Idrettskonkurranser i utmark

Når er grunneierens samtykke nødvendig?

Mål

Grunneieren må samtykke «hvor sammenstimling av folk må påreknes». Foto: Christian Reusch

I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Dette er allemannsrettens hovedregel, nedfelt i friluftsloven § 2. Syklister og ridende kan etter den samme bestemmelsen også ferdes relativt fritt, men må holde seg til stier og veier. Leser man denne bestemmelsen alene er det fort gjort å trekke feilslutningen at det er uhindret adgang til å arrangere skirenn, terrengløp eller sykkelritt uten å involvere grunneieren.

Organiserte aktiviteter. Det finnes ikke noe generelt forbud i friluftsloven mot å drive med lovlige aktiviteter i organiserte former, for eksempel konkurranser. Et lite unntak er bestemmelsen i friluftsloven § 3a som ble innført ved en lovendring i 2011. Her ble det på bestemte vilkår åpnet for ferdsel på vei og sti i innmark som leder til utmark. Denne retten gjelder ikke for sykkelløp.

Grunneieren må gi tillatelse. Idrettskonkurranser reguleres nærmere i friluftsloven § 10. Grunneierens samtykke må blant annet innhetes for steder som sperres av, eller benyttes som samlingsplass, start- og målområde. Grunneierens samtykke er også nødvendig «hvor sammenstimling av folk for øvrig må påreknes». I arrangementer med et betydelig antall deltakere vil kravet til samtykke i praksis kunne gjelde hele traseen.

Forarbeidene til friluftsloven legger opp til et strengt regime. I 1954 skrev komiteen som utarbeidet loven:

«De siste årtiers stadig stigende utfart har gjort det alminnelig å henlegge møter og stevner, særlig da idrettsstevner, ute i skog og mark. For såvidt er det nok å vise til alle de sportskonkurranser i form av skirenn, orienteringsløp etc. som jevnlig avholdes og som ofte teller hundrevis av deltakere.»

Orienteringsløp

Arrangementer som volder skade eller ulempe for eier, bruker eller andre må ha grunneierens samtykke. Foto: Christian Reusch

Friluftskomiteen skrev også: «[D]et kan ikke være noe urimelig krav til arrangørene av idrettsstevner, friluftsmøter osv., at de på forhånd innhenter samtykke fra eieren eller brukeren.»

Kravet til samtykke fra grunneieren kan variere, blant annet avhengig av om arrangementet går i terrenget, på sti, eller på vei. Orienteringsløpet vurderes i lys av terrengslitasje og skogforyngelse. Sykkelrittet vurderes i lys av den bruken som ellers foregår på veien. Felles for store morsjonsarrangementer er at allemannsretten til fri ferdsel i utmark bare gjelder innen rammene av den alminnelige hensynsregelen i friluftsloven § 11: «Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn  skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade.» Arrangementer som går utenfor denne rammen må på forhånd innhente grunneierens samtykke. Sentrale momenter i vurderingen vil blant annet være: Antall deltakere (det er forskjell på hundre og tusen), terrengets beskaffenhet (tørt, vått?), konflikt med andre interesser (populært turterreng?), hastighet (sykkelløp på skogsveier), forventet tilstrømning av tilskuere, m.v.

Fritt frem. Det finnes mange konkurranser som kan arrangeres uten at grunneieren først må kontaktes. Treningsløp og konkurranser med begrenset omfang som ikke fører til nevneverdig terrengslitasje, og heller ikke kommer i konflikt med det alminnelige friluftslivet, kan gjennomføres innen rammene av ferdselsretten i friluftsloven.

Den viktigste oppsummeringen er at det ikke finnes et generelt fasitsvar på adgangen til å arrangere idrettskonkurranser i utmark. Hvert enkelt arrangement må vurderes konkret.

Lov og rett for rulleskiløpere

Rulleskiløpere regnes som «gående», men holder til høyre i kjørebanen. Lovlig? Ja!

