skiller mellom det som tilhører staten og det som tilhører grunneieren. Statens mineraler er oppregnet i mineralloven § 7, og omfatter i hovedtrekk metaller med egenvekt på 5 gram per kvadratcentimeter eller høyere. Grunneierens eiendomsrett er negativt avgrenset. Det vil si at alle mineraler som ikke eksplisitt tilhører staten, er grunneierens.

Leterett og varslingsplikt. Det følger av mineralloven § 8 at enhver har rett til å lete etter mineralske forekomster på fremmed grunn. Forutsetningen er at grunneieren varsles, se mineralloven § 10. For å gå en vanlig tur i skogen eller på fjellet trenger man imidlertid ikke varsle grunneieren. Her kan det være en uklar overgang. I lovforarbeidene står det (Ot.prp. nr. 43, 2008-2009 s. 55): «Det er vanskelig å si eksakt hvor grensen mellom utøvelse av allemannsretten og leteretten etter mineralloven skal trekkes.»

Eierløse håndstykker. Mineralloven regulerer ikke situasjonen der man som ledd i utøvelse av allemannsretten finner et håndstykke i naturen og vil ta det med hjem til steinsamlingen. Dette fremgår av lovens forarbeider (Ot.prp. nr.43, 2008-2009, s. 41, 52 og 132). Hvis mineralloven ikke løser spørsmålet om man kan ta med seg en stein fra naturen – hvilke regler gjelder da?

Høstingsretten Allemannsretten er et begrep som brukes til å betegne den rett alle og enhver har til ferdsel og opphold i naturen, samt retten til å høste visse naturprodukter, uavhengig av hvem som eier grunnen. Høstingsretten forbindes først og fremst med retten til å plukke ville bær og blomster, men gjelder også mindre mineralbiter. Steinsamling på hobbybasis har lange tradisjoner som en uskyldig nyttesrett i naturen, og antas å være tillatt på sedvanerettslig grunnlag (NOU 1996:11 s. 184).

Fri ferdsel Første forutsetningen er at man har lovlig adgang til å ferdes i området. Friluftsloven § 2 fastsetter at det er fri ferdsel i utmark. Ferdsel i innmark må ha grunneierens tillatelse, men vinterferdsel på frossen mark er tillatt etter friluftsloven § 3.  Lokalt kan det være bestemmelser som begrenser ferdselsretten eller forbyr fjerning av stein, mineraler og fossiler. Slike regler finnes i en del verneområder, og går foran allemannsretten til ferdsel og høsting, se friluftsloven § 19.

Meteorittsteiner Steiner som faller ned på jorden fra verdensrommet er ikke uttrykkelig nevnt i lovgivningen, og eiendomsretten til disse er ikke diskutert verken i minerallovens eller naturmangfoldlovens forarbeider. Justisdepartementets lovavdeling vurderte det slik i en sak fra 1999, uten å ta stilling til eiendomsretten: «En enkelt forefinnende meteorittstein av håndterlig størrelse må etter vår vurdering tingsrettslig sett normalt betraktes som en egen løs gjenstand, med den konsekvens at enhver er berettiget til å lete etter den (på en for grunneieren uskadelig måte der allmenn ferdsel er tillatt) uten å måtte søke hjemmel i bergverksloven.»

Koraller.1

Koraller til steinsamlingen?. Foto: Marianne Reusch

Størrelsen på steinen har betydning. Veier den over 70 kilo, som Altameteoritten fra 1902, eller er den så liten at du kan du ta den med deg i lomma? Det naturlige utgangspunktet er at steinen tilfaller eieren av grunnen den faller ned på, ut fra prinsippet om at eiendomsretten er negativt avgrenset, dvs. at eiendomsretten omfatter alt som ikke er uttrykkelig unntatt. Eiendomsretten omfatter vanligvis det som tilføyes fra naturens side, for eksempel elveavsetninger eller løsmasser fra ras. Lov om hendelege eigedomshøve § 8 og § 9 bygger på denne løsningen når flom, ras eller andre særlige naturhendelser fører noe fra en eiendom til en annen. Meteoritter kan inneholde ulike mineraler, og er den stor  vil spørsmålet om eiendomsrett kunne avhenge av innholdet og løses etter mineralloven § 7 . Men også i disse tilfellene kan turgåeren tilegne seg mindre stykker som dukker opp på turen. Allemannsretten til å ta med seg mineralske håndstykker er et unntak fra utgangspunktet om at mineralressursene enten tilhører staten eller grunneieren.

En neve gull? Retten til å ta med seg et håndstykke til steinsamlingen er ikke overførbart til for eksempel gull og andre åpenbart verdifulle metaller. For lovens utgangspunkt er klar: Etter mineralloven § 7 har staten eiendomsrett til gull, mens gull i løsmasser (alluvialt gull) tilhører grunneieren. På Finnmarkseiendommens grunn er det laget egne retningslinjer for gullvasking. Sitter du ved elvebredden, siler sand mellom fingrene, og vasker ut noen gullfnugg i en panne, kan du nok beholde det som en souvernir. Men forøvrig er det er straffbart å ta med seg deler av andres eiendom. I den nye straffeloven (2005) § 323 er unntaket for allemannsretten beskrevet slik: ”Tilegnelse av naturprodukter, herunder stein (…), av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, straffes likevel ikke.»

Både fossiler og meteorittsteiner kan være verdifulle på samler- og museumsmarkedet. De kan dessuten ha vitenskapelig verdi uavhengige av den økonomiske verdien. Men straffeloven (2005) § 323 har ikke hatt dette i tankene. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 19. juni 2009, men den har ennå ikke trådt i kraft. Den vil derfor eventuelt bare kunne tillegges vekt som tolkningsmoment. Fossiler og meteorittsteiner er som sagt ikke særlig regulert verken i mineralloven eller naturmangfoldloven. I mangel av klarere lovgrunnlag vil man derfor inntil videre kunne legge til grunn at «finneren er vinneren» av mindre mineralske håndstykker av den typen som nevnes her. Dersom dagens løsning ikke er ønskelig, er det en oppgave for lovgiver å endre reglene.

Hobbygeologens sjekkliste til allemannsretten ser slik ut:

  • Er det lovlig å ferdes i området?
  • Er steinen så liten at den kan medbringes uten hjelpemidler (håndstykke)?
  • Finnes det lokal regulering av spørsmålet, for eksempel verneforskrifter som forbyr uttak av steiner og fossiler?
  • Har funnet åpenbar økonomisk verdi (for eksempel gull)?

Kort oppsummert: Håndstykker av stein og mineraler du finner under lovlig ferdsel i naturen kan beholdes.

Bobilen og allemannsretten

Overnatting langs veien. Hvilke regler gjelder?

Bobil med lovbokLes saken på Vi menn Bobil.

Mange skogs- og fjellveier er åpne for bilkjøring, eventuelt mot betaling av veiavgift. Vanligvis er det opp til grunneieren å avgjøre hvem som får lov å kjøre på private veier. Reglene står i friluftsloven § 4. Langs offentlig vei er det tillatt å parkere i utmark, forutsatt at parkeringsmulighetene ikke er begrenset gjennom offentlige trafikkskilt eller på annen lovlig måte.

Lokale regler

Vær oppmerksom på at lokale forskrifter kan har regler som avviker fra friluftslovens gerenelle utgangspunkt. Her er noen eksempler: I Drangedal er overnatting i bobil forbudt langs en nærmere angitt strekning langs Riksveg 358. Hitra kommune har en egen campingforskrift som har restriksjoner på både telting og bobilparkering langs riksvei, fylkesvei og kommunale veier, på offentlige friområder og parkeringsplasser, i strandsonen m.v. Engerdal kommune har en egen forskrift som regulerer motorisert fricamping. I Rennebu kommune er det forbudt å telte og parkere med bobil langs elven Orkla.

Parkeringsforbud må ha et rettslig grunnlag. Grunneieren kan ikke på egen hånd sette opp skilt og forby ellers lovlig parkering i utmark.

Elsykkel, ståhjuling – og allemannsretten

Antallet elsykler stiger. I 2014 ble det tillatt å bruke ståhjuling (segway) på norske veier. Men hva er lov i naturen?

NB – Definisjonen av «sykkel» i kjøretøyforskriften og forskrift om krav til sykkel ble endret ved forskrift 23. mars 2015 nr. 281. Endringene er innarbeidet i artikkelen nedenfor.