RulleskiII

Trafikkreglene: Rulleskiløpere regnes som gående. Foto: Marianne Reusch

Trafikkreglene sier uttrykkelig at rulleskiløpere regnes som gående, se § 2 nr. 3 bokstav a.

Gående som nytter kjørebane, skal gå ytterst til venstre i gangretningen. Det følger av trafikkreglene § 19 nr. 1 annet ledd.

Fast praksis er likevel at rulleskiløpere gjør som syklister, og går på høyre side av veien i kjøreretningen.

Fysikkens og trafikkens lover

For å forstå hvorfor rulleskiløpere lovlig går på høyre side, er det ikke tilstrekkelig å lese i Norges lover. Man må i tillegg se ha fysikkens lover i bakhodet. Hastighetsforskjellen er dramatisk større mellom rulleskiløperen og en møtende bil, enn en bil i samme fartsretning. Det er tryggest å bevege seg i biltrafikkens fartsretning.

Rulleskiløpere dekkes derfor av unntaksbestemmelsen i trafikkreglene § 19 annet ledd:

«Motsatt side av kjørebanen kan nyttes dersom den gående ellers ville bli utsatt for fare, eller hvis særlige forhold tilsier det.»

Hovedregel: Gå på gangvei, fortau eller veiskulder

Å gå på rulleski i kjørebanen skal likevel bare gjøres unntaksvis. Hovedregelen i trafikkreglene § 19 nr. 1 første ledd lyder slik:

«Gående skal nytte gangveg, fortau eller vegens skulder. Er det ikke rimelig på grunn av farten m.v. eller mulig å gjøre dette, kan gående nytte sykkelveg, sykkelfelt eller kjørebane.»

-o0o-

«Trafikkreglene» er forskrift 21. mars 1986 nr. 747, vedtatt med hjemmel i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven).

Dette innlegget ble postet den 29. september 2013. 3 kommentarer

Er golfbaner innmark eller utmark?

Eller er spørsmålet feil stilt?

Friluftsloven løser ikke alt. Plan- og bygningsloven kan avgjøre ferdselsretten

Golf

Utenfor den grønne green. Foto: Marianne Reusch

Mange lurer på om allemannsretten gir rett til fri ferdsel på golfbaner. Friluftslovens hovedregel (§ 2) er at enhver kan ferdes fritt i utmark. Ferdselsretten i innmark er langt mer begrenset (§ 3). Og så kommer begrensningene som følger av annen lovgivning.

Definisjonen av innmark har utviklet seg siden loven ble skrevet i 1957, blant annet gjennom flere prinsippavgjørelser fra Høyesterett.  Det kan ikke leses direkte ut av lovteksten hva innmark og utmark betyr. I Miljøverndepartementets rundskriv til friluftsloven står det at begrepet «dyrket mark» ikke kan strekkes så langt at ethvert areal som er tilsådd med gress kan være innmark. Det er særlig landbrukets produksjonsarealer friluftsloven tar sikte på å verne.

Er golfbaner «dyrket mark»? Det kan diskuteres. Men uansett hvilken konklusjon man faller ned på, løser det ikke spørsmålet om allmennhetens ferdselsrett.

En utbredt misforståelse er at det kan trekkes slutninger alene fra om et område er innmark eller utmark, og til om det er ferdselsrett der. Ytterligere ett spørsmål må vurderes, før man kan konkludere: Begrenses ferdselsretten av annen lovgivning? Friluftsloven § 19 er «knaggen» her. Utøvelse av allemannsretten gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter gitt i medhold av lov.

I områder som er tilrettelagt med hjemmel i plan- og bygningsloven er det sentralt hvilken bruk som er forutsatt. Dette er aktuelt for blant annet golfbaner, alpinanlegg og andre utendørsarenaer. Reguleringsplanen kan inneholde bestemmelser om allmennhetens ferdsel. I Miljøverndepartementets rundskriv til friluftsloven står det: «For golfbaner vil det ofte foreligge en regulering som kanaliserer ferdsel til angitte stier/grøntkorridorer.»

Reguleringsformålet avgjør. Selv om det ikke er fastsatt bestemmelser i planen, kan det gis ordensregler for området for å ivareta planformålet. Den som driver anlegget (klubben, tilretteleggeren) kan bestemme at det ikke er lov å ferdes på banen på en slik måte at det forstyrrer eller kommer i konflikt med golfspillet. Tilsvarende bestemmelser kan fastsettes for eksempel på langrennsarenaer, i alpinanlegg og andre utendørsanlegg. Allmennheten har i utgangspunktet adgang til slike områder, men ferdselsretten kan begrenses og reguleres for å ta hensyn til den forutsatte bruken av området.

Hvorfor står ikke dette klarere i friluftsloven? Det korte svaret er at plan- og bygningsloven ikke fantes da friluftsloven ble laget. Den gang som nå avgjøres enkelt sagt spørsmålet om retten til fri ferdsel i to trinn. Første spørsmål er om området skal regnes som innmark eller utmark etter friluftsloven. Andre spørsmål er om det foreligger begrensninger på ferdselen med hjemmel i annen lovgivning. Det nye er at plan- og bygningsloven i dag er sentral, og ofte avgjørende, i denne vurderingen for områder som er utnyttet til bestemte formål.

Oppsummeringen er at man i tilrettelagte områder i dag sjelden finner svaret på rekkevidden av allemannsretten til ferdsel bare ved å ta stilling til om området er innmark eller utmark. Det er nødvendig å gå et skritt videre, og undersøke hva som gjelder for området i lys av plan- og bygningsloven.

Les juridisk fagartikkel om forholdet mellom friluftsloven og plan og bygningsloven i Kart og plan 2013 nr. 4.

Teltreglene – FAQ

Vanlig stilte spørsmål om telting – og litt til

Telt

Friluftsloven § 11: «Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre…» Foto: Marianne Reusch

Hvor er det lov å telte? Uten grunneierens samtykke kan man i utgangspunktet  telte i utmark. Hovedregelen er at teltoppholdet ikke skal forstyrre beboernes fred. Teltet må uansett ikke plasseres nærmere enn 150 meter fra bebyggelse (friluftsloven § 9).

Hvor lenge kan teltet stå? Maksimalt to døgn, hvis man ikke har grunneierens samtykke til å bli lengre. Tidsbegrensningen på to døgn gjelder ikke på høyfjellet eller i områder fjernt fra bebyggelse, forutsatt at oppholdet ikke fører til nevneverdig skade eller ulempe. (friluftsloven § 9 annet ledd).

Hva er «områder fjernt fra bebyggelse»? Under lovens forberedelse på 1950-tallet ble det diskutert om telting skulle være tillatt i ett eller to døgn. Men det var enighet om at en så streng tidsgrense ikke skulle gjelde i øde strekninger hvor det ville være vanskelig å innhente grunneierens samtykke. I dag kan kanskje uttrykket «fjernt fra bebyggelse» i lys av forhistorien tolkes som «utenfor mobildekning»?

Fjernt fra bebyggelse

Hyttedrømmen? Ettroms med stormkjøkken. Foto: Reusch

 

Hva betyr «nevneverdig skade eller ulempe»? Helt bagatellmessige ulemper vektlegges ikke, det skal noe mer til. Det er ikke bare grunneierens situasjon som skal vurderes. I en høyesterettsavgjørelse fra 2011 fikk en mann 6000 kroner i bot for å ha teltet 3-4 uker sammenhengene på statskogs grunn. Teltoppholdet var til ulempe for almennhetens friluftsinteresser i området.