Motorferdselloven

Elektrisk leketøy er omtrent det eneste som ikke omfattes av reglene om motorisert ferdsel. Foto: allemannsretten.no

Regler om elektriske og motoriserte kjøretøy i naturen finnes blant annet av vegtrafikkloven, motorferdselloven og friluftsloven. Samt tilhørende forskrifter som kjøretøyforskriften og trafikkreglene

Kort oppsummert er det veiens eier som kan bestemme om elektriske sykler og ståhjulinger kan benyttes på private skogs- og fjellveier. Elektriske rullestoler regnes ikke som kjøretøy, og følger reglene for gående.

Hovedregel. Selv om regelverket kan være litt kronglete å finne frem i, er det når alt kommer til alt heldigvis ikke så vanskelig. Hovedregelen er at bruk av alle former for motoriserte kjøretøy i utmark er forbudt. Reglene står i motorferdselloven § 2 og § 3. Men forbudet gjelder ikke på veier som er opparbeidet for bilkjøring.

Private veier i utmark. Det finnes ikke noe generelt forbud mot motorferdsel på private veier i utmark. Veier i skogen og på fjellet som ikke er stengt med bom eller skiltet med forbud mot motorferdsel, kan benyttes av biler, mopeder, ståhjulinger og elsykler. Men grunneieren kan også velge å forby motorferdsel. Regelen om dette står i  friluftsloven § 4 :

«Når ikke annet er bestemt, kan eier av privat veg forby ferdsel med hestekjøretøy, motorvogn, (derunder sykkel med hjelpemotor) og parkering av motorvogn på eller langs vegen.»

https://i1.wp.com/lovdata.no/static/SF/sf-20051007-1219-306-1-01.gif

Skiltforskriften § 8 – Forbudt for mototvogn

Vegtrafikklovgivningen 2014 inneholder blant annet regelverket om motorsport, sykkelritt, snøscooterkjøring og kjøring i terreng. Boken er ajour pr. 1. april 2014.

I stedet for forbud, kan veiens eier tillate motorferdsel på nærmere fastsatte vilkår, for eksempel kreve bompenger eller sette en strengere fartsgrense enn det som ellers gjelder for veier utenfor tettbygde strøk. Eller veiens eier kan velge å tillate elsykler eller segways, men forby biler og mopeder. Kommunen må samtykke dersom det skal kreves bompenger, se vegloven § 56.

Hva er motorkjøretøy? Etter friluftsloven § 4 er sykling lov på private veier, selv om eieren har forbudt motorferdsel. Hvor hører så elsykler og ståhjulinger hjemme i dette bildet? Ståhjuling regnes som motorredskap, og er nærmere beskrevet i kjøretøyforskriften § 2-5 nr. 4. 

«Som motorredskap regnes også selvbalanserende elektrisk drevet kjøretøy for transport av én person (føreren). Innretningen må ha egenvekt ikke over 70 kg (inklusiv eventuelle batterier), bredde ikke over 85 cm og konstruktiv hastighet ikke over 20 km/t. Med selvbalanserende kjøretøy forstås etthjulet kjøretøy eller tohjulet, tosporet kjøretøy som har en iboende ustabil likevekt der et hjelpestyresystem sørger for å holde balansen.»

Elsykkel er regulert i kjøretøyforskriften § 2-5 annet ledd. Frem til 23. mars 2015 var det bare elsykler tildelt fra hjelpemiddelsentralen som ble regnet som sykler. Nå er definisjonen endret, og lyder slik:

«Som sykkel regnes også kjøretøy som nevnt i første ledd og som er utstyrt med elektrisk hjelpemotor med maksimal nominell effekt på høyst 0,25 kW hvor hjelpemotorens effekt reduseres gradvis og opphører når kjøretøyet oppnår en hastighet på 25 km/t, eller tidligere hvis syklisten slutter å trå/veive. Det tillates at kjøretøyet har fremdrift kun ved motorkraft opp til 6 km/t. Kjøretøy som nevnt i dette ledd anses ikke som motorvogn etter vegtrafikkloven § 2.»

Denne endringen av sykkel-definisjonen avgjør likevel ikke retten til å bruke elektrisk sykkel i skogen og på fjellet.