Er det lov å telte for andre formål enn friluftsliv? Allemannsretten er i utgangspunktet formålsnøytral. Friluftslovens rettigheter kan benyttes til både nærings- og undervisningsvirksomhet, men friluftsliv er det sentrale. Friluftsloven fikk tilføyd en formålsparagraf (§ 1) i 1996, nesten 40 år etter at loven ble vedtatt. I den forbindelse ble det foreslått å forby kommersiell bruk av allemannsretten. Forslaget ble nedstemt. Formålsparagrafen utelukker ikke at allemannsretten benyttes til andre formål enn fritidsaktiviteter

Hva med skilt i utmark der det står «telting forbudt»? Forbud mot telting utenfor tilrettelagte plasser er også en vanlig begrensning. Teltforbud må ha hjemmel i lov eller forskrift, og kan ikke gjøres av grunneieren alene. På offentlige friområder begrenser ofte kommunene teltmulighetene, av hensyn til blant annet sanitærforhold og for at ikke andre brukergrupper skal fortrenges. I Kragerøskjærgården er det forbudt å telte i friluftsområdene. Telting er også forbudt i Fløyen-området i Bergen, og i flere av de kommunale friområdene i Kristiansand. På Langøyene i Nesodden kommune ble det også vedtatt en egen teltforskrift etter mange år med rus og fyll i tilknytning til langtidsteltere.

Litt historikk

Allemannsretten og teltreglene bygger på en avveiing mellom flere interesser, der friluftslivet og grunneierens interesser står sentralt. Om dette uttalte friluftskomiteen som i 1954 avga sin innstilling med utkast til friluftsloven (s. 60):

«Det er grunn til å vise atskillig forsiktighet med hensyn til reglenes nærmere utforming, særlig når det gjelder teltingen. […] En uhemmet adgang til telting på fremmed grunn vil kunne bety en urimelig hård belastning for grunneierne. […] Komiteen har lagt stor vekt på å finne frem til regler som tar rimelig hensyn til alle sider, og ikke fører til større inngrep i grunneierens rettigheter enn nødvendig for å fremme ferdselen og friluftslivet på en naturlig og samfunnsvennlig måte.»

Komiteen fremhevet at de anså det nødvendig å begrense adgangen til å slå opp telt i nærheten av bebodd hus og begrunnet dette blant annet med at det ikke ville være: «urimelig at de fastboende blir ytet en viss beskyttelse.»

Teltreglene endres?

Den 1. juli 2013 utløp høringsfristen for Miljødirektoratets utkast til en ny forskrift der det er foreslått en ny regel om rett til telting inntil 50 meter fra bebyggelse. Les min reaksjon på forslaget i Aftenpostens gjengivelse.

Badejuss

Stort sett kan man ta seg en dukkert uten å tenke på lovparagrafer

Strandloven

Bading hører til allemannsretten. Foto: Marianne Reusch

Men det finnes noen regler og begrensninger det er greit å kjenne til.

Bading er en del av allemannsretten. Friluftsloven § 8 sier at:

«Enhver har rett til å bade i sjøen eller i vassdrag fra strand i utmark eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus (hytte) og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre.»

Ferdsel kontra opphold/bading

Bading forbudt, Furumoa, Sandefjord

Fra Høyesteretts dom, Furumoa, Sandefjord. Foto: Marianne Reusch

Reglene for bading og opphold på stranden er strengere enn for ferdsel. Bading må skje i rimelig avstand fra bebyggelse. Høyesterett kom i en dom fra 1998 til at allmennheten hadde rett til å ferdes, men ikke rett til å bade, på en strand 65 meter fra en helårsbolig.

Drikkevann og restriksjoner

I ferskvann og elver er det som hovedregel også tillatt å bade. Men restriksjoner kan fastsettes med hjemmel i drikkevannsforskriften. Vanlige drikkevannsbestemmelser er badeforbud (gjelder også hunder). Det er også gjerne en sone på 50 meter rundt vannet der det er forbudt å raste og telte. Ved algeoppblomstring kan det også innføres lokale badeforbud. Slike restriksjoner er av hensyn til badendes egen helse, og vedtas av kommunehelsetjenesten.

Nakenbading?

Det finnes ikke noe alminnelig lovforbud mot å bade eller sole seg naken. Men friluftslovens hensynsregel i § 11, samt vilkåret i § 8 om at man ikke skal være til ulempe for andre, tilsier at man benytter badetøy i områder der også andre befinner seg. Uanstendig adferd på offentlig sted er straffbart etter straffeloven § 201.

Kyststi – hva og hvordan

I dag er det ett år siden Høyesterett avsa dom om kyststien på Nesodden

kyststienKyststier er merket og skiltet slik at det skal være mulig å gå lengre strekninger til fots langs sjøen. Kyststiene merkes av kommunnene eller av lokale turlag, vanligvis etter avtale med grunneieren.

Grunneieren må som hovedregel samtykke før det kan tilrettelegges for friluftsliv på privat eiendom. Sti- og større løypenett kan være vanskelig å gjennomføre hvis enkelte grunneiere motsetter seg.

Nesodden

Innmark eller utmark? Foto: Marianne Reusch

Inngrepsløyve etter friluftsloven § 35 er en fremgangsmåte kommunen kan benytte for å tilrettelegge for stier og løyper mot grunneierens vilje. Muligheten kan bare brukes i utmark. Og nettopp dette var spørsmålet Høyesterett skulle ta stilling til.

Utmark? Spørsmålet i rettsaken var om området langs sjøen der kommunen ville anlegge kyststi (se bilde) skulle regnes som innmark eller utmark etter friluftsloven § 1 a.

Høyesterett kom til at arealet langs sjøen var utmark, og kommunen kunne derved merke kyststien mot grunneierens ønske. Et viktig moment var topografien på stedet. Husene med uteplasser ligger mer usjenert på et platå 4-5 meter over stien.  Dommen er publisert i Retstidende 2012 s. 882.

Ulovlige byggearbeider kan ikke frata et område dets karakter av utmark, sa Høyesterett. Byggearbeidene på eiendommen var ikke del av rettsaken. Det kom likevel frem at det verken var søkt om – eller gitt tillatelse til – det som var utført i strandsonen. Høyesterett oppsummerte slik: «Arbeidene øker behovet for merking slik at det klargjøres at allmennheten har rett til å gå over området.»

Merking og skilting gjennom innmark må eventuelt gjennomføres ved ekspropriasjon, dersom grunneieren ikke samtykker.

Flaggstangregler

Må man søke om tillatelse til å sette opp flaggstang?

Flagg

I vinden. Foto: Marianne Reusch

På egen eiendom står man i utgangspunktet fritt til å oppføre en vanlig flaggstang som står i forhold til tomten og bygningene. Men det finnes også unntak.

Flaggstang omfattes normalt ikke av plan- og bygningsloven fordi det ikke er et tiltak etter § 1-6. Oppføringen kan da skje uten søknad og tillatelse fra kommunen, på samme måte som trampoliner, partytelt og plaskebasseng, for å nevne noe.

«Tiltak»? Er flaggstangen spesielt stor, eller det er nødvendig med grunnarbeider, kan det hende plan- og bygningsloven gjelder. Flaggstangen vil da være et mindre tiltak utendørs, som fortsatt ikke krever søknad eller tillatelse etter plan- og bygningsloven, se § 20-3 første ledd bokstav d og byggesaksforskriften § 4-1.

Unntak og begrensninger kan finnes flere steder. Planbestemmelser etter plan- og bygningsloven § 12-7 kan ha lokale regler om flaggstengers bruk og utforming. Naboene må også tas hensyn til. Den viktigste bestemmelsen står i naboloven § 2. Men det skal vel normalt mye til at en flaggstang er urimelig til ulempe for naboen.

I strandsonen er reglene mer restriktive fordi flaggstangen kan virke privatiserende, se plan- og bygningsloven § 1-8. En flaggstang kan bli betraktet som et «ulovlig stengsel» etter friluftsloven § 13. Dette ble understreket av Miljøverndepartementet da friluftsloven ble endret i 2011, se Prop. 88 L (2010-2011). Det er eksempler på at kommunen har stilt vilkår om å rive en flaggstang for å gi dispensasjon til ombyggingsarbeider på fritidseiendom i strandsonen, se Sivilombudsmannens sak fra 2007.