Grunneierens rett til å forby motorferdsel på egen eiendom er et sentralt prinsipp. Friluftsloven § 4 er et utslag av dette. Retten til motorferdsel i utmark har både et privatrettslig og et offentligrettslig aspekt. For eksempel må maskinpreparering av skiløyper eller bruk av sccooterløyper ha grunneierens tillatelse, i tillegg til at det må oppfylle reglene i lov om motorferdsel i utmark. Det samme prinsippet kommer til uttrykk i vannressursloven § 16 andre ledd, som sier at grunneieren som hovedregel kan forby motorisert ferdsel i vassdraget. Motorfedselloven § 10 understreker at lovens regler ikke innskrenker den adgang grunneier og bruker har etter gjeldende rettsregler til å forby eller begrense motorferdsel på sin eiendom.

Rullestoler er definert i trafikkreglene § 1 nr. 1, bokstav l: «Rullestol: Innretning, med 3 eller flere hjul og/eller belter, som er særskilt konstruert for forflytning av en person med redusert gangevne. Innretningen må ha egenvekt ikke over 250 kg (inklusiv eventuelle batterier), lengde ikke over 180 cm og bredde ikke over 80 cm. Dersom innretningen er motordrevet, må den være konstruert for en hastighet som ikke overstiger 10 km/t. Slik innretning anses ikke som kjøretøy etter vegtrafikkloven § 2.» Fører av rullestol følger reglene for gående, se trafikkreglene § 2 nr. 3, bokstav b.

Oppsummering Etter friluftsloven § 4 er det opp til eieren av veien å bestemme hvem som kan benytte veien til motorkjøretøy. Det omfatter både ståhjuling, og sykkel med hjelpemotor som uttrykkelig nevnes i bestemmelsen. Verken friluftsloven, vegtrafikkloven eller regelverket om motorferdsel i utmark er utformet med tanke på nykommere som elsykkel og segway. Men lovene gjelder disse innretningene likevel, inntil reglene eventuelt endres.

-o0o-

Les mer om lovendringen vedrørende selvbalanserende kjøretøy (ståhjuling) på Vegvesenets nettside.

Telter fra Tønsberg til Trondheim

Kajakkpadler Lars Verket er på langtur. Padlepilgrimmen har kurs mot Nidaros. Underveis benytter han seg av allemannsretten: Fri ferdsel til sjøs og overnatting i telt på land.

Lars Verket

Lars Verket er underveis i kajakk til Nidaros. Foto: Privat

– Teltlivet er undervurdert, sier Lars. Men innrømmer at det kan være skjær i sjøen.

– Jeg har aldri blitt jaget, men flere ganger ergret meg over at det er «telting forbudt» på offentlige friluftsområder. Også der det er få alternative teltplasser og utsatte havstrekk.

Som forfatter har Lars skrevet hele fem padleguider (www.padleguiden.no) som dekker Agder- og Telemarkskysten, områder syd i Rogaland, Telemarkskanalen og utvalgte innlandsvann i Agder m.m. Slik oppsummerer han sin erfaring:

– Jeg har jobbet med teltreglene i over 10 år. Det er en særdeles treg materie. Kravet om 150-meters avstand til bebyggelse i strandsonen er unødvendig streng. Ofte er det veldig kupert. Det kunne holdt med at man ikke forstyrrer beboernes fred.

Det har blitt en del nødhavner gjennom årene for den erfarne padleren. Ofte liggeunderlag under åpen himmel på svaberg.

– Heldigvis har vi nødretten. Eller «allemannsrettens tilleggsdel» som jeg kaller den.

Om det teltfaglige utdyper han:

– De beste teltplassene er ofte på opparbeidede områder eller på saue/geitebeiter. Hva som er utmark er ganske lett å se fra kajakken, men det er mye vanskeligere å bedømme om det egner seg til telting. Vi bor i et svært kupert land, og veldig store arealer egner seg dårlig til telt. Jeg ser ofte etter friluftsområder (merket av i kartet), men er også god til å se rundt meg fra kajakken.

Og han legger til:

På sørlandet er kysten veldig nedbygd. I noen kommuner er det bare mulig å telte i utmark på øyer. Dessverre. På Vestlandet er det mer kupert, og dermed fra naturens side dårligere muligheter. Strandsonen er heller ikke så mye brukt som her sør, og det gror fort igjen. Utviklingen går i feil retning, og kampen om arealene vil bli større.