Flaggreglene Bestemmelsene om flaggets utforming står i flaggloven fra 1898, og flaggreglene forøvrig står i flaggforskriften fra 1927.    Forskriften er først og fremst myntet på offentlige bygninger, men regnes som skikk og bruk også for privatpersoner. Det viktigste står i forskriften § 6:

Flagget heises i månedene mars til og med oktober kl. 0800, i månedene november til og med februar kl. 0900. Flagget hales ved solnedgang, dog ikke senere enn kl. 2100 hvis solen går ned etter denne tid.

I fylkene Nordland, Troms og Finnmark heises flagget i månedene november til og med februar kl. 1000 og hales kl. 1500.

Dette innlegget ble postet den 14. mai 2013. 1 kommentar

Folkehelsemeldingen og allemannsretten

Allemannsretten er nevnt i den ferske stortingsmeldingen. Såvidt.

Folkehelsemeldingen

Viktig melding.

side 62 står den eneste henvisningen:

«God tilgang til kortreist natur og aktivitetsvennlige bo- og nærmiljøer er sentralt for å fremme fysisk aktivitet i et livsløpsperspektiv. Regjeringen vil derfor ha økt satsing på nærfriluftslivet og fortsatt verne om allemannsretten

Men hvordan? Det hjelper ikke å ha rett hvis det ikke er noe sted å bruke den. Svaret antydes allerede på side  59:

«Fylkeskommunene og kommunene bør planlegge slik at de sikrer areal til fysisk aktivitet og friluftsliv, og tilrettelegging for sykkel og gange.»
 Og videre på side 60:
«Gjennom helhetlig arealplanlegging vil regjeringen legge mer vekt på å forhindre nedbygging av viktige naturområder for ferdselog friluftsliv i nærheten av boområder. «

Les videre

Juss for gjerder

Hjelp — jeg har gjerde.

Det finnes utallige regler om gjerder. Offentligrettslige regler og privatrettslige regler. Regler om gjerdeplikt og om gjerdeforbud. Uttrykket «paragrafjungelen» oppsto ikke uten grunn.

Gjerde

Gresset på den andre siden av gjerdet. Foto: Marianne Reusch

Grannegjerdelova fra 1961 gjelder gjerdehold mellom naboer. Utgangspunktet følger av § 6:

«Granne har rett til å ha gjerde mot granneeigedom når han kostar det sjølv.»

Friluftsloven § 13 har forbud mot ulovlige stengsler. Etter denne bestemmelsen er det ikke lov å ha gjerde som vanskeliggjør allemannsrett og ferdsel, med mindre det tjener grunneierens berettigete interesser. 

Plan- og bygningsloven § 28-4 har regler om gjerdeplikt mot vei. Både rett, plikt og forbud mot gjerdehold kan også være forankret i reguleringsplan eller planbestemmelser.

Hva gjelder? Kort fortalt: Alle gjerdereglene gjelder i utgangspunktet samtidig. Men hva når gjerde er tillatt etter én lov og forbudt etter en annen? Da må reglene harmoniseres — som man sier i jussen.  Resultatet er at noen regler går foran, mens andre gjelder parallelt. Gjerdereglene i plan- og bygningsloven og friluftsloven går foran grannegjerdeloven, se § 1 annet ledd. Gjerder med hjemmel i plan- og bygningsloven vil normalt tjene eierens berettigede interesse, og er derved ikke i strid med friluftsloven. Og for alle gjerder av en viss størrelse gjelder plan- og bygningslovens regler for «tiltak» i § 1-6.

Gjerde med port

Svaret kan være port. Foto: Marianne Reusch

Søknadsplikt? Selv om man har behov for gjerde for å verne om sine interesser, vil man ikke alltid kunne sette opp gjerdet slik man ønsker. Mindre tiltak utendørs krever ikke søknad og tillatelse fra kommunen, dersom det er i samsvar med arealplan for området, plan- og bygningsloven § 20-3, første ledd, bokstav b. Men er gjerdet høyt og langt, hvis det sperrer stier, eller er i strid med plan, vil det kunne være søknadspliktig etter § 20-1. I strandsonen er det et generelt forbud mot nye tiltak, se plan- og bygningsloven § 1-8. For å oppføre et nytt gjerde i 100-metersbeltet, er det nødvendig med dispensasjon (§ 19-2). Hensikten med søknadsplikt både i strandsonen og andre steder, er at kommunen kan vurdere tiltaket mot andre interesser, og eventuelt stille vilkår for å minimere ulempene ved gjerdet. Sagt på en annen måte: Hvis spørsmålet er gjerde, kan svaret være port.

Utforming I en dom fra 1998 om ferdselsrett og gjerde i strandsonen, uttalte Høyesterett: “Stengsler i forbindelse med dyrehold vil regelmessig kunne utformes slik at ferdselsretten has i behold.”  Skilt som viser vei til passeringspunkter kan være til stor hjelp. Likeså gjerdeklyv og grinder. Og — det skal ikke brukes piggtråd i gjerde for å regulere dyrs ferdsel. Det står i dyrevelferdsloven § 15.

piggtråd

Piggtrådgjerder kan ikke brukes for å regulere dyrs atferd. Menneskers atferd, derimot… Foto: Marianne Reusch

Lov og rett for terrengsyklister

Sykling på stier og skogsveier er en del av allemannsretten. Rettigheter og plikter følger hånd i hånd. 

Sykkelloven

Sykkelloven. Foto: Marianne Reusch

Hovedregelen står i friluftsloven § 2. I skogen kan enhver kan sykle på vei eller sti i utmark når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. På fjellet er det også lov å sykle utenfor stiene.

Unntak:  Retten til sykling (og alle andre aktiviteter i naturen) kan begrenses. Unntakene går foran hovedregelen om fri ferdsel. Friluftsloven § 19 sier: Utøvelse av allemannsretten etter denne lov gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter gitt i medhold av lov.

Hensynsregelen Friluftsloven § 11 er kanskje terrengsyklistenes og allemannsrettens viktigste regel. Den frie ferdselsretten gjelder bare når man opptrer hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade.

Trafikkreglene gjelder også på skogsveier. Syklistene har plikt til å la gående få tilstrekkelig plass på veien (§ 9 nr 1). Og den syklende skal kunne stoppe foran enhver påregnelig hindring (§ 13 nr. 1).

Fart For terrengsyklister på skogsveier gjelder vegtrafikklovens fartsregler. Det vil si maksimalt 80 km/t utenfor tettbygde strøk, dersom annet ikke er fastsatt ved offentlig trafikkskilt. Det vil si skilt med rød ramme. Men like viktig er fartsbestemmelsen som følger av vegtrafikkloven § 6 første ledd:

«Fører av kjøretøy skal avpasse farten etter sted, føre-, sikt- og trafikkforholdene slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes ulempe for andre, og slik at annen trafikk blir minst mulig hindret eller forstyrret. Føreren skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet.»

Klopp

Spør grunneieren. Foto: Marianne Reusch

Lokale forskrifter Grunneieren kan ikke på egen hånd forby sykling som er tillatt etter friluftsloven. Men kommunen kan i samarbeid med grunneieren begrense sykling på bestemte strekninger eller i bestemte områder, se friluftsloven § 2 og § 15. Slike regler skal i så fall vedtas gjennom forskrift. Her er noen eksempler: I Bergen er det forbudt å sykle på mange av turveiene i Fløyen-området. På Garnbakken friluftsområde i Våle i Vestfold er sykling forbudt. Og i Søndre Jeløy landskapsvernområde i Moss i Østfold er sykling forbudt på turveger merket «gangveg» og på stitråkk. Sykling er også forbudt i mange naturreservater.

Tilrettelegging er ikke en del av allemannsretten. Grunneierens tillatelse er nødvendig for eksempel ved klopping av sykkelstier over våte myrer, og ved skilting og merking av stier og løyper. Vil ikke grunneieren medvirke, kan kommunen treffe beslutning om tilrettelegging etter friluftsloven § 35.