Slår ryggen seg vrang, melder han overgang fra padlepilgrim til kystpilgrim. Telting blir det uansett. Følg Lars Verket på padlepilgrim.no og se hans fantastiske teltbilder på Flickr.

Padlepilgrim telter nær hus

Retten til telting. Var det 150 centimeter fra bebyggelse, eller…? Foto: Lars Verket

Regler om fritidsfiske av torsk

Vintermånedene kan bringe fiskelykke. Torsken går mot land og opp på grunnene.

Torsk

Romjulstorsk tatt på stang fra Bygdøy i Oslo. Samme dag meldte Lofotposten at ett enkelt fartøy hadde bragt i land 14 tonn torsk og sei. Foto: Marianne Reusch

Allemannsrett Fritidsfiske i sjøen har lang tradisjon som en allemannsrett. Retten er ikke direkte lovregulert, men følger av uskreven sedvanerett. En rekke lov- og forskriftsbestemmelser setter  begrensninger for fritidsfisket. Her er torskefiskerens huskeliste:

Hva er fritidsfiske? Alt fiske som foregår fra land er fritidsfiske. Det samme gjelder fiske som ikke foregår fra registrerte fartøy og er definert som ervervsmessig etter deltakerloven § 3. Fartøyets status er avgjørende. En yrkesfisker kan også drive fritidsfiske –  fra land eller fra fritidsbåt.

Minstemål Reglene om minstemål er satt for å hindre fangst av umoden fisk. Begrensningene gjelder også for fritidsfiske, og reguleres i forskrift om utøvelse av fiske i sjøen fra 2004. Ifølge forskriften § 43 er minstemålet for torsk 40 centimeter sør for 62º nord, mens minstemålet er 44 centimeter nord for denne grensen, som går omtrent ved Nordfjord.

Fiskeredskap Sports- og rekreasjonsfiskerens redskapsbruk er regulert i havressursloven § 22. Håndredskap er tilatt. Det samme er én maskindreven jukse eller dorg, liner med inntil 300 angler, samt inntil 20 teiner eller ruser. Ved fiske etter torsk er det ikke tillatt å nytte garn med en samlet lengde på mer enn 165 meter, se forskrift om begrensninger i torskefisket § 2.

Omsetning av fritidsfisket torsk er som hovedregel forbudt, se forskrift om begrensninger i torskefisket § 2. Det er imidlertid et romslig unntak. Opptil 1000 kilo per år kan hobbyfiskeren trekke opp og omsette. Se nærmere vilkår om dette i forskriften.

Utførsel er også bare tillatt i begrenset utstrekning. Etter forskrift om utførselskvote ved sportsfiske § 2 er det bare tillatt å utføre 15 kilo fisk og fiskeprodukter per person per døgn. Unntak gjelder ved særlig fiskelykke: Det er tillatt å ta med seg én hel troféfisk ut av landet, uansett vekt.

Flere restriksjoner kan gjelde for fisket der du er. Akvakulturdriftsforskriften § 18 fastsetter at det ikke er lov å drive fiske i en 100-meterssone rundt oppdrettsanlegg (akvakulturanlegg). Lakse- og innlandsfiskeloven § 39 har begrensninger om adgangen til å fiske i nærheten av faststående redskap som står til fangst av anadrome laksefisk.

Da gjenstår det bare å si: Skitt fiske!

0O0

Les tidligere innlegg:

Ny bok – Ski eller ikke ski

«To ski or not to ski» sa Shakespeare. (Det var vel Shakespeare?).

Ski eller ikke ski

Forfatteren sier: «Først og fremst går jeg på ski for å slappe av.»

Det han mente var sannsynligvis at det viktigste ikke er å være født med ski på beina, men å leve med ski på beina.

Les en smakebit fra boken i magasinet Harvest.  Mer om boken hos forlaget Stayer.

”Ski eller ikke ski” er en underholdningsbok, en liten humørpille på 100 sider med skråblikk på langrenn. Her finner du fortellingen om preppemaskinen minutt for minutt. Og oppskriften på hva man gir en som har alt, inkludert merket i Birken. Boken har betraktninger fra kulturløypa, hjertesukk fra barmarkssesongen og nødhjelp når familielivet kaller.

«Å sende og motta tekstmeldinger i utforbakker hører i våre dager til
blant de grunnleggende skiferdighetene.»

Fornøyelseskjøring med scooter i Oslomarka?

Hva betyr markaloven for forsøksordningen med snøscooterløyper?

Motorferdsellov

Kan det bli fornøyelseskjøring med snøscooter i Oslomarka? Foto Marianne Reusch

Miljøverndepartementet annonserte nylig at de utvider forsøksordingen som gir kommunene adgang til å etablere snøscooterløyper for fornøyelseskjøring. Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen uttaler til Aftenposten at han tviler på om departementet har hjemmel for den ordningen de nå legger opp til. I Oslomarka gjelder uansett egne regler.

I 2009 vedtok Stortinget lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner, den såkalte markaloven. Motorferdsel er regulert i markaloven § 10. Hovedregelen er klar:

«I Marka er motorferdsel i utmark og vassdrag ikke tillatt med mindre annet følger av denne lov eller forskrift gitt i medhold av denne lov.»

Unntak. Det finnes en del unntak fra forbudet, blant annet for kjøring knyttet til skogsdriften, bosetning, løypepreparering osv.

Dispensasjon. Etter markaloven § 15 kan kommunen eller departementet gi dispensasjon fra motorferdselforbudet. Dispensasjonsadgangen er imidlertid sterkt begrenset:

«Dispensasjon kan bare gis dersom hensynene i lovens formålsbestemmelse ikke blir vesentlig tilsidesatt, og fordelene ved å gi dispensasjon etter en samlet vurdering anses for å være klart større enn ulempene for friluftslivet, naturmiljøet eller allmenne interesser.»

Lovforarbeidene forutsetter at dispensasjonsmuligheten en snever unntaksregel som bare skal anvendes som sikkerhetsventil i spesielle tilfeller.

Scooterløyper ikke aktuelt i Oslomarka. Med et klart lovfestet forbud mot motorisert fornøyelseskjøring vil forsøksordningen med scooterløyper derfor ikke være aktuell innenfor det geografiske området markaloven dekker, og som omfatter 19 kommuner. Ingen av disse kommunene er heller med blant de drøye 100 søkerkommunene som så langt ønsker å delta i ordningen.

Dette innlegget ble postet den 29. november 2013. 4 kommentarer

Høstingsrett i sølvgruver?

Gjelder retten til fri ferdsel i utmark under jorden? Og omfatter høstingsretten småstein og mineralstykker?

Norges lover

Allemannsretten til høsting: Ville bær, blomster – og løse steiner?? Foto: Marianne Reusch

I oktober ble en mann dømt til fengselstraff for blant annet ulovlig ferdsel og uthenting av steiner og mineraler i de nedlagte sølvgruvene på Kongsberg. Dommen er ennå ikke rettskraftig. Men saken reiser interessante spørsmål om allemannsretten under jorden.

Underjordisk ferdsel Utgangspunktet er greit. Retten til fri ferdsel i utmark som følger av friluftsloven § 2 er ikke begrenset til horisontalplanet. Men – dette gir heller ikke mer enn nettopp et utgangspunkt. Vel så viktig er friluftsloven § 19. Ferdselsforbud går foran ferdselsrett. I forskrift om fredning av Kongsverg sølvverk står det: «Ferdsel i gruveganger og bergrom må ikke utøves uten særskilt tillatelse fra forvaltningsmyndigheten.»

Høste stein? Retten til å høste ville bær og blomster er en del av allemannsretten. En forutsetning for høstingsretten er at det er lov å ferdes i området. Høstingsretten reguleres i friluftsloven § 5. Hva med løse steiner? Det er lang rettslig tradisjon for retten til å lete etter mineralske forekomster på fremmed grunn, såkalt skjerping. I dag reguleres denne leteretten i mineralloven §§ 8 og 9. For å benytte seg av leteretten, er det et vilkår at grunneieren varsles først, se mineralloven § 10. Innsamling av mineraler uten tanke på analyse eller eventuell utnyttelse av forekomst er ikke er omfattet av leteretten. Men det er fortsatt håp for steinsamlingen:

Bestemmelsen i straffeloven § 323 har ikke trådt i kraft, men er veiledende:

”Tilegnelse av naturprodukter, herunder stein (…), av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, straffes likevel ikke.»

Gruveinngang

Fri ferdsel i nedlagte gruver? Foto: Marianne Reusch